Fredshåpet i Nord-Irland

Den siste fredsavtalen i Nord-Irland er et forsøk på å finne et kompromiss i spørsmålet som danner kjernen i denne langvarige konflikten: skal Nord-Irland fortsatt være i union med Storbritannia, eller skal Irland gjenforenes?

Unionistene ser unionen med Storbritannia som en garanti for sin eksistens, mens nasjonalistene har kjempet for et forent Irland og sett det som den eneste løsningen som kan gjøre slutt på undertrykkelse og diskriminering. I dette «enten - eller»-spørsmålet har det til nå vært lite rom for mellomløsninger, noe som vil prege retorikken til de som kjemper mot avtalen i ukene som kommer. Det er fremdeles langt igjen før man får en stabil fred i Nord-Irland, men denne gangen er mulighetene større for å lykkes enn tidligere.

Den katolske minoriteten ble skapt da Nord-Irland ble skilt ut fra Irland ved delingen i 1920. Grensene ble trukket opp slik at Nord-Irland skulle få et protestantisk flertall. Unionistene styrte etter dette Nord-Irland, som hadde et utstrakt selvstyre og eget parlament. Den katolske minoriteten, som hadde vært mot delingen, ble utsatt for en omfattende diskriminering - i arbeidslivet, av politi og offentlige myndigheter. «The troubles», som dagens konflikt kalles i Nord-Irland, begynte på slutten av 1960-tallet da nasjonalistene begynte å protestere mot denne diskrimineringen. Borgerrettighetsmarsjene støtte sammen med politiet, og voldsspiralen fikk sin første omdreining. 30 år senere er over 3200 mennesker drept, de fleste uskyldige sivile.

Sentralt for å forstå dynamikken i konflikten er det som har blitt kalt «den doble minoritets problem». Nasjonalistene ser seg som en minoritet i Nord-Irland, mens unionistene er i minoritet på øya Irland. Begge grupper frykter diskriminering og undertrykking i en stat hvor de er i mindretall, at de vil utslettes som en gruppe med en distinkt identitet. Denne frykten, mistroen og følelsen av urettferdighet har utviklet seg gjennom århundrer. Fiendebildene har blitt pleiet og holdt ved like på begge sider, blant annet gjennom fargerike veggmalerier og de årlige paradene til ære for viktige seire. Battle of Boyne i 1690 hvor katolikkene ble slått en gang for alle, påskeopprøret i 1916 som startet Irlands frigjøring fra britene.

I denne situasjonen av gjensidig frykt og mistro har det vist seg vanskelig å finne kompromisser begge parter kan godta. Den siste fredsplanen er kulminasjonen på en prosess som startet tidlig på 1980-tallet. Etter økende press fra verdenssamfunnet, og da særlig USA, innledet britiske myndigheter et samarbeid med republikken Irland. Det fant sted en tilnærming mellom britiske og irske myndigheter i deres syn på hva som må til for å få en løsning på Nord-Irland-konflikten. Mens Dublin innså at en gjenforening krever unionistenes samtykke, har britiske myndigheter akseptert at republikken Irland har en legitim interesse i hva som skjer i Nord-Irland. Det har gjort at nasjonalister og unionister i mindre grad har fått støtte for sine krav hos sine eksterne allierte, henholdsvis republikken Irland og Storbritannia. De har blitt presset til forhandlingsbordet.

Fredsavtalen som ble undertegnet på langfredag, føyer seg inn i en rekke fredsinitiativ som britiske myndigheter har fremmet i Nord-Irland siden 1972. Alle fredsinitiativene har bygget på at Nord-Irland skal være i union med Storbritannia så lenge majoriteten i Nord-Irland ønsker det. På den annen side sikres nasjonalistenes interesser ved at de får delta i styret av Nord-Irland, gjennom minoritetsgarantier og tiltak mot diskriminering. I tillegg har det i varierende grad vært forslag om at det skal utvikles et samarbeid over grensen mot sør. Slik sett følger dette initiativet de tidligere. Hva er det så ved dette fredsinitiativet som gjør at det har bedre muligheter for å lykkes?

En avgjørende forskjell ved denne avtalen i forhold til de tidligere, er at Sinn Fein, IRAs politiske gren, har vært med og forhandlet fram avtalen. Det samme har partier knyttet til de unionistiske, paramilitære gruppene. Tidligere avtaler har vært forhandlet fram uten at mennene med våpen har gått god for dem. Det var IRAs våpenhvile som banet veien for de siste forhandlingene. Avtalen inneholder da også bestemmelser om avvæpning av de paramilitære gruppene innen to år og løslatelse av fanger som er dømt for terror.

Et annet sentralt punkt hvor det er gjort et gjennombrudd er spørsmålet om unionen med Storbritannia. Dette er et viktig punkt, fordi Nord-Irlands uklare konstitusjonelle status har bidratt til partenes usikkerhet og gjensidige mistenksomhet. I avtalen stadfester alle, også de nasjonalistiske partiene, at Nord-Irland vil forbli i union med Storbritannia så lenge et flertall i Nord-Irland ønsker det. Videre skal republikken Irland ha en folkeavstemning for å fjerne artikkel 2 og 3 i grunnloven som gjør krav på at Nord-Irland er en del av republikken Irland.

Partene tolker imidlertid avtalen helt forskjellig på dette punkt. For mens unionistenes leder David Trimble sier at unionen med Storbritannia er sikrere enn før, hevder Gerry Adams, leder for det nasjonalistiske partiet Sinn Fein, at avtalen må ses som et viktig steg på veien mot et forent Irland og at unionen med Storbritannia er svekket. For befolkningen som hører at nasjonalistiske og unionistiske politikere argumenterer helt forskjellig i sitt forsøk på å selge avtalen, skaper dette forvirring og usikkerhet som det er lett for motstanderne av avtalen å spille på.

Nasjonalistene har med avtalen akseptert at det ikke er britiske myndigheter som er problemet, og at en irsk gjenforening krever at et flertall av befolkningen i Nord-Irland ønsker det. Dette er den mest problematiske delen av avtalen for nasjonalistene, da man her har akseptert delingen av Irland. På sikt kan de håpe på at det skal bli flertall i Nord-Irland for en gjenforening når tilstrekkelig mange unionister ser fordelene ved et forent Irland. Den katolske befolkningen øker dessuten raskere enn den protestantiske. På den annen side vil ikke alle katolikker nødvendigvis ønske gjenforening, i hvert fall ikke om det skulle vise seg at man får et velfungerende selvstyre i Nord-Irland.

Denne bitre pillen er sukret med at nasjonalistene garanteres innflytelse og makt i styret av Nord-Irland, minoritetsvetoer og en irsk dimensjon som skal svekke effekten av at Irland er delt. Videre skal det av nasjonalistene forhatte politi og rettsvesen i Nord-Irland reformeres, unntakslover oppheves og britiske soldater forlate landet. Det irsk-gæliske språket, som er et viktig symbol for nasjonalistene, skal få økt støtte og ikke lenger diskrimineres. Spørsmålet er om dette er nok for Sinn Fein og nasjonalistene til at de støtter avtalen.

For unionistene er det helt sentralt at republikken Irland har frafalt sitt krav på Nord-Irland, og at IRA legger ned våpnene og godtar at flertallet skal bestemme Nord-Irlands tilknytning. Unionen med Storbritannia er imidlertid betinget at at et flertall i Nord-Irland ønsker den. Slik sett har Nord-Irland en særstilling i forhold til Wales og Skottland.

Unionistene har på sin side måttet akseptere å dele makten med nasjonalistene. Å slippe til nasjonalister som ønsker gjenforening i den nordirske provinsforsamlingen, i sentrum for det som tradisjonelt har vært unionistenes maktbase og selve bolverket mot en irsk gjenforening, er problematisk for mange. Unionistene har også godtatt et utstrakt samarbeid med republikken Irland. Dette gjelder imidlertid på relativt uviktige områder som landbruk, miljø og turisme, og alle avgjørelser skal baseres på enstemmighet. IRA-fanger skal løslates. Politi og rettsvesen skal reformeres, også det viktige maktsymboler for unionistene. For mange unionister føles dette som om man åpner alle deres tradisjonelle maktbaser for fienden. Spørsmålet er om løftet om fred og nasjonalistenes betingete aksept av unionen med Storbritannia er nok til at de vil støtte avtalen.

Meningsmålingene viser at et flertall i Nord-Irland og republikken Irland støtter fredsavtalen. Motstanderne av avtalen er imidlertid i ferd med å mobilisere kreftene. En skal ikke undervurdere den frykt og usikkerhet som har vært en del av den nordirske befolkningens hverdag gjennom århundrer, og som det er lett for ekstreme grupper på begge sider å spille på. Små grupper kan spre mye terror. Og selv om avtalen skulle få flertall i folkeavstemningene, kommer en ny styrkeprøve for freden allerede ved valget til provinsforsamlingen i juni. Partier som er mot avtalen vil kunne blokkere arbeidet i provinsforsamlingen og samarbeidet med republikken Irland, dersom de får stor nok oppslutning.

Håpet er at avtalen får så stor oppslutning i folkeavstemningen at motkreftene mister legitimitet, at folk er lei terror og vold og tar sjansen på fred. Det er mange vanskeligheter som må overvinnes når gamle fiender skal samarbeide. Men håpet er større for at en skal lykkes nå enn noen gang tidligere.