Norsk utenrikspolitikk har lenge vært motsetningsfylt. Vi ligger på toppen av den internasjonale bistandsstatistikken, men handelspolitikken diskriminerer fortsatt mot u-landene. Vi gir mye humanitær hjelp, men har til nylig vært restriktive når andre folkeslag har kakket på døra. Vi har en høy profil i FN og var en viktig bidragsyter til FNs fredsbevarende operasjoner fra starten, men vegrer oss mot EU.

Gjør et tankeeksperiment: Sett at vi hadde ligget lavt på for eksempel bistandsdimensjonen, hvordan ville utlendingers bilde av Norge blitt da? Et land som fører en beskyttende handelspolitikk, som har profittert mer på utviklingen av havretten enn noe annet land og blitt styrtrikt, som vegrer seg mot EU og gir lite u-hjelp: Det er bildet av en grisk, selvopptatt nasjon, og det stemmer overhodet ikke med vårt selvbilde. For å få det til å stemme må vi ligge høyt på dimensjoner som u-hjelp, humanitær assistanse og bidrag til fred. Manglende samsvar er vondt å leve med.

De siste 20 årene har vi utviklet et bredt engasjement for fred og forsoning samtidig som vi kriger sammen med USA og andre allierte og på det nærmeste har sluttet å sende personell til FN-ledede fredsoperasjoner. Forenlig eller motsetningsfylt? Mens vi liker å presentere oss som en fredsnasjon, kan krigsstaten bli oppfattet som en del av USAs og Vestens sverdslag for fortsatt dominans. Fredsnasjonen og krigsstaten drives av ulik logikk, så hvis de trekker i samme retning slik utenriksledelsen er programforpliktet til å hevde er det kanskje et heldig sammenfall?