Fred, fryd og fråde

Julefreden, julefryden, julefråden - i disse dager skal vi ikke kimse av hvilken forskjell i tilstand en liten vokal kan innebære. Vi som har opplevd hovedstadens handlestrøk i førjulsdagene har hatt rik anledning til å observere, ja endog la oss gripe av den sistenevnte, der vi med stive blikk og skummende munnviker har bidradd aktivt til nok en omsetningsrekord for varehandelen. Julekvad er ikke just hva vi har sunget for vårt indre øre når køene foran kassaapparatene har vært som Gardermoens innsjekkingskøer på en tåkete dag, men nå er det slutt. Nå, like før klokkeklangen, forventer vi noen dagers euforisk tilstand med like deler Carl Larsson og Margrethe Munthe, kort sagt julefryd og julefred med malende katt i fanget, en ørliten konjakk i neket og dompaper i glasset.

  • Hvem som fryder seg mest i jula, de som pakker opp pakker eller de som teller opp kassene, skal vi ved denne anledning ikke moralisere over. Julefryd er så mangt i vår tid, fra «bits and bytes» til «body and soul», og lyset fra Betlehemsstjernen faller uten å diskriminere over det hele, det virkelige og det virtuelle, uten krav om passord og pinkode. I vår tid står du grønne, glitrende tre goddag der som både plast og plante, og om vi har mistet eller fått noe underveis, er til sjuende og sist opp til den enkelte (allergiker) å avgjøre. Noen velger juleevangeliet, andre det materielle kicket, som kjerne for sin fryd, og uansett skal vi alle bytte bøker når unntakstilstanden oppheves mandag morgen. Sånn er det blitt, og den som måtte spørre om hvorfor, har å gjøre på til langt inn i neste årtusen.
  • Likevel - ennå snakker vi om julefryd og julefred med lengsel i stemmen. Og en slags fred er det vel som senker seg når støyen fra annonser og kveldsåpne butikker stilner. Men den etterlengtede indre freden, sitter den for langt inne til at vi helt klarer å nå fram til den? Er det mulig å frikople seg så fullkomment fra hverdagen og dens mediebefordrete kriger og katastrofer at vi i noen timer kan feste lit til at jorden er deilig, tross alt? Igjen blir det opp til den enkelte å svare, eller kanskje helst å la være. Men når vi ønsker hverandre en god og fredelig jul, uttrykker vi iallfall et håp. Realistisk eller ei - det kan det vel ikke være noe galt i?