Fredsnaivisme

AFGHANISTAN: Det later til å være en utbredt forestilling hos sivile at krig er krig og fred er fred, skriver Janne Haaland Matlary.

Forfatter Åsne Seierstad stiller meg en rekke spørsmål i sitt debattinnlegg av 20.12.2007. De faller i to grupper: Om militær strategi og om debattens parametre.

1: Gal strategi? «Det er nødvendig å spørre om den militære strategien som følges i Afghanistan, kan føre til fred og utvikling», sier Seierstad, og legger, noe overrasket til, at et nylig besøk i Pentagon avslørte av også amerikanerne mener at krigen ikke kan vinnes med militære virkemidler. Dette utlegges som at det «er en gryende erkjennelse av at strategien i Afghanistan ikke har ført frem».

Her røper hun sin egen krigsnaivisme: det er faktisk standard militærdoktrine for all asymmetrisk krigføring («geriljakrig») at den ikke kan vinnes med militære virkemidler. Tvert i mot må man enten ’vinne hearts and minds’ eller tape. Dette kalles hos britene, som har lengst erfaring her, for ’imperial policing’, og det er mange lærebøker på feltet. Ingen offiser eller soldat i dagens moderne operasjoner er det minste i tvil om dette, mens det later til å være en utbredt forestilling hos sivile at krig er krig og fred er fred.

Moderne krigshandlinger er stort sett internkonflikter hvor en militær styrkes oppgave er å stabilisere, som politiet gjør det hjemme. Men fordi motstanderen pr definisjon ikke er snill, blir det krigshandlinger av det når han (motstanderen er alltid omtalt som ’han’ i militære doktriner!) må fjernes fra et område gjennom at hans baser angripes, slik norske styrker måtte gjøre i november i Bahgdis. Denne offensiven var planlagt i svært lang tid og tok mange uker å gjennomføre. Poenget var ikke ’vinne militært’, men å sikre et område for sivile aktører. Taliban-lederne trakk bare opp i fjellene, de kommer nok tilbake før eller senere. Men basene deres ble ødelagt.

Den militære strategien er det altså ingenting feil med. Den er basert på to ting: Sivil-militær integrasjon av virkemidler i en såkalt EBO modus (effects-based operations) hvor effekten som skal oppnås, bestemmer virkemiddelet – sivilt eller militært eller begge deler; og på at det er nok militære virkemidler så vel som sivile. Problemet er at begge typer virkemidler mangler – det er altfor få soldater til å holde områder som er ryddet for Taliban, derfor måtte for eksempel Musa Quala gjeninntas av ISAF for et par uker siden – og det er altfor lite sivil støtte til befolkningen. De humanitære organisasjonene vil naturlig nok ikke ta mye risiko for sitt eget personell, men fraværet av sivile aktører er det største hinder for å ’vinne hearts and minds’. Hvor er FN og EU?

Uten nok soldater til å sikre territoriet er resultatet ineffektiv sivil aktivitet. En suksess for ISAF betinger mer soldater og mer sivil innsats, ikke ny strategi. Det bør rettes kritikk mot spesielt FN for altfor svakt engasjement i Afghanistan i årevis nå. Dette kan endelig rettes noe opp ved at en sivil ’høykommissær’, sannsynligvis Paddy Ashdown, snart utnevnes.

2: Farlig debatt? Seierstads andre anliggende er debatten om ISAF. Hun forveksler to ting i sin kritikk av meg: Debattfrihet og effekten av svak oppslutning om ISAF. Hennes utsagn om at jeg ikke ønsker debatt, er ukorrekt. Jeg påpeker at 1) debattens tidspunkt er viktig, og 2) fordi effekten av svak støtte til norske soldater hjemme er økt sannsynlighet for angrep på dem i felt. At 1) er viktig er en funksjon av 2), som igjen er en funksjon av den asymmetriske krigførings taktikk:

En militært svak motstander angriper der vi er svakest. Det er i hjemlig oppslutning om en krig som ikke gjelder vår overlevelse og som derfor er kontroversiell. Stater som har svak støtte til ISAF velger uttrekk av styrker dersom de har falne fordi opinionen raskt krever det. Dersom støtten synker med antall falne, er det ideelt for Taliban. Og derfor bør vi som part i krigen ha den motsatte taktikk: ikke vise svakhet når vi får falne. Derfor bør debatten om strategien tas før dette skjer, med full bevissthet om den politiske dynamikk som inntrer når vi er part i krigføringen. Dette har også den etiske side at full bevissthet om krigens risiko og eventuelle pris skal være kjent for oss alle før vi deltar.

STRATEGISK RIKTIG: Det er ingenting feil med den militære strategien i Afghanistan, skriver professor Janne Haaland Matlary i dette tilsvaret til Åsne Seierstad. Foto: SCANPIX
STRATEGISK RIKTIG: Det er ingenting feil med den militære strategien i Afghanistan, skriver professor Janne Haaland Matlary i dette tilsvaret til Åsne Seierstad. Foto: SCANPIX Vis mer

Seierstad etterlyser empiri om at dette stemmer. To eksempler:

Taliban har angrepet tyske diplomater, humanitære aktører og soldater svært hyppig fra mai til september i år. Tyske falne hadde en sterk politisk effekt på innenrikspolitikken i Tyskland og truet med å velte koalisjonen. Den tyske regjering fremskyndet sin beslutning om å fornye ISAF-bidragene for å forhindre dramatikk i siste øyeblikk.

Spania: Terrorekspert Brynjar Lia har funnet en oppskrift på angrepet på Madrid i 2004 på en islamistisk nettside hvor det er en nyansert analyse av Spania som det svakeste ledd i koalisjonen i Irak og hvor det anbefales å slå til rett før valget der for å sikre sosialistisk seier, for ’da trekkes styrkene ut’, som det står. Man regner også med at spansk opinion ikke tåler mer enn ett stort angrep, muligens to. Tre måneder senere skjedde akkurat dette. (Lia, Globalisation and the Future of Terrorism, Routledge, 2005, s.84).

Det som gjør vestlig politikk særdeles sårbar i geriljakriger er at vår innsats er multilateral: det er alltid mange land som er med i en operasjon. Men det er nok at ett, muligens to, land trekker seg før operasjonen ikke lenger er en NATO eller FN operasjon. Derfor er ’gevinsten’ ved å angripe den politiske støtten i det land med svakest støtte, stor.

Hva innebærer dette for norsk debatt? De som vil være aktører i debatten har en etisk plikt til å ta inn over det alvor som asymmetrisk global sikkerhetspolitikk innebærer. Bør da man debattere mindre? Støtte ISAF fordi noe annet øker risikoen for norske i felt? De fleste vil si et klart nei: hjemlig politisk frihet er vektigere enn effektene som kan komme i felt. Men alle må tenke gjennom kompleksiteten i dette. Vi er aktører i ett, globalt, politisk rom.

Fredsnaivisme