Fredsaktivisme på Stortinget

STORTINGET HAR

enstemmig erklært at Norge vil «avholde seg fra ethvert skritt som kan krenke andre makter eller betraktes som innblanding i deres anliggender». Dette skjedde riktignok for over hundre år siden, da vi hadde et Storting som gikk i bresjen for fredspolitikk på folkerettens grunn.

På initiativ fra venstremenn som Viggo Ullmann og Paul Koht vedtok tinget den 5. mars 1890 med 89 mot 24 stemmer den såkalte voldgiftadressen til kong Gustav. Her erklærte Stortinget: «På samme måte som for lengst lov og dom er trådt istedenfor neveretten til å skille mann og mann imellom, trenger i forholdet mellem folkene tanken om stridighetenes avgjørelse ved voldgift seg frem med uimotståelig makt. Mere og mere står krig for den almene bevissthet som en levning av fortidens barbari og en forbannelse for menneskeslekten». I vedtaket het det at tidligere i hundreåret var krig i Europa mer enn femti ganger unngått ved at partene lot meklingsorganer avgjøre tvisten. På den bakgrunn anmodet Stortinget kongen om å nytte sin myndighet etter Grunnloven til å slutte avtaler med fremmede makter om at tvister mellom dem og Norge skulle bli avgjort i domstolmessige former.

DE SVENSKE

myndighetene avviste Stortingets idealisme med overbærende smil. Emil Stangs høyreregjering la heller ikke stor kraft i saken. Men venstreflertallet i Stortingets konstitusjonskomite pekte på at Norge ikke hadde krevd annet enn fri rett til å avgjøre egne tvister på fredelig vis. Skulle «hensyn til unionen stille sig som absolut hindring mod realisationen av Norges ønske om gjennem fredelig afgjørelse at søge løsning av egne tvistigheder, vilde dette stå som et vidnesbyrd om at unionen i sin nuværende skikkelse hindrer det norske folks frie og selvstændige udvikling», uttalte flertallet.

Unionskampen gjaldt mer enn likeverd med Sverige. Den var minst like mye en kamp for fullt folkestyre. Fortsatt rådde en personlig kongemakt, en monark som suverent kunne nekte å følge opp vedtak Stortinget hadde truffet. Kongen avviste like blankt som sin utenriksminister at det var Norges egen sak å legge til rette en meklingsordning for tvister som landet måtte bli innblandet i.

Under Johannes Steens andre regjering tok Venstre i 1897 initiativet til en ny henvendelse til kongen om saken. Denne gang lyktes det å få vedtatt en enstemmig anmodning fra Stortinget om at majesteten måtte ta skritt til å treffe avtaler om at tvister som Norge måtte bli innblandet i, skulle avgjøres ved hjelp av «fast organisert voldgiftsdomstol». To måneder etter grep den russiske tsaren overraskende inn i saken. Han utstedte sitt såkalte fredsmanifest, med forslag om en internasjonal konferanse om tiltak for å begrense rustningene og trygge freden. Initiativet førte til den første Haag-konferansen og opprettelsen av Den internasjonale domstol.

I EN TILRÅDING

pekte Steen-regjeringen på at det også burde være i Sveriges interesse å samarbeide om ordninger som kunne forebygge krigerske forviklinger. På Haag-konferansen burde de to land derfor arbeide for «å opnå anerkjennelse av Norges og Sveriges permanente nøitralitet og å søke vedtatt internasjonale bestemmelser for mellemfolkelige tvistemåls avgjørelse ved voldgiftskjennelse av fast organiserte domstoler».

Regjeringen ba også om at det ble sendt en særskilt representant fra hvert av landene til fredskonferansen. Kravet om egen norsk utsending ble blankt avvist. Til nød kunne kongen gå med på at en nordmann ble felles delegat, men det var i tilfelle svenskene som skulle velge ham ut. Heller ikke imøtekom monarken det norske ønske om at overenskomsten i Haag skulle underskrives særskilt for hvert av landene. Johannes Steen var frustrert over hvor hoverende norsk selvbestemmelsesrett ble avvist. Likevel kunne ikke regjeringen svare «storsnuteriet» etter fortjeneste. «Ja, der er til å bli rasende over hva som blir påført oss av hån og ydmykelse og vår egen vanmakt», skrev han til sin medarbeider i Stockholm, Sigurd Blehr.

STRIDEN OM

fredssaken gjenspeilet spenningen mellom «realister» og «idealister». Stortinget var ennå lite berørt av det taktiske spillet i internasjonal maktkamp. Blant folkets kårne rådde tilliten til at saklig argumentasjon og god vilje kunne løse selv vanskelige internasjonale konflikter. Også Sverige hadde aktive fredsvenner. Men broderfolkets storsvenske fortid avlet nok en nedlatende skepsis til hva lederne betraktet som naive norske illusjoner. Høyres syn lå i virkeligheten ikke langt fra det svenske. Men da Venstres landsmøte år 1900 vedtok et mønstergyldig kort valgprogram på tre punkter, lød det andre punktet: «Arbeide for voldgift og nøitralitet.» Bjørnstjerne Bjørnson var forslagsstiller; han ville helst ha punktet først. Ennå en stund levde den gode troen.

For godt over hundre år siden hadde vi altså et Storting som uttalte seg med samme glød som våre dagers fredsbevegelse om ikke-voldelig løsning av internasjonale konflikter. Mens Stortinget de siste årene har tillatt regjeringen å gå til krig i strid med folkeretten, hadde vi den gang en nasjonalforsamling som krevde at Norge konsekvent skulle satse på ikke-voldelige midler og la internasjonal domstol avgjøre de tvistene landet måtte komme opp i. I vår tid har skiftende regjeringer motsatt seg «resolusjonsmakeri» i Stortinget; utenrikspolitikk er regjeringens prerogativ. Datidens tingmenn kunne derimot vedta utførlige uttalelser om internasjonale spørsmål.

DE NORSKE

fredsinitiativene stimulerte trolig Alfred Nobel til å la Stortinget oppnevne komiteen som skulle utdele fredsprisen. Men de førte dessverre ikke til at Norge valgte en varig, uredd politikk styrt av freds- og rettstankene. For menneskelig utvikling består ikke i valg mellom realisme og idealisme. Oppgaven er å realisere idealene.