Fredrik Barth fyller 70 år

22. desember kan professor Fredrik Barth feire sin 70-årsdag. Hans sterke posisjon i internasjonal vitenskap er vel kjent, og det allmenne publikum har hatt stor glede og nytte av det som han kan fortelle fra sine mange og langvarige feltarbeider i eksotiske land. Men han har også hatt stor betydning for utviklinga av moderne norsk samfunnsvitenskap.

Barth er en av svært få norske samfunnsforskere som har markert seg sterkt internasjonalt. Alt på 1960-tallet ville han ha vært på de fleste listene, om en hadde bedt sosialantropologer i alle land nevne de viktigste samtidige utøvere av denne disiplinen. Å liste opp de mange æresbevisninger som hans innsats er belønnet med, vil ta for mye plass. La oss heller se litt på hva han står for faglig, og hva han har betydd for norsk samfunnsvitenskap.

Etter studier i Chicago og Cambridge ble Barth professor i Bergen fra 1961 til 1975. For det internasjonale fagfellesskapet gjorde han en stor og viktig innsats både før og etter denne perioden, men for norsk samfunnsforskning fikk hans arbeid i Bergen grunnleggende betydning. Til tross for viktige innsatser av eldre norske etnografer må det være riktig å si at i vårt land ble det moderne, komparative studiet av kultur og samfunn bygd opp fra grunnen i disse årene, med Barth som den selvfølgelige lederskikkelsen.

Da han begynte sin lærergjerning i Bergen, hadde han bak seg flere feltarbeider i og bøker om Midtøsten, og han fortsatte selvfølgelig arbeidet med denne regionen. Men samtidig satte han igang undersøkelser av sosiale endringsprosesser i Norge, og trakk inn flere av oss som fra andre faglige utgangspunkter var igang med slike prosjekter. Om en f.eks. hadde prøvd seg som lokalsamfunnsforsker ved hjelp av abstraksjoner fra amerikanske sosiologilærebøker, var det en frigjørende åpenbaring å få komme på seminarer i Bergen og bli konfrontert med Barths konkrete naturalisme. Det som hadde vært kaotisk og uforståelig, ble klart og gjennomsiktig, og vi som var rekrutter opplevde møtet med bergensmiljøet som å bli ført ut av ørkenen med Barth i rollen som Moses. På et tidspunkt da det foregikk mye famling og usikkerhet i andre samfunnsfag, etablerte Barth en autoritativ skole - med klare kriterier for godt og dårlig. Mange av elementene i hans lære, som forente klassiske bidrag og ulike nasjonale tradisjoner, finner vi idag igjen i mye brukte lærebøker, som i Anthony Giddens «Sociology».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det som idag ofte kalles «sosial-konstruktivisme», som av mange assosieres med «postmodernismen», men som selvfølgelig er mye eldre (W.I. Thomas), var et viktig utgangspunkt: Vi forholder oss til virkeligheten, som f.eks. naturvilkår og priser, men like mye til våre ideer om denne virkeligheten. Skal vi forstå hvordan vårt eller andres samfunn endres, må vi forstå hvordan våre forestillinger om dette samfunnet endres. Dette kan høres ut som marxisme snudd på hodet. Likevel ble mange av oss som ble Barths elever, sterkt tiltrukket av det vi oppfattet som en konsekvent materialisme: Drastiske forskjeller mellom to samfunn kunne reduseres til spørsmålet om det kunne høstes en eller to risavlinger der.

Han lærte oss å se på samfunnet som prosess: Alt det ved f.eks. det norske samfunn som framtrer for oss som bastante strukturer, vedlikeholdes, gjenskapes og omskapes gjennom våre handlinger. (Det er naturligvis ikke til hinder for at noen av de faktorer som styrer våre handlinger er slike faste trekk ved samfunnet som natur, bygninger og lover.) Men veien til en helhetlig forståelse av samfunn går gjennom studiet av sosial handling, og de konkrete hendelser som sosiale prosesser består av. Vi forstår ikke hvordan samfunnet er bygd opp (sosial struktur), om vi ikke forstår hvordan det endrer seg.

Spissformulering: Barth gjorde studiet av kultur og kulturforskjeller til et studium av samhandling. Det var ikke skikker, språk og historie som var interessant, men selve møtet mellom folk som nå definerer seg forskjellig. Etniske grupper og grenser vedlikeholdes eller utviskes gjennom samhandling, og det er bare gjennom observasjon av konkret sosialt liv «i grenseland» at vi kan forstå - enn si løse - etniske konflikter. (Interesserte henvises til siste kap. i Barths «Manifestasjon og prosess», Universitetsforlaget 1994).

Den allment utbredte fordom om samfunnsvitenskap - at den går ut på å si enkle ting med vanskelige ord - passer ekstremt dårlig i Barths tilfelle. Han har ikke bare evnen til å gjøre komplekse fenomener forståelige, men som lærer og veileder var han nådeløs mot den som prøvde å pynte seg med fine ord - for ikke å snakke om moralske positurer. Karakteristisk for det kritiske uformelle miljøet som han skapte rundt seg i Bergen, var at det lille instituttet, med et økende antall studenter fra slutten av 1960-tallet, fullstendig unngikk den destruktive politiske polariseringa som forpestet livet på så mange samfunnsvitenskapelige læresteder i denne perioden. Barth ga oss viktige impulser til studiet av vårt eget land, og det var i Norge han ville bo og arbeide. Men samtidig insisterte han på at vi ikke kunne bli gode Norges-forskere uten å ha opplevd, konkret, langvarig og på kroppen, hva det innebar å leve under helt andre samfunnsforhold.

Barth har nok i høy grad vært en antropolog for antropologer. Men mye av hans arbeid har likevel stor interesse utafor faget: Hans analyse av furfolkets økonomi kan leses som en nøkkel til utviklingsproblemet i mange områder i den fattige verden. Og han tok opp mange temaer minst 20 år før de kom på alle politisk korrekte dagsordener, som f.eks. i analysen av økologisk tilpassing i Sør-Persia: Hva kommer det av at det i enkelte områder er et bærekraftig forhold mellom beite og dyretall, mens andre områder overbeites og taper sin produktivitet?

Senere har han gått videre til andre store spørsmål: Hvordan oppstår kosmologier? Det har han undersøkt på New Guinea, der isolerte smågrupper har utviklet sterkt forskjellige erkjennelser av verden - like forskjellige som åsatroen og kristendommen - fra et felles utgangspunkt. Han har også - i opposisjon til skoler som hevder at alle tanker som vi har i hodet må «passe sammen» - vist at f.eks. folk på Bali kan tro på svært ulike religioner samtidig.

I motsetning til mange av sine elever (og elevers elever) har han aldri prioritert den akademiske oppgaven å drive folkeopplysning eller samfunnsdebatt. Men når han først gjør det, setter det merker. Hans populære og morsomme grunnfagsforelesninger om «Jordens folk» trakk auditoriene fulle av bergensere i alle aldre. Og svært mange opplevde hans TV-forelesninger på slutten av 1970-tallet, og boka «Andres liv - og vårt eget» som en nøkkel til forståelse av forholdet mellom den industrielle verden og det store flertallet som lever under helt andre forhold.