Fredsnasjon med fremmedfrykt

NORGE ER EN nasjon som mekler fred i krigsherjede land som ofte har etniske og religiøse undertoner. Norges innsats som fredsnasjon på bortebane er vel og bra. Men hvilket Norge er det snakk om? På hjemmebane bærer nemlig den norske politiske debatten preg av underliggende rasistiske og fremmedfiendtlige holdinger. Politikere legger ofte det etnisk norske til grunn for en definisjon av den norske nasjon. Med dette skapes en etnisk norsk nasjon der innvandrere blir gjort til annenrangs borgere. Dette er særdeles problematisk og gir assosiasjoner til ideologier vi helst vil ta avstand fra i dagens samfunn. Man kan spørre seg om det er typisk norsk å kaste stein i glasshus.

SÅ LANGT I den norske valgkampen handler innvandringsdebatten nesten utelukkende om muslimer, til tross for at katolske polakker utgjør den mest tallrike gruppen av innvandrere til Norge. Dette stigmatiserer muslimer blant mange innvandrergrupper. Paradoksalt nok er det blant annet i muslimske majoritetsland som Sudan og Palestina at Norge forsøksvis mekler fred.

I februar i år kom den europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI), som er et uavhengig organ for overvåkning av menneskerettigheter, med en rapport der de kritiserer den norske politiske debatten for å ha underliggende rasistiske og fremmedfiendtlige holdninger:

«Uttalelser fra politikere har til tider inneholdt undertoner av rasisme og fremmedfrykt, spesielt i forbindelse med sikkerhetsspørsmål. Som et resultat av dette har det vært en økende tendens i den offentlige debatt til å koble sammen muslimer på den ene siden, og terrorisme og vold på den andre siden, samt til generaliseringer og økt bruk av stereotypier hva angår personer med muslimsk bakgrunn. I tillegg har ikke medienes måte å portrettere personer med innvandrerbakgrunn på, alltid bidratt til å utfordre stereotypier og generaliseringer i forhold til denne gruppen.»

ECRI trekker spesielt frem FrP, men hevder at både politikere og media har et ansvar: (pp 8).

DET SNAKKES OM snik-islamisering, hijab og omskjæring av kvinner som eksempler i ei stor gryte av begreper der alt sammen kalles radikal islam. Det er problematisk når norske politikere gjør enhver muslimsk handling og ethvert muslimsk standpunkt til representant for det mest ekstreme. I disse valgkamptider med polariserende budskap er det viktig å huske på at innvandrere ikke er én gruppe. Innvandrere representerer individer med ulik sosial, religiøs og politisk bakgrunn og har forskjellige oppfatninger i politiske spørsmål. Muslimer i Norge blir ofte presentert som en enhetlig gruppe, men muslimer fra Iran, Sudan, Indonesia, Somalia, Nigeria, Pakistan, Bosnia, Afghanistan, Irak og Kina representerer i realiteten vidt forskjellige tolkninger og praksis. Det er også på sin plass å understreke at innvandrere fra muslimske majoritetsland også inkluderer kristne og andre religiøse grupperinger. Med det sterke mediefokuset på Midtøsten er det kanskje overraskende for folk flest at flertallet av verdens muslimer ikke holder til i Midtøsten, men i Sørøst-Asia. Bare 20% av verdens muslimer bor i arabiske land i Midtøsten, mens det er omtrent 20 millioner muslimer i Kina alene. Ved å presentere muslimer som en enhetlig gruppe bidrar storsamfunnet til å skape en minoritet.

I SITT FORHOLD TIL minoriteter har fredsnasjonen Norge en ganske mørk historie preget av intoleranse: Assimilering av samer, tvangssterilisering av romanifolket og jødeforfølgelse. Har vi lært noe av vår egen historie? Det virker ikke slik når Human Rights Service, som får støtte over statsbudsjettet, bruker ord som assimilering av muslimer. Når det nasjonale preges av intoleranse, hvordan kan Norge da påberope seg troverdighet og legitimitet internasjonalt som fredsnasjon? Hvordan skal Norge kunne mekle fred i konfliktfulle områder som ofte er etniske og religiøse lappetepper når våre politikere er mer opptatt av stigmatisering enn integrering i vårt eget land?

Den norske politiske debatten om innvandring fordrer en diskusjon om ulike definisjoner av nasjonsbegrepet. Det tyske nasjonsbegrepet legger vekt på befolkningens felles opprinnelse, og kultur. Prinsippet for statsborgerskap er den tyske blodrett som legger vekt på etnisk avstamning. Med et slikt nasjonsbegrep vil aldri en innvandrer blir «etnisk» norsk. «Vi» er en del av det etniske fellesskapet og «de» står utenfor. Det er skremmende at det er vanlig å bruke slike begreper i den norske debatten.

Det franske nasjonsbegrepet på 1800-tallet åpnet nasjonen for alle som aksepterte statens institusjoner og rettsregler. Den enkelte fikk rettigheter gjennom det nasjonale statsborgerskapet. Ifølge territorialretten er fødested og territorialitet grunnlaget for medborgerskap. Med et fransk nasjonsbegrep til grunn kan en innvandrer bli like norsk som «vi» dersom han aksepterer den norske stat, grunnloven og verdier som demokrati. Det er en slående motsetning mellom integrering som krav om aksept for den norske rettsstat på den ene siden, og den eksklusive nasjonstenkningen som lurer i grumset under begrepet «etnisk norsk» på den andre siden. Sistnevnte kan umulig anses som en velkomsthilsen fra fredsnasjonen Norge.

I VÅRENS DEBATTER anses muslimer som en trussel mot grunnleggende rettsstatlige verdier. Det handler om verdikamp mellom «våre» og «deres» verdier. Snik-islamisering og hijab i politiets rekker truer «det norske». Oss mot dem. Men er islam den store stygge ulven i det norske rosemalte eventyret?

Mange har påpekt at «krigen mot terror» har skapt en sivilisasjonskamp mellom Islam og Vesten. De stereotype oppfatningene av islam som voldelig, udemokratisk og kvinneundertrykkende er medieskapte fiendebilder. John Esposito, en av verdens mest anerkjente islamforskere, har ledet den mest omfattende gallupundersøkelsen av holdninger blant den muslimske delen av verdens befolkning noensinne foretatt. Undersøkelsen bygger på dybdeintervjuer med 50 000 muslimer i 35 land i tidsperioden 2001 til 2007. Utvalget representerer mer enn 90% av verdens 1,3 milliarder muslimer. Konklusjonene er oppsummert i boken «Who Speaks for Islam»; majoriteten av verdens muslimer tar moralsk avstand fra religiøst basert vold, mener at demokrati og islam er forenlig, majoriteten av verdens muslimske kvinner ønsker religion og like rettigheter som menn. Konklusjonene til Esposito er betydningsfulle sett i lys av en norsk debatten der krefter gjør enhver muslim til representant for radikal islam. Det er på høy tid å avsløre eventyret om sivilisasjonskamp. Det er større ulikheter innenfor den muslimske verden enn mellom den muslimske og den vestlige verden: Verdikonservative muslimer i Sudan har mye til felles med pietistene på Sørvestlandet.

OSLO-AVTALEN satte fredsnasjonen Norge på kartet internasjonalt. På Sri Lanka har Norge hatt en viktig rolle som fredsmekler. Med Hilde Frafjord Johnson i spissen, bidro Norge til å dra fredsavtalen i Sudan fra 2005 i havn. Mye kan sies om Norges rolle i disse konfliktområdene, men faktum er at det fremdeles ikke er fred i Palestina, på Sri Lanka eller i Sudan. Religion og etnisitet har blitt brukt politisk for å skape konflikt. I fredsnasjonen Norge kan vi ikke tillate at politiske våpendragere skaper en konfliktlinje langs religiøse og etniske dimensjoner.