Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fredsforskere på krigsstien

Protestene mot årets fredspris fra mannlige fredsforskere handler om kjønn og retten til å definere fredsforskning

WANGARI MAATHAI

fikk Nobels fredspris i år. Da nyheten kom i mediene, fulgte straks, som neste innslag, de misfornøyde stemmene til mannlige politikere og fredsforskere. Dette ble gjennomgått i en kronikk i Dagbladet den 16. okt om «sure, hvite menn», som i to omganger har provosert fram svar fra en sentral fredsforsker, Stein Tønnesson.

Nobelkomiteens utvelgelse, begrunnelse og reaksjonene på den er interessante og har stor allmenn betydning. Et eksempel: For noen år siden sto det følgende på et lite oppslag straks innenfor døren til Martin Luther King,s Memorial i Atlanta, Georgia i USA: «Under Vietnam-krigen ble 55.000 amerikanske soldater drept. 51.000 amerikanske kvinner ble drept av sine partnere eller tidligere partnere i USA i det samme tidsrommet». Disse tallene viser at ikke alle krigsmarker teller. Ikke alle krigsofre har samme verdighet. Den indiske nasjonalstaten fra 1949 er bl.a. «bygget» på drapet av hundretusener av kvinner som ble ofret under delingen. Drapet av kvinner som ikke passer de indiske religiøse lederne pågår fortsatt i landsbyene, som en fortsettelse av nasjonalstatsbyggingen på religiøst grunnlag. Fredsmegling er med få unntak ledet av menn med menn som parter ved forhandlingsbordene.

Dette til tross for at de fleste drepte og skadde i dagens kriger er kvinner og barn. Og til tross for at det er kvinnene som er mest sentrale i gjenoppbygging av lokale samfunn. Her er Maathai et eksempel. Hun bygger fred! Hun planter trær og får tusener til å plante trær. Hun bygger fysiske og metale kart for overlevelse, for økologisk bærekraft og for menneskelige samfunn. Hun forhandler ikke med krigsherrer. Hun megler ikke mellom parter med eller uten våpen. Hun forsøker ikke direkte å forhindre våpenindustriens eksperter i sin virksomhet. Ikke direkte, men indirekte, ved å skape et samfunnsgrunnlag som gjør rå våpenbruk mindre aktuell eller endog overflødig.

DEN SVEITSISKE

parlamentariker og medlem av Europarådet, Ruth-Gaby Vermot-Mangold, har stiftet organisasjonen «1000 kvinner for Nobels fredspris 2005» for å synliggjøre de tusener av kvinneorganisasjoner som arbeider for fred ved nettopp, som Maathai, å bygge fred. I mange år har hun som Europarådsmedlem besøkt flyktningleire i ulike krise- og krigsrammete land: I Aserbajdsjan og Armenia, i Bosnia og Kosovo, i Serbia, Georgia og Tsjetsjenia. Overalt har hun truffet kvinner som under livsfarlige betingelser bygger fred. De skaffer medisiner, søker etter savnede, bringer næring til sultende, kjemper for bedre tak over hodet for flyktningene.

De finner hjem til forviste barn for å avhjelpe grusomme erindringer og krigserfaringer, for å gi dem en struktur på hverdagen og nytt livsmot. Uredde anklager de makthaverne for tortur, drap og forvisning og dokumenterer med hemmelige filmopptak krigsherrenes grusomheter. De går på gatene, står på torgene og maner til menneskelighet, mot myndighetenes vilje Det er kvinner som er krigens ofre. Det er kvinner som begråter døden. Det er kvinner som er de overlevende, med tapte, savnede fedre, ektemenn og sønner.

DERFOR HANDLER

protesten mot årets fredspris fra mannlige fredsforskere om kjønn. Den handler også om retten til å definere fredsforskning, og det henger sammen med betydningen av kjønn: Den eneste kvinnen som nylig søkte et professorat i fredsstudier ved Universitetet i Tromsø, ble innstilt som nummer én til stillingen av den vitenskapelige komiteen. Men hun var ikke statsviter og hadde ikke publisert om krigssoner eller om våpen. Derimot hadde hun erfaring, praktisk og teoretisk, fra fredsbygging, fra megling og fra lidelseshåndtering. Hun delte mange perspektiver med Maathai. Universitetet valgte å forbigå henne og hente opp fra søkerlisten en mann som definerer fredsforskning slik som de som protesterte mot årets fredspris. Da fredsforsker Hilde Henriksen Waage i vår offentliggjorde sin rapport om Oslo-avtalen, ble hun kuppet i et mediekjør da hun forsøkte å argumentere for sine data, sine analyser og konklusjoner. Hun ga siden uttrykk for hvor vanskelig det er for kvinnelige fredsforskere, som ikke er menn og ikke er statsvitere, å nå frem med andre kunnskaper og argumenter enn det tradisjonelle. Ikke bare statsvitere, men også antropologer har studert samfunn i krig som i fred. Deres arbeid vektlegger andre dimensjoner ved fredsstudier. Det er egentlig så enkelt: De studerer fredelige samfunn, ikke de som befinner seg i krig. Skal vi lære noe om hva som skal til for å bygge fred, så må vi nettopp lære av mennesker som får til fred: Vi lærer ikke fred av å studere krig! Eller av å studere alle anstrengelsene for å forebygge krig! Og hvem er det som i de aller fleste samfunn bygger fred? Menns voldelige krig mot kvinner er overveldende, men usynliggjort i de fleste land. Er det for eksempel viktigere eller riktigere å bli lemlestet, voldtatt og drept i en krigssone eller i en fredssone?

DETTE HANDLER

også om hvem som kommer til orde, hvem som er meningsbærende i et samfunn: I analyser av Sør-Afrikas Sannhetskommisjon har forskere for eksempel vist at kvinners vitnemål sjelden handlet om dem selv, men om drapene på og torturen av deres fedre, ektemenn og sønner. Torturen og voldtektene av kvinnene ble håndtert med taushet av dem selv. Det betyr at vi må lære oss å tolke tausheten like godt som talen. Dette er viktige metodiske spørsmål for fredsforskere. Hvem gis stemme til å formidle de prekære menneskelige spørsmål? Sannhetene og virkelighetsforståelsene av krig og av fred er geografisk, sosialt og økonomisk fordelt. Hvis Maathais definisjon av fred og krig får større gehør, vil kanskje forståelsen av fred og fredsforskning endre seg i takt med det kunnskapsgrunnlag vi har i dag.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media