Fred i Angola?

Krigen har skapt sitt eget økonomiske system. I et land rammet av ekstrem fattigdom er et slikt system en drivkraft for fortsatt krig.

Angola

Vestlige stater har makt til å tvinge fram fred i Angola gjennom regimets avhengighet av oljeutvinningen. Her kan Norge også bidra. Norske Hydro og Statoil er tunge aktører i den angolanske oljeøkonomien, skriver seniorforsker Morten Bøås og førsteamanuensis Karin Dokken, Universitetet i Oslo.

En av Afrikas mest markante opprørsledere, Jonas Savimbi, falt i kamp i forrige uke. Hendelsen er møtt med alt fra vantro og forskrekkelse til overveldende glede. Noen mener at borgerkrigen i Angola nå snart er slutt. Uten Savimbi og hans kompromissløse lederstil blir det lettere å føre fredsforhandlinger med UNITA (National Union for the Total Independence of Angola). Dette er imidlertid langt fra sikkert, noe Savimbis medarbeidere i UNITA har vært snare med å understreke.

Krigen i Angola startet i 1961. Uavhengighetskrigen mot Portugal varte frem til 1975. Så startet borgerkrigen mellom MPLA (Popular Movement for the Liberation of Angola) og UNITA. Den pågår fortsatt. To fredsavtaler ble forhandlet frem på 1990-tallet. Den siste av de to festet mange lit til. I denne avtalen ble det vedtatt at FN-styrker skulle være til stede i en overgangsperiode, og det var omfattende bestemmelser om avvæpning og maktdeling mellom partene. Viktige saker som kontroll over diamantforekomstene og Savimbis fremtidige rolle, ble imidlertid ikke behandlet i avtalen. Disse spørsmålene skulle diskuteres senere. FN var representert med en styrke på 7000 mann. FN-styrkens viktigste oppgave var å overvåke våpenhvilen mellom partene og forberede valg. Dette gikk imidlertid veldig langsomt, og FNs sikkerhetsråd fryktet at man her hadde å gjøre med en kostbar, men mislykket operasjon. FN presset derfor på for en rask implementering av avtalen. Etter at den nye regjeringen var på plass i 1997, trakk FN seg ut. Tilliten mellom de to partene var imidlertid fortsatt lav, og UNITA unnlot å følge opp deler av avtalen. FN innførte derfor sanksjoner mot UNITA høsten 1997. Som en følge av dette brøt det igjen ut full krig i 1998. Denne har fortsatt frem til i dag. Kan Savimbis død ved et «trylleslag» gjøre slutt på den langvarige konflikten? Vi tror ikke det.

Hvorfor en krig har startet forklarer ikke nødvendigvis hvorfor en krig fortsetter. Borgerkrigen vokste ut av kampen for frigjøring fra kolonimakten Portugal. Kolonitiden og kampen mot kolonimakten hadde forsterket allerede eksisterende spenninger mellom ulike folkegrupper i Angola. Resultatet var ulike motstandsbevegelser som mottok støtte fra forskjellige eksterne aktører av statlig og ikke-statlig karakter. Borgerkrigen ble på denne måten internasjonalisert på et tidlig stadium. I den første perioden gjaldt dette støtten fra de ulike sidene i den kalde krigen. MPLA, som kom til makten da kolonifrigjøringen var et faktum, var den gang en marxistisk bevegelse. UNITA mottok derfor støtte fra USA og andre vestlige makter, men også fra Kina. Apartheidregimet i Sør-Afrika engasjerte seg også på UNITAs side. MPLA fikk tilsvarende støtte fra Sovjetunionen og andre kommunistiske stater (særlig Cuba). Dette systemet fortsatte nærmest uforandret frem til den kalde krigens slutt.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd forsvant mesteparten av støtten til MPLA. Det samme gjorde også vestmaktenes støtte til UNITA. Dette førte til forhandlinger og valg. Men resultatet av valget i 1992 førte til at borgerkrigen flammet opp igjen. I presidentvalget fikk MPLA-kandidaten José Eduardo Dos Santos 49,6 prosent og Savimbi 40,1 prosent. Ingen av dem fikk de nødvendige 50 prosent av stemmene. Ifølge den angolanske grunnloven skulle det dermed være en ny valgomgang. Dette ble det ikke noe av. Begge de to stridførende partene hadde beholdt soldater under våpen, sannsynligvis for bruk hvis man skulle tape valget. Istedenfor å vente på annen valgomgang anklaget Savimbi MPLA for omfattende valgfusk og startet en militæroffensiv.

Til tross for stormaktenes tilbaketrekning fra Angola, kunne både UNITA og MPLA regne med støtte fra eksterne aktører. Denne støtten er knyttet til landets naturressurser. UNITA har kontroll over store deler av diamantforekomstene, mens MPLA har kontroll over oljeutvinningen. Etter 1992 er det olje og diamanter som har smurt krigsmaskineriet til de to partene. En rekke store internasjonale oljeselskaper, norske Hydro og Statoil inkludert, har bidratt til MPLAs krigføring gjennom sitt engasjement i oljeutvinningen i Angola. UNITA har på sin side bygget opp et internasjonalt nettverk for omsetning av diamanter. Diamanter er blitt fraktet ut av Angola til Kongo og til Zambia. Fra Kinshasa, Zambia og andre afrikanske byer har UNITA-diamanter blitt smuglet videre til sentre for diamant- og våpensmugling i Øst-Europa (Kiev og Sofia) og til Midtøsten (Beirut og Tel Aviv). Mange ledd senere dukker de samme diamantene opp på etablerte omsetningssentre (for eksempel Antwerpen).

FN har forsøkt å tvinge UNITA tilbake til forhandlingsbordet ved hjelp av våpen- og energiboikott, og økonomiske sanksjoner mot selskaper, privatpersoner og politiske regimer som deltar i UNITAs diamanthandel. På grunn av den store økonomiske fortjenesten som knytter seg til diamanthandelen, har dette ikke vært effektivt. UNITAs fortjeneste på diamanthandel har sunket, men den er stor nok til at bevegelsen fortsatt kan føre geriljakrig. Diamanter er fortsatt så lett omsettelige på det internasjonale markedet at det er nærmest umulig å hindre bevegelser som UNITA i å selge diamanter.

Den undergrunnsøkonomien som diamanthandelen har gitt opphav til, har imidlertid også skapt en egen dynamikk som setter sitt preg på den angolanske borgerkrigen. Det er ikke kun UNITA som profitterer på diamanthandelen. Det samme gjør offiserer i den angolanske hæren og ansatte i offentlig forvaltning. Tjenestemenn selger våpen til UNITA i bytte med diamanter, eller de lar seg bestikke til å lukke øynene for UNITAs smuglingsvirksomhet. Lavere offiserer og menige i hæren selger bensin, våpen og til og med uniformer til UNITA. Krigen har skapt sitt eget økonomiske system. I et land rammet av ekstrem fattigdom er et slikt system en drivkraft for fortsatt krig. Taperne er sivilbefolkningen.

Et annet moment som taler for fortsatt krig, er at UNITA er mer enn et instrument for Savimbis politiske ambisjoner. Bevegelsen er også et politisk forum for artikulasjon av ideer om angolansk identitet og statsdannelse. Den offisielle reaksjonen fra UNITA etter Savimbis død fremhevet dette. Ifølge UNITA kan ikke organisasjonen dø med Savimbi da UNITA er et politisk prosjekt for et Angola hvor alle innbyggere er likeverdige. Denne uttalelsen spiller på den bakenforliggende årsaken til konflikten: De sosioøkonomiske spenningene mellom de to dominerende folkegruppene, mbunduene og ovimbunduene. De førstnevnte holder til ved kysten rundt Luanda. Lederskapet i MPLA kommer fra denne gruppen. UNITA er i første rekke en organisasjon for ovimbunduene og andre folkegrupper som befolker det angolanske innland. Dagens skillelinjer er knyttet til en lang historisk konflikt mellom befolkningen i innlandet og den langs kysten. Savimbis død vil ikke fjerne denne grunnleggende politiske skillelinjen i det angolanske samfunn.

Spørsmålet om krig eller fred er derfor nå avhengig av hvordan ledelsen i MPLA vil håndtere den nye situasjonen. Vil de velge fortsatt krigføring, eller vil de anlegge en mer forsonende linje ovenfor UNITA? Hvis vi skal dømme etter den militære strategien som MPLA har brukt i den senere tid, ser ikke fremtiden lys ut. Før Savimbis død ble store menneskemengder tvangsflyttet ut av det østlige Angola for å nekte UNITA støtte fra befolkningen. Det var denne strategien som førte til at Savimbi til slutt ble omringet og drept i kamp.

Hvis det skal bli fred i Angola, må MPLA tvinges til å innta en mer forsonende linje. Vestlige stater har makt til dette gjennom regimets avhengighet av oljeutvinningen. Her kan Norge også bidra. Norske Hydro og Statoil er tunge aktører i den angolanske oljeøkonomien. Hvis en etisk utenriksøkonomisk politikk og norske selskapers sosiale ansvar skal være noe mer enn fine ord i norske festtaler, er det på tide vi bruker denne innflytelsen.