Fred i Sudan?

To generasjoner sudanere i sør har i praksis mistet alle muligheter for utdanning, og i befolkningen i sør er 80 prosent analfabeter.

Etter nærmere 20 års borgerkrig er det endelig gjennomslag for de to viktigste prinsippene som kan bringe de stridende partene, den islamske militærregjeringen i Khartoum og Det sudanske folks frigjøringsbevegelse/hær SPLM/SPLA i sør, videre i forhandlingene som forhåpentligvis fører fram til en fredsavtale. For noen fredsavtale er dette foreløpig ikke, men et gjennombrudd på to vesentlige punkter: Områdene i sør skal ha selvbestemmelse, og de skal ikke underlegges sharia-lovene. Begge disse punktene var en forutsetning for at SPLM/SPLA skulle kunne skrive under, og har i realiteten vært stridens kjerne og årsak til at IGAD-forhandlingene har stått i stampe i flere år. Det kan ikke herske tvil om at regjeringen i Khartoum har blitt satt under et massivt press fra USA for å gå med på disse betingelsene, men i kjølvannet av 11. september er det tydelig om å gjøre å vise at det er reell vilje til samarbeid mot terrorisme for å unngå å bli innlemmet i USAs fiendebilde. Så gjenstår å se om det er reell vilje til også å gjennomføre avtalen i praksis. Første prøvestein vil være allerede i august, når flere andre viktige spørsmål skal behandles. Det gjelder ikke minst spørsmålet om våpenhvile og fordeling av ressurser. Det er vanskelig å forstå at fredsforhandlinger kan pågå samtidig som kamphandlingene er kraftigere enn på mange år, bombingen av sivile mer aggressiv, og stadig flere titusener fordrives fra sine hjem i oljeområdene!

I løpet av de neste seks år skal en gjenoppbyggingsprosess i gang i sør, og befolkningen skal ta stilling til om Sudan fortsatt skal være ett land - det største i Afrika - eller om de ønsker full deling av de to områdene. Dette kan bli en meget tung og vanskelig oppgave ut ifra de forutsetningene som er tilstede pr. i dag. Den bekymringen som SPLM/SPLA har uttrykt overfor det internasjonale samfunnet gjennom flere år, kan vise seg å bli nettopp det som blir den største hindringsfaktoren for en positiv utvikling, nemlig den totale mangelen på utbygging av sivile strukturer i sør. Gang på gang har ledelsen i bevegelsen med dr. John Garang i spissen besøkt regjeringene i de største bidragsytende land med appell om støtte til oppbygging av sivile prosesser og utvikling. Men selv om store områder i sør har vært stabile og produserende i mange år, så har det internasjonale samfunnet vært lite villig til å bidra med annet enn nødhjelp. I mange tilfelle nødhjelp som har hatt en direkte negativ innvirkning på den lokale situasjonen. Dette kan nå vise seg å gi svært negative konsekvenser for fredsprosessen.

Denne siste runden av IGAD-forhandlingene ble gjennomført nesten helt uten deltakelse av kvinner. Hvorfor? Det har vært kvinner med i alle de tidligere rundene. Ikke mange riktignok, men de har vært viktige. Kvinnene i sør har flere store og velorganiserte organisasjoner, de har sterke representanter, og ikke minst: De har klart formulerte mål. Men selv om det formelt fra SPLM/SPLAs side er nedfelt en kvotering av kvinnerepresentasjon på 25 prosent i alle råd, styrer og utvalg, er det langt fra papir til praksis. Hva som er formelt nedfelt i nord, er ikke kjent, men praksis er i alle fall tydelig nok.

Men selv om det finnes sterke og dyktige kvinnerepresentanter, er det bare å slå fast at situasjonen for kvinner generelt i Sør-Sudan er meget nedslående: 85- 90 prosent er analfabeter, de står under eierskap og formynderi av et mannlig familiemedlem og har få om noen rettigheter. Krig, flukt, bombing, sult, sykdom og lidelser har vært deres hverdag hele eller det meste av livet.

På tross av at kvinner representerer 60- 65 prosent av befolkningen, og på tross av at samtlige internasjonale organisasjoner har krav på seg om å tilgodese kvinner spesielt i sine programmer, så har dette overhodet ikke skjedd. Kvinnene er altså ikke bare neglisjert og marginalisert som del av et land som systematisk og historisk har diskriminert halve befolkningen, nemlig befolkningen i sør, men de er også diskriminert som kvinner i sør, og sviktet av de internasjonale organisasjonene. Hvis oppbyggingen av samfunnet i en fredsprosess skal ha noen som helst troverdighet, må dette aspektet som aldri før være en forutsetning i alle tiltak!

I realiteten finnes det ikke noe utdanningssystem i Sør-Sudan. Det finnes ingen høgere lærerutdanning eller institusjon som kan utdanne lærere, og de lærerne som finnes er altfor få og har ofte dårlige forutsetninger for å kunne virke som lærere. To generasjoner sudanere i sør har i praksis mistet alle muligheter for utdanning, og i befolkningen i sør er 80 prosent analfabeter. Det er den høyeste prosentandel i verden. Riktignok finnes det noen skoler her og der, og noen organisasjoner har gjort et bra arbeid med å etablere skoler, men det er forsvinnende lite i den totale sammenhengen. Pensum og lærebøker er i tillegg stort sett ugandisk eller kenyansk - i den grad de finnes. Andelen jenter som deltar er forsvinnende liten, mest fordi jentene er helt nødvendig arbeidshjelp for mor. Det er paradoksalt at det nettopp er ønske om utdanning som har topprioritet når kvinnene definerer sine krav for framtida!

Ethvert samfunn trenger en rettsinstans og et lovverk. Dette eksisterer ikke i sør i dag, og det har vært særdeles vanskelig å finne noen organisasjon som har hatt vilje til å støtte de initiativ som er tatt i sør for å ta fatt på det store arbeidet det er å stable et rettssystem på beina. Det er et arbeid i gang, med støtte fra en tysk organisasjon, men det vil ta tid å få denne spede begynnelse opp på et visst nivå. Ikke minst er det et problem at de fleste med høyere eksamen ikke bare innen jus, men også andre akademiske yrker, er utdannet før krigen, og stipend til å utdanne unge jurister er svært begrenset. Det militære fungerer som politi. Dersom tusener av soldater, mange av dem uten noen annen erfaring enn krig, mange traumatisert, skal integreres i sivilt liv uten noe tilbud til opplæring eller jobb, er det stor sannsynlighet for at det vil kreve mye av lokale myndigheter. For ikke å snakke om 10000 barnesoldater som mange av dem ikke har noe hjem å komme tilbake til. Utenfor grensene venter noen hundre tusen på å komme hjem, og i hele grenseområdet mot Uganda og Kongo har internt fordrevne etablert seg i og utenfor leirer i påvente av å kunne vende hjem. Men svært mange har ikke lenger noe sted å vende tilbake til - der har oljeselskapene etablert sin virksomhet for godt.

Det er en kjensgjerning at etablering av administrative enheter lokalt og sentralt vil by på store utfordringer, og at motsetninger mellom grupper i sør kan blomstre opp dersom oppbyggingen av et sivilt samfunn oppfattes udemokratisk og favoriserer enkelte grupper.

Kapital, skatteinntekter, materiell og utstyr er ikke-eksisterende i sør. I nord har inntektene av oljen i hovedsak blitt omsatt i våpen. Er det realistisk å håpe på en rettferdig fordeling av oljeinntektene? Uansett vil Sør-Sudan ha behov for stor innsats på kort tid om dette krigsherjede landet skal stabiliseres.

Norge har lange tradisjoner og stor tillit i Sør-Sudan. Den rolle vi har hatt og har i IGAD-forhandlingene tilsier også at det nå påhviler oss et stort ansvar for å følge opp prosessen videre med konkrete tiltak. Men da er det grunn til å spørre: Er tiden nå endelig inne for å endre holdning når det gjelder støtte til oppbygging og utvikling? Er vi villige til endelig å imøtekomme oppfordringen om støtte til utdanning, helse, produksjon og demokratiutvikling?

Og er vi villige til å presse det internasjonale samfunnet og FN til å kreve at avtaler blir overholdt, at hjelpeorganisasjoner endelig får tilgang til områder der hjelp er påkrevet, og ikke minst at observatører sendes inn for å gi nødvendig informasjon om hva som skjer videre?

For det er nå det virkelige fredsarbeidet begynner!