SNIKENDE: Vladimir Putin tar i mot Bashar al-Assad i Kreml i fjor høst. Nå er det flere tegn som tyder på at freden kan komme snikende. Foto: Alexei Druzhinin / AP / NTB Scanpix
SNIKENDE: Vladimir Putin tar i mot Bashar al-Assad i Kreml i fjor høst. Nå er det flere tegn som tyder på at freden kan komme snikende. Foto: Alexei Druzhinin / AP / NTB ScanpixVis mer

Freden kommer snikende

Søndagens bomber i Homs og Damaskus, og andre tegn i tida, kan være en forsmak på en politisk løsning i Syria.

Kommentar

SYRIAS PRESIDENT og diktator Bashar Al-Assad kunngjorde i går at det skal holdes valg i Syria 13. april. Nyheten kom etter et intenst fredsdiplomtati i skyggen av en intens krig. En av forutsetningene for kunngjøringen om valget er at Russland og USA er enige om en videre plan for Syria. Den enigheten ble bekreftet både fra Washington og Moskva i går.

Da FNs spesialutsending til Syria, Staffan de Mistura, blåste av fredssamtalene i begynnelsen av måneden, så var det i forvissning om at man ikke ville komme noen vei før USA og Russland spilte på lag. Imens har Russland bombet og bombet, og banet vei for president og diktator Bashar al-Assads tropper, som har tatt kontroll over store områder, og omringer byen Aleppo. Den militære posisjonen er dramatisk styrket, den kan være såpass styrket at det er på tide å sette seg ved forhandlingsbordet.

Søndag sa USAs utenriksminister John Kerry at han etter samtaler med sin russiske kollega Sergej Lavrov var enig om en midlertidig avtale for Syria. Han sa at man var nærmere en våpenhvile enn noensinne. Trolig venter vi nå på at president Barack Obama skal ringe sin kollega Vladimir Putin, slik at de to skal sette sitt personlige segl på en slags avtale, slik Kerry sier at han venter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NOE ER I GJÆRE. To rasende terrorangrep som drepte minst 129 i Homs og Damaskus søndag understreker at man nærmer seg en politisk løsning. De to terrorangrepene var rettet mot sentrale sjia-helligdommer i de to byene, og det var sunniene i Den islamske stat (IS) som tok på seg skylda. For IS er det viktig å minne omverdenen om at de fortsatt eksisterer. Hver dag.

Et annet tegn i er et intervju Assad ga til den spanske avisa El Pais lørdag. Midt i krigens hete, mens bomber faller over hans landsmenn, og hans styrker rykker fram, formulerer Assad seg på en måte som får en til å tenke at det er en eldre statsmann som snakker. Han snakker ikke så mye om den aktuelle situasjonen, bortsett fra at han sier at han vil ha våpenhvile hvis ingen andre erobrer land, slik han har gjort de siste ukene.

MEN VIKTIGERE er det at han sier at han om ti år vil bli husket som mannen som reddet Syria:

— Hvis Syria er sikkert og friskt, og jeg var den som reddet landet — det er min jobb, det er min plikt, sier mannen som har drept store deler at sitt lands befolkning. Og han fortsetter:

— Hvis det syriske folket vil ha meg ved makta, vil jeg være der. Hvis de ikke vil, kan jeg gjøre lite, jeg mener, jeg kan ikke hjelpe mitt land, så jeg må gå av umiddelbart.

ASSAD BØYER seg her for det som trolig blir tyngdekraften i en vellykket fredsprosess. Den vil innebære, slik FN har skissert, en politisk løsning som inkluderer valg. Russisk UD har flere ganger sagt at landet kan gå med på en løsning for Syria uten Assad, men at han må være med i en overgangsfase, og en russisk general ble sendt til Damaskus i romjula for å overtale Assad til å gå av.

Alt dette er del av de samtalene som nå kan ende med det Kerry søndag kalte en «midlertidig avtale», og en forståelse mellom USA og Russland. Det betyr ikke at vi har fred i Syria. Men det kan bety at etter at Russland og Assad har hatt betydelig militær framgang de siste ukene, så er de nå snart klare til å sette seg ved forhandlingsbordet, og har helt andre forhandlingskort enn de hadde for noen uker siden, da de Mistura avbrøt fredssamtalene i Gevene. Assads generaler sier nå at de kontrollerer motorveien fra Aleppo til «IS-hovedstaden» Aqqua, som i prinsippet bare er et par timer unna.

ETT AV PROBLEMENE med dette diplomatiske regnestykket er at man ikke vet hva som er Russlands og Assads mål. Kanskje har framgangen på slagmarken bokstavelig talt gitt blod på tann? Kanskje er fristelsen til å fortsette den militære framgangen for stor? Dessuten er det mange andre skjær i sjøen, som konflikten mellom Tyrkia og kurderne. Og ikke minst forsoningen som må til etter at Assad-regimet gikk til krig mot sitt eget folk.

Sånn kan freden komme snikende.