FREDSFEIRING: Folk feirer fredsavtalen i den kolombianske hovedstaden, Bogotá, mens de på en stor skjerm følger med på nyhetene fra Cuba. Nå er det opp til velgerne om de vil godkjenne avtalen etter 52 års borgerkrig. Foto: AP / NTB Scanpix / Fernando Vergara
FREDSFEIRING: Folk feirer fredsavtalen i den kolombianske hovedstaden, Bogotá, mens de på en stor skjerm følger med på nyhetene fra Cuba. Nå er det opp til velgerne om de vil godkjenne avtalen etter 52 års borgerkrig. Foto: AP / NTB Scanpix / Fernando VergaraVis mer

Fred i landet «der blodet renner ut i elva»

Knapt noe folk i vår tid har lidd så lenge så mye som kolombianerne etter 52 år (pluss 10 år) med borgerkrig, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Fredsavtalen for Colombia er et historisk vendepunkt for det voldsherjede landet. Mye kan ennå gå galt framover. Men det finnes ingen vei tilbake; det kan ikke bli like ille som før. President Juan Manuel Santos har inngått en fredsavtale med gerilja-bevegelsen Colombias Væpnede Revolusjonære Styrker (FARC). Han har satt sitt politiske liv på spill med fredsforhandlingene, og han har oppnådd sitt livs store, politiske mål.

Fredsavtalen skal offisielt undertegnes i Colombia av president Santos og lederen for FARC, Rodrigo Londoño, kalt «Timochenko». Da håper Santos å samle så mange stats- og regjeringssjefer fra utlandet som mulig, for å gi avtalen stor internasjonal støtte. Før dette skal rundt 500 ledere i FARC samles til et slags landsmøte inne i Colombia og granske avtalen. 2. oktober skal så kolombianerne i folkeavstemning godkjenne eller forkaste avtalen. Santos kan ikke være helt sikker på å få velgerne med seg, men han håper omfattende støtte fra utlandet skal overbevise folket. Uansett utfall kan ikke tilstanden gå tilbake til det gamle.

Borgerkrigen mellom regjeringsstyrkene og FARC har vart i 52 år, fra 1964. Det overveldende flertallet av de 47 millioner kolombianerne har aldri opplevd fred. Ikke en familie i landet er uten sår og arr fra krigen, sier man. På mange vis har denne borgerkrigen dessuten bare vært en fortsettelse av borgerkrigen mellom de konservative og de liberale, kalt «La Violencia» - «Volden» - som begynte med mordet på den liberale president-kandidaten Jorge Eilécer Gaitán i april 1948 og varte til 1958. Seks år seinere gikk fattige bønder, til dels oppmuntret av revolusjonen på Cuba, til opprør og dannet FARC.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har vært skrekkelig blodig. Mer enn 220 000 mennesker har mistet livet i 52 års krig, ifølge regjeringas opplysninger. Nær sju millioner er drevet på flukt fra sine hjem. Til tider, og ofte lenge, har Colombia vært landet «der blodet renner ut i elva», med et latinamerikansk uttrykk.

Det er historisk når den lengste krigen i Amerika, også kalt den siste resten av Den Kalde Krigen, avsluttes med en fredsavtale. Det er den største og eldste gerilja-bevegelsen i Latin-Amerika som skal legge ned våpnene. FARC hadde rundt 20 000 soldater på 1990-tallet. Seinere har regjeringsstyrkene påført bevegelsen store tap. Colombias militære etterretningstjeneste hevder at antallet opprørskrigere nå er sju til åtte tusen.

Derfor er det ikke så rart når det strømmer inn takk og hyllest til Norge og Cuba, som sammen har lagt fredsforhandlingene til rette. Forhandlingene har tatt fire år. De åpnet offisielt i Oslo, men har seinere foregått i Havanna.

Norge har vært innblandet i fredsarbeid i Colombia mye lenger enn fire år. Tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet i Norge, Jan Egeland, var fra 1999 til 2002 FNs fredsutsending til landet. Da forsøkte den konservative presidenten Andrés Pastrana å få til fred. Man kom langt, men ikke i mål. Den gang var FARC mye sterkere, og lederne overvurderte sin forhandlingsstyrke. De gikk glipp av et historisk øyeblikk til å skape fred på gode vilkår.

Da Álvaro Uribe overtok som president etter Pastrana i 2002, valgte han full krig mot FARC, som etter hvert ble kraftig svekket. Lederne i FARC fra tusenårsskiftet og fredsforhandlingene døde enten naturlig eller de ble drept i kamp. Ironisk nok var Juan Manuel Santos forsvarsminister for Uribe og den som ledet krigen. Da Santos var valgt til president etter Uribe, snudde han på flisa og søkte fredsforhandlinger. Nå er Uribe hans farligste politiske motstander.

Da fredsforhandlingene tok til i 2012 uttalte Santos skjødesløst håpefullt at de ville ta «noen måneder». Etter mange opp- og nedturer er man i mål først nå. Men fire års forhandlinger for å få en slutt på et halvt århundres krig, er det mye eller lite? Det har gått som et mantra under forhandlingene: «Ingenting er avtalt før alt er avtalt.» Da avtalen var klar, talte Santos til folket og sa derfor: «I dag begynner slutten på krigens lidelse, smerte og tragedie. Alt er avtalt!»

Colombia skal nå gjennomføre en jordreform, som er den opprinnelige årsaken til borgerkrigen. Store jordeiere, med tvilsom eiendomsrett til jorda, har jagd bort fattige bønder, som utgjør mange av de sju millioner indre fordrevne, ofte med hjelp av de illgjetne «dødsskvadronene». Dette skjedde særlig på 1980- og 1990-tallet. Inn i denne klassekampen på landsbygda blandet styrtrike «narko-baroner» seg, som ofte kjøpte opp store landeiendommer. Borgerkrigen fikk et «kokain-avsnitt» i og med at FARC meldte seg på ved å spille på lag med små koka-dyrkere for å få en del av de store inntektene fra å framstille og selge kokain.

Etter avtalen skal den fattige landsbygda få hjelp til utvikling, fordi det har utviklet seg ei enorm kløft mellom den rike eliten i byene og landsens folk. Staten har historisk ikke vært til stede på landsbygda, ikke med politi, helsestell, skoler eller andre offentlige tjenester og institusjoner. Der har opprørerne i lange tider hatt nesten fritt spillerom. Myndighetene skal også legge om politikken for å kjempe mot avling av koka og framstilling og salg av kokain og annen narkotika.

Ofrene for borgerkrigen skal få erstatning. Medlemmer av geriljaen som tilstår lovbrudd, skal slippe fengsel og i stedet dømmes til inntil åtte års samfunnstjeneste. Det er særlig dette som Uribe raser mot. Han mener fredsavtalen gir amnesti for krigsforbrytelser. Det mener også mange ofre. Spørsmålet er hvor mange som velger fred og forsoning og hvor mange som lengter etter å få hevn.

Opprørerne skal nå gradvis innlemmes i politikken. De har jo grepet til våpen fordi de ikke nådde fram med fredelige virkemidler. På 1980-tallet forsøkte valgforbundet Patriotisk Union (UP), som hadde forbindelse til FARC og samlet ulike grupper på venstresida, å delta i det politiske livet ved å stille til valg. Men lederne og mange medlemmer av UP ble drept av dødsskvadroner, én etter én. UP hadde da 9 seter i Senatet og 17 i Representantkammeret. I forhandlingene har FARC krevd å få like mange plasser nå.

Det endte med et forlik om en ti år lang overgang - så å si fra gevær til stemmeseddel. Fram til neste parlamentsvalg i 2018 skal FARC, gjennom ei politisk grein som ennå ikke har fått navn, ha talspersoner i begge kamre i Kongressen. De vil ha talerett i spørsmål som har med fredsavtalen å gjøre, men ikke stemmerett.

Fra 2018 til 2026, de neste to periodene i Kongressen, skal de være sikret fem seter i Senatet og fem i Representantkammeret, hvis de ikke oppnår mer enn tre prosent av stemmene. Dersom de oppnår flere stemmer skal de få det antallet seter som valgloven fastsetter, akkurat som andre partier. I så fall bortfaller naturligvis de reserverte setene.

Fremdeles gjenstår det å få med den noe mindre gerilja-bevegelsen Den Nasjonale Frigjøringshæren (ELN) på fred. Men dersom det lykkes med FARC, vil ELN trolig følge etter gjennom å inngå en liknende avtale.

Dersom folket stemmer for fred 2. oktober, gjenstår likevel mange vansker. Gerilja-krigere som i sitt voksne liv aldri har vært noe annet, skal finne sin plass i samfunnet, de trenger gjerne utdanning og i alle fall arbeid og inntekter. FARC må finne sin vei inn i demokratisk politikk. Og hele det kolombianske samfunnet, som er sterkt preget av vold fra topp til bånn, må forsones og utvikle fredelige måter for å løse strid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook