Fred på jordet

Fred Ball, alias Pleasure, ville lage en musikkvideo «etter pornofilmprinsippet». Og dro til skogs med «Bad Boy Bubby»-skuespiller Nicholas Hope og en hest.

- JEG SÅ AT JEG VAR nominert til Alarmprisen. Er det noe jeg burde vite hva er, eller?

De siste seks og et halvt årene har Fredrik Ball (26) fra Fredrikstad bodd i London. Der har han stort sett kalt seg Fred Ball. Eller Pleasure, som er artistnavnet han i høst albumdebuterte under, med et variert elektronikaalbum som har fått strålende kritikker. Først i engelske aviser, deretter i norske. Han leser nok flest engelske aviser.

- Det er ikke Spellemannsprisen, ikke sant?

- Nei, det er en annen.

- Men er jeg nominert til den også? Nei, da hadde jeg vel fått beskjed. Men hva er forskjellen? Og hvem er det liksom som bestemmer det greiene her?

Fredrik Ball var en smule oppgitt.

- Hør på meg, da. Jeg har jo virkelig ikke peiling.

ELVELI RIDEFARM, SØRKEDALEN. Et av få steder i Oslo der det bor flere dyr enn mennesker. Hit kom Fredrik Ball forrige lørdag for å spille inn karrierens andre musikkvideo. Han landet på Gardermoen torsdag, spilte konsert på Blå samme kveld, dagen etter avtalte han å remikse en sang av et norsk band han ikke helt husker navnet på, og nå står han ute på gårdsplassen i Sørkedalen sammen med en hest, ett stereoanlegg på en høystakk, to kameramenn og skuespilleren Nicholas Hope (44), som for ti år siden ble et internasjonalt fenomen med tittelrollen i den australske kultfilmen «Bad Boy Bubby». Det er egentlig den britiske sangeren Ed Harcourt som synger på «From the country to the city», spor nummer to på Fredrik Balls selvtitulerte album, «Pleasure». Men siden Ed Harcourt ikke kunne bli med til Norge, og siden Fredrik Ball er en person med et rikt kontaktnett, ringte han Nicholas Hope og tilbød ham to rødvinsflasker for å steppe inn på vokal.

- This wine monopoly thing... it\'s so expensive, forklarer Nicholas Hope, en svært hyggelig mann med mangeårig norsk kjæreste (innimellom slår han om til norsk) og Opplysningen 1881-aktig talehastighet.

- So I thought: Two bottles of wine... hmm... Det er et veldig bra tilbuut.

I VIDEOEN SKAL HOPE spille en sur og gretten bonde, som står rett opp og ned og synger «From the country to the city» som del av en slags audition. Det er, i grove trekk, planen.

- Jeg ville gjøre det low-budget , helt nedstrippet og enkelt. Den forrige videoen hadde et skikkelig kameracrew og og greier. Nå tenkte jeg at det skulle minne mer om en pornofilminnspilling. Ja, bare bortsett fra sexen, sier Fredrik Ball.

Han og Nicholas Hope møttes første gang i Spania for seks år siden, under filminnspillingen av Bent Hamers «En dag til i solen», som Hope spilte i og Fredrik Ball kjente en som spilte i. Siden har de holdt kontakten, og treffes når de begge er i Norge. Det er i grunn stadig oftere. Hope har bodd her de fire siste månedene, bortsett fra en tur til Fiji for å spille inn oppfølgeren av Hollywood-kalkunen «Anaconda» (Jennifer Lopez er ikke med denne gangen. «They killed her off, I think», sier Hope). Mens Fredrik Ball mer eller mindre har reist skytteltrafikk London - Oslo i høst, bare avbrutt av en Spania-turné sammen med band som Suede, Spiritualized og Electric Six («det er kanskje litt teit å si, men det var flere spanjoler som ropte navnet mitt etter meg på gata», sier Fredrik Ball).

DET ER STORESØSTEREN HANS, Charlotte, som har stilt dagens lokaler. Hun eier en hest som holder til på ridefarmen, og som egentlig skulle være med i videoen, men måtte forfall med influensavirus. Den har i siste liten blitt erstattet av fjordingen Elvelinn, som i øyeblikket står pent og stille og vrinsker litt inn i kamera, mens hun venter på at regissør Gisle Bjørneby skal rygge bilen sin nærmere settet. Siden det bærbare stereoanlegget har fryst seg av etter lunsj, må bilstereoen tas i bruk («den gode nyheten er, hvis vi i tillegg trenger røykmaskin, kan jeg bare la den stå på tomgang», sier Bjørneby). Ved siden av Elvelinn står Nicholas Hope og vekselvis sier at dette landskapet, det er bloody marvellous , det er sånt man kunne skrive et teaterstykke om, vekselvis konstaterer at han mistet følelsen i fingrene sine for en god stund siden. Innimellom opptakene kaster han på seg boblejakke utenpå kjeledressen, trer på en stor, vinrød ullue på hodet («nei, jeg er ikke kald, det er et fashion statement ») og et par knallrosa hansker.

- Jeg lurte på, er det greit at jeg beholder hanskene på når jeg synger denne gangen? spør han.

- Det er helt greit, Nicholas. Hvis det er en homofil bonde du vil spille, smiler Fredrik Ball.

- Vel, kanskje det er en homofil bonde jeg vil spille, sier Nicholas Hope og smiler stivt.

- Kanskje det er det som er grunnen til at jeg er så sur.

- FREDRIK ER VELDIG FLINK med mennesker, sier Charlotte Ball. Hun står litt bortenfor og bivåner innspillingen, rister svakt på hodet over Nicholas Hopes håndlag med kumøkkskyfling.

- Fredrik har alltid vært veldig god til å snakke med folk, veldig positiv. Kanskje det er som er hemmeligheten hans, sier hun.

Faktum er iallfall at Fredrik Ball er en person som Kjenner Mennesker. På høstens album har han foruten Ed Harcourt fått hjelp av fordums britpopstørrelser som Justine Frischmann (eks-Elastica, eks-kjæresten til Damon Albarn) og Cerys Matthews (Catatonia), i tillegg til Dr. Fink, keyboardist i Princes backingband The Revolution. Alle sangene har ulike vokalister

- Jeg er nok først og fremst god til å ta kontakt, sier Fredrik Ball.

- Noen ganger kommer man over folk man har lyst til å jobbe med, og da er det egentlig bare å si at du har en sang som du gjerne kunne tenke deg at de sang på.

Det er dette som er «Pleasure-konseptet», sier han, det er dette som er hans «formel».

- «Pleasure» er i bunn og grunn et studioprosjekt. Det er der jeg gjør det meste av arbeidet, der og i all ensomhet på datamaskinen på soverommet. Men så prøver jeg å trekke til meg folk herfra og derfra. Det er det som er kult.

- Du kunne ikke tenke deg å spille i et fast band?

- Jeg har jo prøvd det. Men jeg får litt sånn klaus av band, sier han.

- Jeg begynner å tenke på skitne øvingslokaler og spilletider og lydsjekk og... nei, det bare funker ikke. Jeg liker mye bedre å ha en tilbaketrukket, regissøraktig rolle, å være en som trekker det beste ut av hver enkelt. Litt sånn som her i dag, kan du si.

SELV SKAL FREDRIK BALL bare komme inn i videoen helt mot slutten, som neste auditiondeltaker, etter at Nicholas Hopes bonde har mimet seg gjennom sangen. Og like før mørket setter inn denne lørdagen, er det lille filmteamet ferdig med opptakene. I første omgang skal videoen vises på skandinaviske tv-kanaler, selv om Fredrik Ball har tro på at den kan være interessant andre steder også, ikke minst i Spania.

Med dette er han ute av Norge for en stund, og skal tilbake til soverommet i London for å avslutte noen remikser for andre band, blant annet et spansk og et norsk. Og nå har han kommet på hva det norske bandet heter.

- King Midas! Det er de det er. Jeg møtte han Ando (Woltmann), vokalisten på by\'n her hjemme. «Jajaja», sa jeg, «klart jeg remikser dere».

- Men du hadde ikke hørt dem før?

- Jeg hadde ikke hørt om dem, engang, jeg.

Fredrik Ball smiler. Han har tross alt vært lenge borte, sier han. En stund glemte han Norge litt. Men det kommer seg nå, i det siste har han til og med begynt å lese norske aviser på flyet.

- Men bare så jeg har forstått alt her: Dere er fra fredagsbilaget, ikke sant? halvveis spør, halvveis konstaterer Fredrik Ball.

- Nettopp, nettopp. Så hva, er det noe helt nytt VG har startet opp, eller?

<B>- JEG FÅR ALLTID EKSENTRIKERNE: I «Bad Boy Bubby» spilte han en mann som hadde tilbrakt hele livet i en kjeller. I Fredrik Balls nye musikkvideo spiller australske Nicholas Hope en aggressiv bonde som synger elektronika. Gisle Bjørneby filmer. Fredrik Ball er produksjonsassistent til venstre.
<B>FORVIRRING I SØRKEDALEN: Fredrik Ball visste ikke helt hva Alarmprisen var. Nicholas Hope visste ikke helt hvordan man spadde møkk.