Fred og uro

Tilbake ved røttene, på moderne vis.

CD: Det er lenge siden Deeyah var Deepika på plateomslagene. Nesten like lenge som det er siden «Get Off My Back» roterte på norske radioer. Etter den tid har det vært mye utenommusikalsk krøll og få utgivelser, uten at Deeyah kan lastes for det. Ikke bare har den muslimske Madonna – som Daily Mail en gang kalte henne – møtt urettferdig motbør for å være dristig, i forfjor fikk hun også oppleve at albumet «Plan Of My Own» ble kassert etter bransjenedskjæringer.

Full av kontraster

Før kontroversene gikk Deeyah i skole hos blant andre Ustad Fath Ali Khan, og det er den pakistanske og nord-indiske folkemusikkarven hun nå tar opp igjen. Albumet åpner med «Hope», en av Mahatma Gandhis favoritter, sunget av en sju år gammel Deeyah. Kontrastene mellom kaotiske drum’n’bass-utskeielser og tander barnevokal kunne ikke vært større. Deeyah gjør det meste selv, men har med seg noen få, gode hjelpere. Andy Summers fra The Police spiller gitar, mens Grammy-vinneren Bob James’ tilbakeholdne pianospill er med på å løfte «No One To Tell». Størst inntrykk gjør Nils Petter Molværs såre trompet, som nytes best på «Ascension».

Lydlandskap

«Ataraxis» er en vanskelig plate. Flere spor er mer lydlandskap enn låter. Melodiene er ikke umiddelbare, vokalen tenderer til introvert, og rytmeprogrammeringa er til tider hard og konfronterende. Støyen er imidlertid mer enn bare støy i denne sammenhengen, den er roens motsats. Når den avløses av inderlig sang eller følsom instrumentering, oppfyller den sin funksjon. Noen ganger må det storme litt før man opplever ataraxis, eller sjelefred som vi kaller det på godt norsk. Velkommen tilbake, Deeyah.