«Fredløs/Dylan på norsk»

Ingen moderne artist er analysert så inngående og omfattende og tolket med så mye ærefrykt som Bob Dylan. 20 år etter Jan Erik Vold og Kåre Virud kommer nå Åge Aleksandersen og Håvard Rem. Det er blitt et interessant, men noe ujevnt album.

Mange mener at Dylan verken kan eller skal oversettes, og nettopp derfor krever en slik jobb unektelig en god porsjon mot. Så vidt jeg vet var «Virud synger Vold skriver Dylan» (1977) den første Dylan-plata på norsk. Omtrent samtidig begynte dikter Rem å oversette Dylan, og i mellomtida har han også prøvd seg på prosjekter som «Cohen på norsk» og «Hank Williams på norsk».Rem avslører en inngående kjennskap til Dylans poesi, og har også tatt seg friheter og fornorsket og modernisert teksten. Han har gjennomgående gjort en meget god jobb, ved å ivareta stemningene i tekstene.Det musikalske formatet er dessuten annerledes Dylan, og det er et stort pluss ved plata. Og det ikke minst takket være Åges faste fiolinist Konstantin Popckristov og de fire medlemmene fra det rumenske sigøynerorkesteret Taraf de Haodouks. Åge synger nesten så skakt som Dylan, og Erik Hillestads produksjon swinger til tider fandenivoldsk. Her presenterer vi «Fredløs/Dylan på norsk» låt for låt:

«Æ vil ha dæ»

(«I Want You» - 1966) Pop-preget låt i velkjent Åge-stil som kan bli en radiohit. Lett surrealistisk, men ellers lite representativ for plata.

«Det e itj mæ, nei»

(«It Ain't Me Babe» - 1964) En tanke bleik, særlig sammenliknet med Jan Erik Volds «Det æ'kke meg, kjei». En av de svakere låtene.

«Tør du satse alt?»

(«Is Your Love In Vain» - 1978) Kunne like gjerne vært historien om Åge.

Det e dæ æ vil gjør det på»

(«All Over You» - 1963) Ukjent Dylan som også blir en bagatell i dette selskapet.

«Evig ung»

(«Forever Young» - 1974) Klissete versjon av en stor låt fra «Planet Waves» med The Band - her med Buttekvernkoret fra Brumunddal(!).

«Hei, spellemann»

(«Mr. Tambourine Man» - 1965) Håpløs versjon med et forvirrende mellomspill. Klinger dessuten dårlig - Jan Erik Vold ville sikkert lånt bort sin sløye «Hei, Mr. tamburinmann» fra boka «Damer i regn».

«Nederst på Karl Johan»

(«Desolation Row» - 1965) Ni minutters lekende versjon, stort sett direkte oversatt, men med morsomme og absurde norske vrier; «Einstein disguised as Robin Hood» blir for eksempel til «Jostein Gaarder forkledd som Egon Olsen». Platas killer.

«Åge Aleksandersens Istedgade-rag»

(«Bob Dylan's New Orleans Rag» - 1963) Artig valg fordi den aldri kom med på noe album. Rockelåt som bryter med konseptet, men som Åge har gjort til sin.

«En siste kopp med
kaffe»

(«One More Cup of Coffee» - 1976) Feleforspillet er i lengste laget, men duetten med Kristin Berglund står likevel fram som et av platas beste spor.

«Tida e ikke den
samme»

(«The Times They Are A-Changin'» - 1964) Relativt tro mot originalen, og dermed også den kjedeligste.

«Akersgata rett og slett»

(«Positively 4th Street» - 1965) Her er det rom for mange tolkninger. Åges hilsen til kritikerne i Akersgata? Partysang med tøff gitarsolo.

«Som ei kvinne»

(«Just Like A Woman» - 1966) Grei, akustisk versjon som tar vare på stemningen i originalen.

«Alt e over no,
jenta mi»

(«It's All Over Now, Baby Blue» - 1965) Dylans farvel til menigheten, som sa nei takk til en elektrisk Dylan. Vi sier ja takk til Åges rocktilnærming.

«Å skal gi dæ fred»

(Shelter From The Storm» - 1974) Åge kan være både rocker og, som her, følsom vokalist i visepopland.

«Hvert sandkorn og hvert strå»

(«Every Grain Of Sand» - 1981) Var og følsom avslutning på en litt for ujevn plate.