Fredskorpset finner sine røtter

Det norske Fredskorpset feiret 11. desember sitt 35-årsjubileum med fest på Trollvasshytta i Oslo. I alt 13 av de 17 fredskorpsdeltakerne som i desember 1963 reiste fra Norge til Entebbe i Uganda, var samlet på festen, blant andre sammen med en av Fredskorpsets ideologiske fedre, professor Johan Galtung. I løpet av 35 år har totalt vel 1500 fredskorpsdeltakere vært i aktivitet i Uganda, Kenya, Tanzania, Zambia, Mosambik, Iran, Nicaragua og Botswana.

Det fredskorpset som ble feiret med mange rosende ord, vil ikke bestå etter 1999. I stedet vil det komme et nytt, mer ungdommelig fredskorps. Det nye fredskorpset vil finne sin plass utenom norsk offentlig bistand, men vil like fullt trenge mesteparten av sine økonomiske driftsmidler i støtte fra NORAD.

NORAD og norsk offentlig bistand, eller utviklingssamarbeid som det heter i dag, har hatt god nytte av Fredskorpset. I motsetning til mye annen norsk bistand, har det vært lett å beskrive og forstå hva fredskorpsdeltakerne har drevet med. De har snekret og skrudd, plantet trær og forklart betydningen av vann og gjødsel i landsbyens jordbruk. De har vært lærere, fysioterapeuter eller rådgivere i kvinnegrupper. Forbindelsene har vært nære og gode med lokalbefolkning og samarbeidspartnere. Nordmann og afrikaner har jobbet sammen og lært av hverandre. Svært mange fredskorpsdeltakere beskriver uteoppholdet på to, tre år som et avgjørende skille i livet. De ser verden med nye, globale øyne, og tar tilbake i hjemlandet fatt på et livslangt engasjement knyttet til bistandsarbeid, informasjonsvirksomhet eller internasjonal solidaritet. Vi finner en rekke tidligere fredskorpsere igjen i NORAD, frivillige organisasjoner og i antirasistisk arbeid i Norge.

Mens ordet NORAD i folks bevissthet ofte møtes med likegyldighet eller vage assosiasjoner om nordmenn som lever godt i fattige land, har Fredskorpset blitt en merkevare med stor goodwill. Lett preget av naivitet, kanskje, men allikevel et symbol for mennesker som ikke bare vil prate om verdens elendighet, men også gjøre noe med den. Merkevareeffekten er også en av årsakene til at Det norske Fredskorpset aldri har funnet noen erstatning for et navn som i stor grad bygges på John F. Kennedys ideer om opprettelsen av et amerikansk Peace Corps i utviklingsland. I utlandet kaller for øvrig norske fredskorpsdeltakere seg for volunteers (frivillige), noe som heller ikke er spesielt dekkende for unge nordmenn som tjener mer enn 20 ganger så mye som sine afrikanske og mellomamerikanske samarbeidspartnere.

Antallet norske Fredskorpsdeltakere har gått kraftig ned de siste år, og det har hvilt en viss trøtthet over hele virksomheten. Ungdomsprofilen er for lengst borte, gjennomsnittsalderen har passert 40 år, og fredskorpsdeltakerne har framstått mer og mer som en tradisjonell personellgruppe i det internasjonale bistandsarbeidet. De fleste fredskorpsere har satset på å gjøre en god jobb ute, og har vært lite opptatt av ideologi. Ordet idealisme tør de færreste ta i bruk uten å rødme lett. Fredskorpset har fra slutten av 1980-tallet vært igjennom fagorganisering, lønnskamp og streiketrusler. En ny strategi har på 1990-tallet gitt større ansvar for vertsorganisasjonene i samarbeidslandene. Dette har vært viktig for å skyve oppmerksomhet over fra gaver og hjelp til samarbeid, men har samtidig ført til at det har blitt vanskeligere å finne samarbeidsinstitusjoner som ønsker å påta seg forpliktelsene med å huse og engasjere en norsk fredskorpsdeltaker i minst to år. Dessuten har utdanningsnivået bedret seg i samarbeidslandene i det østre og sørlige Afrika, og Fredskorpset har i stor grad sittet igjen med engasjement innen sektorer som de økonomisk pressede samarbeidslandene har hatt lite mulighet til å prioritere selv.

Men nå er det altså slutt. NORAD har i 1998 rekruttert de siste nye fredskorpsere til samarbeidslandene. En arbeidsgruppe ledet av Utenriksdepartementet la 1. februar 1999 fram en plan for et nytt norsk fredskorps. Mandatet for utredningen sier at det nye fredskorpset retter seg mot aldersgruppen fra 22 til 35 år, og legger stor vekt på gjensidighet. Det vil kunne si at vi ikke bare kan få norske fredskorpsere i Tanzania eller Zambia, men også tanzanianere og zambiere på fredskorpskontrakt i Norge. Det legges vekt på å lære av hverandre og å skape forpliktende kontakt mellom institusjoner, organisasjoner og bedrifter. Fredskorpserne skal bo og leve under nøkterne kår, og det vil trolig gis opplæring både i arbeid ute, men også informasjonsarbeid og kulturell brobygging etter hjemkomsten. Trolig vil det også bli fredskorpsvirksomhet i flere land enn i dag.

Bistandssamarbeid med utviklingsland er vanskelig, og effekten av kostbare prosjekter er ofte i større grad å dempe en negativ utvikling enn å skape direkte positiv utvikling. Tekniske prosjekter innen veg- og vannsektor lider av dårlige vedlikeholdsrutiner, mens dårlig politisk og administrativ styring i samarbeidslandene ofte sørger for at målrettede midler ikke treffer fattige målgrupper med full tyngde og presisjon. Reflekterte bistandsgivere har for lengst funnet ut at de etter beste evne kan forsøke å bidra til en positiv utvikling, ikke selv være de sentrale utviklingsagentene. Det er utviklingslandene selv som må sørge for sin utvikling, med hjelp og støtte utenfra. Dette skjer sammen med en erkjennelse om at utviklingsland må utvikles med røtter i egen kultur og erfaring, ikke som rene modeller av europeiske eller asiatiske land. Denne forsiktigheten i forhold til utviklingshjelpens direkte effekt, gir rom for nye målformuleringer for hvorfor vi i Norge skal drive bistand. Ved planleggingen av et nytt fredskorps er det dermed interessant å se at flere av tankene og ideene som ble lansert for det første fredskorset tidlig på 1960-tallet trekkes fram igjen, men veiet mot mer enn 35 års fredskorpserfaring.

I 1963 ble Fredskorpset i Norge etablert med bakgrunn i to ideologiske retninger. Den ene ble framført av bl.a. Johan Galtung, og bygget på pasifisme- og ikkevoldsideene til Mahatma Gandhi. Galtung var opptatt av gjensidighet i forholdet mellom Norge og utviklingslandene, og han ville også gjerne at fredskorpset skulle bli et alternativ til militærtjeneste. Flere av Galtungs tanker vant ikke fram, det gjorde derimot de sterke ideene fra John F. Kennedy.

I det nye fredskorpset som utformes i disse dager, er det igjen mulig å forholde seg til begreper som ideologi, idealisme og solidaritet. Ved å henvende seg til en yngre aldersgruppe, kan det bli mulig å ivareta flere av de stadige henvendelsene som i de seinere år har kommet til NORAD og andre bistandsorganisasjoner fra ungdom som vil gjøre en personlig innsats i en urettferdig verden. Det har også vært diskutert om det nye fredskorpset kan gjøre en spesiell innsats i land som forsøker å bygge fred etter langvarig krig og urolighet, som for eksempel Guatemala og Angola. Det legges også vekt på å finne nye fagområder for samarbeid.

Professor Ruth Meena fra Universitetet i Dar-es-Salaam uttaler til tidsskriftet Mango at hun gjerne ser samarbeid innen sektorer som bedriftsetablering og drift av private småbedrifter, media og informasjonsteknologi. Hun ønsker også en utveksling av ungdom mellom Tanzania og Norge, med vekt på et langsiktig samarbeid mellom institusjoner og bedrifter. Dessuten vil hun være med å legge premissene for et nytt norsk fredskorps, ikke bare godta en plan sendt fra Norge.