PÅ ÅSTEDET:  Stortingspresident Olemic Thommessen omgitt av tyske politikere under 100-årsmarkeringen for freden i Kiel. Foto: EPA/CARSTEN REHDER/NTB Scanpix
PÅ ÅSTEDET: Stortingspresident Olemic Thommessen omgitt av tyske politikere under 100-årsmarkeringen for freden i Kiel. Foto: EPA/CARSTEN REHDER/NTB ScanpixVis mer

Fredens region

En båttur til Kiel kan også være et kunnskapsløft.

Kommentar

Forrige ukes reise gjennom Skagerrak og de danske bælter med Riksarkivet og Color Line, kastet lys over mange ukjente sider ved frigjøringsverket i 1814. Nesten 450 deltakere fikk vite nytt om Europa og Norden under en seilas i farvann som for 200 år siden ikke bare satte Terje Vigens sjømannskap på prøve, men som uopphørlig var hjemsøkt av både venner og fiender. Etter freden i Kiel den 14. januar 1814 har ingen av de skandinaviske land, med ett lite unntak, vært i kamp mot hverandre verken i disse farvannene eller andre steder. Den som brøt freden var Adolf Hitler og hans tyske styrker seinvinteren 1940.

Freden i Kiel var signalet til det norske opprøret som endte med grunnloven på Eidsvoll. Men den var også et endelig oppgjør med en europeisk orden, der alle sloss mot alle i kompliserte allianser og til ulike tider, og det eneste stabile var motsetningene mellom Frankrike og England. I virkeligheten ble det skapt et nytt Skandinavia med freden i Kiel, fra «en krigsregion til en fredsregion», som professor Roald Berg formulerte det i et foredrag.

Bakgrunnen var Napoleonskrigene, der Danmark/Norge ved noe av en tilfeldighet ble alliert med den tidligere franske revolusjonsgeneralen og nå keiseren, mens Napoleons tidligere marskalk Jean Baptiste Bernadotte i 1810 ble valgt til kronprins av Sverige under navnet Karl Johan. Hans største utfordring var at Sverige etter en av de mange krigene tidlig på 1800-tallet hadde tapt Finland til Russland. Det var en smertefull erfaring, men Karl Johan skjønte at tapet var uopprettelig. Så han vendte blikket mot Norge, som han så som en naturlig del av sitt nye kongerike. Som alliert med Russland og England brukte han et par nye store bataljer til å posisjonere seg slik at han kunne kreve Norge fra Danmark i Kiel. Resten er norsk frigjørings- og konstitusjonshistorie som vi allerede er i gang med å feire.

Men freden i Kiel og det norske opprøret gjorde ikke overtakelsen av Norge til en enkel fyrstelig handling for den framtidige kongen av Sverige. Norge var en uvillig partner som ville gå sine egne, helst fredelige veier. I en viss forstand kan man si at kimen til det fredelige oppgjøret i 1905 lå i Kiel. Etter Kielfreden ble det mindre og mindre sannsynlig med krigshandlinger mellom de tre skandinaviske land. Vi fikk rett nok en 14-dagers krig i juli/august 1814, men verken svensker eller nordmenn syntes det var noe stas. Nå er fredsregionen utvidet med Finland og Island.

Er det da rett å si at Norden som fredsapostler startet med freden i Kiel? Ja, hvorfor ikke? Egentlig var Napoleonskrigene den første verdenskrigen fordi den omfattet de fleste land i Europa, og dessuten deler av den nye verden på andre siden av Atlanterhavet. Folkeslaget ved Leipzig høsten 1813 var ett av de blodigste før 1914. Europa trengte 100 år på å komme seg etter Napoleonskrigene.

I løpet av denne fredsperioden begynte man å tenke på alternativer til krig. Ikke minst i fredsregionen Skandinavia fenget tanken på internasjonalt samarbeid på parlamentsplan og voldgift for å løse konflikter. Det var kimen både til Nobels fredspris, domstolen i Haag og skandinavisk fredspolitikk. Så Kiel er så visst viktig, både for Norden og resten av Europa, ja, verden med!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook