KOMMENTARER

Fred i landet «der blodet renner ut i elva»

Knapt noe folk i vår tid har lidd så lenge så mye som kolombianerne etter 52 år (pluss 10 år) med borgerkrig, skriver Einar Hagvaag.

FREDSFEIRING: Folk feirer fredsavtalen i den kolombianske hovedstaden, Bogotá, mens de på en stor skjerm følger med på nyhetene fra Cuba. Nå er det opp til velgerne om de vil godkjenne avtalen etter 52 års borgerkrig. Foto: AP / NTB Scanpix / Fernando Vergara
FREDSFEIRING: Folk feirer fredsavtalen i den kolombianske hovedstaden, Bogotá, mens de på en stor skjerm følger med på nyhetene fra Cuba. Nå er det opp til velgerne om de vil godkjenne avtalen etter 52 års borgerkrig. Foto: AP / NTB Scanpix / Fernando Vergara Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Fredsavtalen for Colombia er et historisk vendepunkt for det voldsherjede landet. Mye kan ennå gå galt framover. Men det finnes ingen vei tilbake; det kan ikke bli like ille som før. President Juan Manuel Santos har inngått en fredsavtale med gerilja-bevegelsen Colombias Væpnede Revolusjonære Styrker (FARC). Han har satt sitt politiske liv på spill med fredsforhandlingene, og han har oppnådd sitt livs store, politiske mål.

Fredsavtalen skal offisielt undertegnes i Colombia av president Santos og lederen for FARC, Rodrigo Londoño, kalt «Timochenko». Da håper Santos å samle så mange stats- og regjeringssjefer fra utlandet som mulig, for å gi avtalen stor internasjonal støtte. Før dette skal rundt 500 ledere i FARC samles til et slags landsmøte inne i Colombia og granske avtalen. 2. oktober skal så kolombianerne i folkeavstemning godkjenne eller forkaste avtalen. Santos kan ikke være helt sikker på å få velgerne med seg, men han håper omfattende støtte fra utlandet skal overbevise folket. Uansett utfall kan ikke tilstanden gå tilbake til det gamle.

Borgerkrigen mellom regjeringsstyrkene og FARC har vart i 52 år, fra 1964. Det overveldende flertallet av de 47 millioner kolombianerne har aldri opplevd fred. Ikke en familie i landet er uten sår og arr fra krigen, sier man. På mange vis har denne borgerkrigen dessuten bare vært en fortsettelse av borgerkrigen mellom de konservative og de liberale, kalt «La Violencia» - «Volden» - som begynte med mordet på den liberale president-kandidaten Jorge Eilécer Gaitán i april 1948 og varte til 1958. Seks år seinere gikk fattige bønder, til dels oppmuntret av revolusjonen på Cuba, til opprør og dannet FARC.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer