Fredriksens gave

VELDEDIGHET: John Fredriksen gir 1000 kroner til en tigger og ber ham ta seg sammen. Fredriksens wanna-be kamerater ler rått.

Dette skal handle om nyttårstalen til Jens Stoltenberg og om Norges rikeste mann, John Fredriksen, og at disse to personene på et merkelig vis veves sammen. Vi har to scener: John Fredriksen utenfor rik-gutt-samlingen på Theatercafeen rett før jul. Her ser vi ondskapen, kamuflert som en gavmild giver, tøffe seg for sine kompiser, overrekke en tusenlapp til en tigger, som tannløst triumferer over «gaven», mens røsten fra helvete (Fredriksen) smeller: «Ta deg sammen du, så bli det sikkert folk av deg også» - ledsaget av jattende latter fra klakørene. Som en av verdens rikeste menn i velstandens hovedstad klarer tydeligvis ikke Fredriksen å bare gi en liten almisse til en fattig stakkar. Han føler han må servere en drepende sidekommentar som en slags betimelig omkostning ved det storslåtte øyeblikk av raushet. Og wanna-be-kameratene hans ler rått.Scene 2: Statsministeren som snakker om den norske drømmen, der de fleste har muligheter til å oppfylle sine egne drømmer, små eller store. Han snakker også om dette landets muligheter og forpliktelser til å gjøre noe utover våre egne grenser, tenke fellesskap og ta medansvar for en klode som ikke er helt i balanse.

DET ER NOE VED disse to scenene som er parallelle, i all sin motsetning. Fredriksen har på mange måter personifisert den norske væremåten, som i det ytre gjør det moralsk forsvarlige, nemlig gir av sin overflod til den som trenger en håndsrekning, samtidig som motviljen og skepsisen ligger som et ekkelt, selvnytende fettlag rundt den tilsynelatende vennlige handlingen. Norge gir hvert år betydelige summer til bistandsarbeid. I kjølvannet av dette faktum har Fremskrittspartiet bygget seg opp til å bli Norges nest største parti. Deres slogan, «men hva med våre egne problemer?», har sikret dem oppslutning fra hver fjerde nordmann, som grøsser når det rike Norge gir bistand til nasjoner som er i knestående.

JEG ER SÅ heldig at jeg som informasjonsrådgiver får lov til å arbeide for å skape omdømmer, og tilrettelegge for at private selskaper og offentlige institusjoner kan forme hva slags oppfatning publikum skal ha/få av dem. For å få til dette, snakker vi ofte om hva som kan skape motivasjon og glød internt i selskapene. Hva som kan få de ansatte til å kjenne stolthet og glede over å bruke krefter på jobben. Svært ofte opplever jeg, til min store glede, at når man først begynner å snakke om verdien av å gjøre de riktige handlinger, å kunne bety noe for andre, eller sitt eget nærmiljø, så skaper dette energi og glede i selskapene. Folk synes det er fint å kunne ha et større perspektiv enn «bare» å tjene penger, de ansatte synes det er fint at selskapet tar ansvar for det samfunnet de er en del av. Her er det altså at den avstumpede Fredriksen representerer en holdning som det er viktig å vie oppmerksomhet, fordi han står utenfor Theatercafeen som en representant for næringslivet i Norge, som burde postlegge råtne egg til Fredriksens slott i London, av frykt for å bli assosiert med ham.

HENRIK SYSE sier i sin bok «Veier til et godt liv»: «Hver og en av oss ønsker å leve et liv som er godt og verdifullt. Et virkelig godt og verdifullt liv er også et moralsk liv, et liv som tar hensyn til andre mennesker, og som man kan tenke på - og ved livets utgang forhåpentligvis se tilbake på - som etisk forsvarlig og kanskje, også som moralsk høyverdig. Uansett hvor vi befinner oss i livet, sosialt, geografisk og kulturelt, tror jeg dette er en meningsfylt ambisjon som kan gi rik mening til livet, og som kan gi oss virkelig og varig glede.»Fredriksens veldedighetsstunt er nok en gavepakke til den sittende regjering som har argumentert for fellesskapsløsninger, der storsamfunnet tar et ansvar, og ikke overlater gavmildheten til innfallsmetoden, der det hefter en moralistisk liten skrift til gaven. Men hva da med det personlige ansvar? Skal det overlates til statlige organer? Åpenbart ikke. Syses poeng om at hver og en av oss har et ansvar, hver dag, burde gjelde i fullt monn. Denne saken viser nok at en nasjonal moralsk standard og etikk må drives fram fra bunnen av, og at vi kan be om at dette smitter over på den enkeltes personlige handlinger. Fredriksen har vært gavmild mot Kreftforeningen. Den skal han ha. Men rent prinsipielt kan vi gjerne sette denne gaven opp mot rederens skatteeksil, og spørre om det ikke hadde vært vel så gavmildt og raust å betale skatt i Norge og la andre vurdere hvor pengene burde gå.

UTEN Å SELGE min egen sjel, eller stemme til Jens Stoltenberg, vil jeg gi honnør til denne etiske nyttårsmobilisering, og til et perspektiv som tar til orde for at vi alle forsøker å gjøre mer av det rette enn det gale. Til John Fredriksen vil jeg si at jeg håper du setter pinnekjøttet på tvers neste gang du er på julefeiring. Til tiggeren har jeg følgende forslag: Send tusenlappen tilbake til Fredriksen, så skal jeg gi deg 1500 tilbake. Forrentningen skal du få uten moralske meromkostninger. La oss håpe at Fredriksen tar hintet, sånn at det kan bli folk av ham også.