Fredriksens laks

Oppdrettsnæringen synes å være oljens arvtager i manges øyne. Nylig trakk EU tilbake sin stående anklage om prisdumping mot norske lakseeksportører. Et enormt marked er igjen helt åpent for eksport. I revidert statsbudsjett er det signalisert at særlig Nord-Norge vil få tildelt ekstra mange nye laksekonsesjoner til høsten. Hvor velsignet er ikke da den kommunen eller det fjordholl som «oppdrettsgiganten» kaster sine øyne på.

På 80-tallet fikk oppdrettnæringen utvikle seg fritt. Oppdrettsnæringens mulige komplikasjoner ble i stor grad neglisjert fordi legitimiteten og velviljen var så stor i utgangspunktet. En næring som kunne sørge for bedre utnyttelse av vår «langstrakte kyst», samt sørge for arbeidsplasser, lys i husan og skatteinntekter til de ytterste kystkommuner – kombinert med at næringen først og fremst var retta inn mot eksport måtte dette bli en uslåelig kombinasjon i dette landet vi kaller Norge. Etter hvert som næringen har fått utvikle seg har, ikke uventet, også komplikasjoner av ymse slag nådd overflaten. Genetisk forurensning av villaks (rømming), spredning av lakselus, massiv antibiotikabruk, spredning av ulike virussykdommer til villaksstammen, påstander om manglende dyrevelferdshensyn, generell organisk forurensning og annen negativ innvirkning på andre fiskearter i fjordsystemene er noe av det har vært debattert og avdekket. En god del av denne kritikken har vært omfattende, vedvarende og begrunnet, men oppdrettsnæringen har likevel klart å ekspandere inn i stadig nye fjorder, ved en blanding av aktiv mediehåndtering og faktisk tilpassning. Man har for eksempel. lykkes med å få ned sykdomsratene og antibiotikabruken radikalt ved innføring av vaksinering. Imidlertid er det vel kanskje i kraft av den nevnte velviljen at oppdrettsnæringa har gjort all kritikk provinsiell.

Grunnlaget for denne legitimiteten og velviljen har imidlertid endret seg kraftig de siste årene. Vi ser en stadig sterkere eierkonsentrasjon, og at mange av eierne har lite eller ingenting med kyst og havbruk å gjøre. Den største eieren i norsk oppdrettnæring – Marine Harvest – kontrolleres av John Fredriksen. John Fredriksen er Oslogutt, bor i London og skatter til Cypros. De andre større selskapene som f.eks. Lerøy Aurora er også børseide selskaper og eies dermed i prinsippet av investorer. Lerøy Aurora skatter til Bergen. I dag er det i volum nesten ingen lokaleide selskaper igjen. Så og si alle er «fusjonert bort» eller kjøpt opp. Det blir også stadig vanskeligere for de gjenværende lokale eierne å drive, fordi de store selskapene gjerne driver eller har eierinteresser i alle ledd av verdikjeden. Kjøp av fòr og smolt, bestilling av brønnbåter, bestilling av slaktetid etc. blir stadig mer problematisk for de små aktørene, som jo opprinnelig bærer det sinnbilde vi bygger vår velvilje på. Det er også slik at næringa har effektivisert drifta voldsomt det siste tiåret. Næringa sysselsetter relativt sett langt færre nå enn før. Det neste effektiviserings-steget som det snakkes om kan være slakte-fraktebåter. Dermed ryker også de lokale arbeidsplassene på land.

Men hvorfor skulle denne endrede eiestrukturen og effektiviseringa ha noen innvirkning på næringens legitimitet? Følgende eksempel illustrer forhåpentligvis hvorfor. I 2006 søkte Lerøy Aurora om å få lokalisere en av sine laksekonsesjoner til Kaldfjord, en fjordbygd i Tromsø kommune. I søknaden står det at det søkes om et anlegg på 3600 tonn. Tromsø kommune og alle andre innstanser sa ja til søknaden, men Mattilsynet, som har siste ord i saken, satte foten ned.

3600 tonn er en normal størrelse på dagens konsesjoner. Et anlegg på 3600 tonn slipper ut 144.000 kilo nitrogen og 36.000 kilo fosfor i året. Dette tilsvarer utslipp fra en befolkning på mellom 35.900 og 53.600 innbyggere, (i følge SFT). En vanlig husbygger pålegges av kommunen å investere i størrelsesorden 100.000 og mer i kloakkhåndtering på grunn av. redselen for organisk forurensning. En oppdrettsaktør har ingen tilsvarende krav.

Den mest nærliggende grunnen til denne radikale forskjellsbehandlingen må være at oppdrettsnæringen fortsatt lever i beste velgående på levningene av sitt opprinnelige legitimeringsgrunnlag. Men hvor legitimt er det at følgende situasjon kunne ha oppstått hvis ikke mattilsynet sa nei?

Lerøy Aurora ville fått tillatelse til å bruke en lokalitet i en fjord som i utgangspunktet er en allmenning, for å slippe ut store mengder forurensning, mens Kaldfjordens befolkning muligens ville få tilført maksimalt 1 til 2 arbeidsplasser. Tromsø kommune ville ikke fått noen direkte skattekroner. Fjorden og befolkningen ville forsynes med mange av de overnevnte bakdelene for at investorer på børsen i Oslo skal kunne få enda større avkastning på sine investeringer. Hadde noen kommet til en bygd og satt opp en stor fabrikk som forurenset hele bygda, uten å verken betale for tomta eller legge igjen penger og arbeidsplasser, ville noen kanskje kommet i tanker om å se på en slik avtale en gang til. Særlig hvis det i tillegg var slik at alle innbyggerne i fjorden måtte og ville håndtere sin forurensning ut i fra et ønske om å bevare livssystemene i fjorden.