Freden i Sudan står på spill

På kort sikt vil den stadig forverrede krisen i Darfur-regionen få svært alvorlige humanitære konsekvenser for sivilbefolkningen i området. I et litt lenger perspektiv kan Darfur-krisen knuse alt håp om en varig fred i Sudan. Landets regjering har motarbeidet en løsning av konflikten, blant annet ved å hindre humanitært hjelpearbeid.

FORRIGE UKE ble Flyktninghjelpen tvunget av sudanske myndigheter til å avbryte sin nødhjelpsoperasjon i den krigsherjede Darfur-regionen. På kort sikt vil den stadig forverrede krisen i Darfur få svært alvorlige humanitære konsekvenser for sivilbefolkningen i området. I et litt lenger perspektiv truer Darfur-krisen å knuse alt håp om en varig fred i Sudan. Ansvaret for at situasjonen stadig forverres ligger hos samtlige av de stridende partene i krigen i Darfur. Et spesielt tungt ansvar hviler på Khartoum-regjeringen. Sudans regjering har vist svært liten vilje til å gi beskyttelse til sivilbefolkningen og bidra til en løsning av konflikten. På mange måter har regjeringen gjort det motsatte, blant annet ved å legge flest mulig hindre i veien for fredsbevarende operasjoner og humanitært hjelpearbeid. Det internasjonale samfunnet bør også gå i seg selv når det gjelder spørsmålet om ansvar for den forverrede krisen i Darfur. Betegnelsen handlingslammet vil godt kunne beskrive det internasjonale samfunnet opptreden i forhold til Darfur-konflikten gjennom det siste året. I tillegg er det en «givertrøtthet» i forhold til å sikre den livsnødvendige nødhjelpen til sivilbefolkningen i området - noe FN gjentatte ganger har påpekt. De siste dagenes tilspissing, som følge av at FNs nødhjelpskoordinator Jan Egeland ble nektet innreise i Darfur og at Flyktninghjelpen ble kastet ut av regionen, har igjen satt Darfur på den internasjonale dagsorden. Det er tragisk at det må slike hendelser til for at det internasjonale samfunnet skal våkne. Angrepene mot sivilbefolkningen i Darfur startet allerede i 2003. Siden da er 300 000 mennesker drept og mer enn to millioner er blitt drevet på flukt, både internt i Sudan og til nabolandet Tsjad. Bare i løpet av de siste fire månedene har om lag 200 000 nye mennesker flyktet fra sine hjem, ifølge Jan Egeland. Sivilbefolkningen utsettes for de mest grusomme overgrep: Drap, voldtekter og brenning av landsbyer - det skjer daglig.

PÅ KORT SIKT må derfor Norge og resten av det internasjonale samfunnet vise handlekraft og legge press på regjeringen i Khartoum. To ting må prioriteres: Beskyttelse av internflyktningene og resten av sivilbefolkningen, samt at de humanitære organisasjonene må sikres reell mulighet til å operere i området uten å bli trakassert, truet eller på andre måter forhindret. Dette vil blant annet kreve at de fredsbevarende styrkene til den Afrikanske Unionen (AU) blir vesentlig styrket, både i forhold til sitt mandat og antall soldater. På nåværende tidspunkt er det høyst usikkert om det er realistisk å forvente at en FN-styrke blir sendt til Darfur. Et mer håndfast mandat, mer soldater og bedre materiell for AU-styrken har vært på trappene i lengre tid. Nå kreves det handling. Neste steg blir å bringe de som står bak overgrepene i Darfur for retten. I lengre tid har diskusjonen vært konsentrert om hvorvidt det er begått folkemord eller «bare» brudd mot menneskeheten i Darfur. Et slikt spørsmål kan kun avgjøres ved en troverdig og grundig undersøkelse og juridisk prosess. Det som er viktig å sette søkelys på nå, er at disse bruddene fortsetter, og vil fortsette inntil det internasjonale samfunnet viser handlekraft. Gjeldende prinsipp må være at overgriperne skal stilles for retten som et ledd i å stoppe overgrepene i Darfur.

ET BILDE som hurtig tegner seg er at det er krefter i Sudan som ikke ønsker en snarlig løsning på konflikten i Darfur. En vedvarende krise i denne regionen fører fokus bort fra det helt avgjørende spørsmålet i forhold til utviklingen i Sudan i et lengre perspektiv - implementeringen av fredsavtalen mellom Nord- og Sør-Sudan fra 9. januar 2005. Når det gjelder implementeringen av denne meget ambisiøse planen har resultatene - sett ut fra den alminnelige sudaners synsvinkel - vært ganske beskjedne. Den store, planlagte returen av 1,5-2 millioner internflyktninger fra Nord-Sudan til den sørlige delen av landet har ikke materialisert seg - i all hovedsak fordi det ikke finnes noe å returnere til. Sør-Sudan er et av de mest underutviklede områdene i verden og det internasjonale samfunnet har ikke greid å «rulle inn» de massive investeringene i infrastruktur - primært i sosial sektor - som vil være avgjørende for å beholde folkets oppslutning om fred. Hvis ikke befolkningen i Sør-Sudan og de etter hvert hjemvendende internflyktningene ser nytteverdien av freden - at den bringer utvikling med seg på relativt kort sikt - så vil støtten til fredsavtalen hurtig fordunste og faren være stor for at det bryter ut en ny krig mellom partene i Sør- og Nord-Sudan.

DERFOR ER DET VIKTIG at de mest betydningsfulle giverlandene på bistandssiden, deriblant Norge, ser nøye på hva som skal til for å få stablet et minimum av sosial infrastruktur på plass på meget kort tid, og samtidig legger noe mindre fokus på å diskutere mekanismene som skal styre tildelningen av midler via bistandsfondet administrert av Verdensbanken. Det er mange land som gjennom en årrekke har investert mye i fredsprosessen i Sudan - ikke minst Norge som spilte en meget aktiv og sentral rolle i å sikre den historiske avtalen fra 2005. Til avtalen er det knyttet prestisje. Fallhøyden vil være stor hvis prosessen går i vasken og det blusser opp en ny konflikt. Gjennomføringen av fredsavtalen vil kun lykkes hvis partene i Nord og Sør samarbeider. De krefter som ikke ønsker en løsning i Darfur, har heller ikke noen interesse av at fredsavtalen blir en suksess. Avgjørende blir derfor at det internasjonale samfunnet går i dialog med de mindre moderate kreftene i maktapparatet i Khartoum for å overbevise dem om at det ikke finnes noe alternativ til den vei som fredsavtalen har staket ut. Det haster med å få til en løsning i Darfur. Troen på at en fremgang med gjennomføringen av fredsavtalen mellom nord og sør vil gjøre at Darfur-krisen dør ut, er lite produktiv. Tvert imot synes det å bli tydeligere at det er en løsning på konflikten i Darfur som er nøkkelen til en vellykket fredsavtale.

SUDAN ER DET LAND i verden med flest internflyktninger. De siste tallene fra august 2005 slår fast at flere enn 5,3 millioner mennesker er på flukt i landet. I tillegg er mer enn en halv million flyktninger i nabolandene. De humanitære organisasjonene vil gjøre sitt for å bidra til en bedre situasjon for internflyktningene og andre sårbare grupper blant sivilbefolkningen i Darfur og andre regioner i Sudan. Men de humanitære organisasjonenes innsats og utholdenhet i vanskelige situasjoner kan aldri bli en kompensasjon for det internasjonale samfunnets manglende politiske engasjement i forhold til krisen og dialog med de ulike partene i Sudan.