OMSTRIDT: Plakaten viser den politiske imamen Fethullah Gulen som pave, på en rally for AK-partiet i Tyrkia i mars. Fetullah Gülen er bosatt i USA.
Foto: REUTERS/Umit Bektas
OMSTRIDT: Plakaten viser den politiske imamen Fethullah Gulen som pave, på en rally for AK-partiet i Tyrkia i mars. Fetullah Gülen er bosatt i USA. Foto: REUTERS/Umit BektasVis mer

Fredelig islamisme

ISLAMISME: Kobling av hele politisk islam med terror gagner ekstremister på alle sider. I en samtid som denne er det prekært å holde tungen rett i munnen.

Debattinnlegg

Radikale element innen den politiske grenen av islam er en stor og voksende trussel. Assosiasjon av alle bevegelser innen politisk islam med mørke krefter tjener likevel ingen utenfor ytterkantene.

Begrepet «islamist» blir gjerne brukt som et synonym for «jihadist» - en krigersk muslimsk fanatiker. I en sak om jihadistgruppen Den Islamske Stat (IS), som er beskyldt for å drive folkemord i Irak, skriver Dagbladets Marie Simonsen blant annet at en av utfordringene med å håndtere IS er «at islamismen til de grader er politisk; religion som et masseødeleggelsesvåpen.»

Utsagnet speiler en oppfatning av en nødvendig kobling mellom politisk islam, terror og autoritær middelalderpolitikk, som stikker dypt både høyt og lavt i samfunnet. Ifølge Fremskrittspartiets Mazyar Keshvar, som selv måtte flykte fra et religiøst skrekkregime i Iran, har «alle islamister den samme inhumane ideologi og målsetning om å frata enkeltindividet kontrollen over egen tro, tanke og liv gjennom å opprette et verdensomspennende islamsk kalifat.» La oss ta stortingsrepresentanten på ordet og skrape under overflaten.

Tidlig på 1800-tallet preket Hans Nielsen Hauge sin protestantiske vekkelseslære. Ifølge Hauge var hardt arbeid, entreprenørlyst og flid veien til frelse. Opprinnelig var det stort sett småbønder i bevegelsen, men flere arbeidet seg til rikdom på kort tid.

Kjenner du til den tyrkiske imamen Fetullah Gülen? For Gülen-bevegelsen går kapitalisme og koranen hånd i hånd. Den preker en islamsk ideologi som i likhet med Hauges lære kombinerer kapitalistiske dyder med religiøs tro. Latskap er synd, å arbeide seg til velstand er prisverdig.

Samtidig fremmer bevegelsen religiøs toleranse gjennom utdanning: Gülenistene har drevet over 1000 prestisjeskoler verden over, fra Tyrkia via Taiwan og til Texas. «Å studere fysikk og matematikk er å tilbe gud» preker imamen på en av sin karakteristiske nettforelesninger. Lengre fra al Qaeda er det vanskelig å komme.

I likhet med haugianerene i Norge har gülenistene også havnet i klammeri med myndighetene i hjemlandet. Den tidligere allierte statsminister Recep Tayyip Erdogan har lite til overs for alternative maktpoler, og har brennmerket Fetullah Gülen som en statsfiende.

Hva da med likestilling? Islamismen må sies å ha et svært hårete rykte med tanke på kvinnerettigheter. Familielovgivning er en utslagsgivende slagmark for kvinnefrihet i den arabiske verden. Progressive reformer, som blant annet har innført utvidet rett til abort og arbeid, har i deler av Midtøsten blitt til under diktatoriske sekulære regimer. Derfor har den blitt utsatt for motstand fra islamistiske opposisjonsparti, som anser kvinnevennlig familielovgivning som uislamsk.

Marokko forteller en svært ulik historie. I 2004 gikk en reform av marokkansk familielov gjennom parlamentet. Reformen innførte minimumsalder på 18 år for ekteskap, rett til skilsmisse og fjernet krav om at kvinner skal lyde sine menn.

Endringen ble innført etter at lokale kvinneorganisasjoner la fram feministiske tolkninger av koranen. Ifølge Nouzha Skalli, sosialist og tidligere minister, ville «vi dersom vi hadde sagt at vi var mot religion, ikke ha vunnet slaget». Kløktig strategi skapte altså et spiselig reformforslag for det største islamistpartiet i Marokko.

Feministbevegelsen måtte riktig nok vike på krav om å avskaffe flerkoneri. Uansett var reformen et gigantisk skritt i progressiv retning for marokkanske kvinner. Moderate islamister så det samtidig som en seier at reformen holdt seg innen koranens rammer, og at den viste islams moderne ansikt til verden.

Den arabiske våren startet i Tunisia da en fortvilet 26-åring satt fyr på seg selv i desember 2010. Nå står den tunisiske «jasminrevolusjonen» igjen som den arabiske vårens ensomme triumf. De senere årene har Middelhavslandet vært preget av harde fronter mellom moderate islamister i partiet Ennahda og den sekulære opposisjonen.

Samspillet mellom sekulære og islamistiske krefter har dog smidd en støpeskje for liberalt demokrati: I drøftingen av en postrevolusjonær grunnlov har islamistene søkt et brett forlik med sekulære parti. Ennahda stemte i 2014 for en grunnlov som sikrer et grunnlag for reelt folkestyre samt formell likestilling, og ikke har referanser til sharia.

Skal vi tro islamforsker og vinner av den prestisjetunge Holberg-prisen, Michael Cook, er den moderate islamismen i sin essens et modernistisk prosjekt, som søker å modernisere samfunn langs vestlige linjer, samtidig som en tar vare på et sett med lokale verdier. Det er en bedre linse å se den gjennom enn å sette likhetstegn med krig og folkemord.

En islamist kan nemlig stå like langt fra en jihadist som tilhørere av helt andre politiske ideologier. Men koblingen mellom politisk islam, konspirasjon og terror blir blåst opp av unyansert mediedekning og etablert som en sannhet i mørke ekkokammer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook