Regimeendring: Statsminister Jens Stoltenberg på Souda Air Base på Kreta i mai, der han tok en titt på et av F-16-flyene Norge bidro med til Nato-operasjonen i Libya. «Sikkerhetsrådets resolusjon om flyforbudssone, våpenembargo og beskyttelse av sivile ble i praksis brukt til noe mer, nemlig regimeendring med militær makt», skriver kronikkforfatteren. Foto: Tore Meek/Scanpix
Regimeendring: Statsminister Jens Stoltenberg på Souda Air Base på Kreta i mai, der han tok en titt på et av F-16-flyene Norge bidro med til Nato-operasjonen i Libya. «Sikkerhetsrådets resolusjon om flyforbudssone, våpenembargo og beskyttelse av sivile ble i praksis brukt til noe mer, nemlig regimeendring med militær makt», skriver kronikkforfatteren. Foto: Tore Meek/ScanpixVis mer

Fredsnasjon og krigsstat

Uten bistanden ville Norge bli sett på som en grisk, selvopptatt nasjon.

Norsk utenrikspolitikk har lenge vært motsetningsfylt. Vi ligger på toppen av den internasjonale bistandsstatistikken, men handelspolitikken diskriminerer fortsatt mot u-landene. Vi gir mye humanitær hjelp, men har til nylig vært restriktive når andre folkeslag har kakket på døra. Vi har en høy profil i FN og var en viktig bidragsyter til FNs fredsbevarende operasjoner fra starten, men vegrer oss mot EU.

Gjør et tankeeksperiment: Sett at vi hadde ligget lavt på for eksempel bistandsdimensjonen, hvordan ville utlendingers bilde av Norge blitt da? Et land som fører en beskyttende handelspolitikk, som har profittert mer på utviklingen av havretten enn noe annet land og blitt styrtrikt, som vegrer seg mot EU og gir lite u-hjelp: Det er bildet av en grisk, selvopptatt nasjon, og det stemmer overhodet ikke med vårt selvbilde. For å få det til å stemme må vi ligge høyt på dimensjoner som u-hjelp, humanitær assistanse og bidrag til fred. Manglende samsvar er vondt å leve med.

De siste 20 årene har vi utviklet et bredt engasjement for fred og forsoning samtidig som vi kriger sammen med USA og andre allierte og på det nærmeste har sluttet å sende personell til FN-ledede fredsoperasjoner. Forenlig eller motsetningsfylt? Mens vi liker å presentere oss som en fredsnasjon, kan krigsstaten bli oppfattet som en del av USAs og Vestens sverdslag for fortsatt dominans. Fredsnasjonen og krigsstaten drives av ulik logikk, så hvis de trekker i samme retning slik utenriksledelsen er programforpliktet til å hevde er det kanskje et heldig sammenfall?

Begrunnelsen for engasjementspolitikken er sterk. Vi engasjerer oss i fred og forsoning fordi vi har en bakgrunn, en kompetanseprofil og et økonomisk og politisk overskudd til å ta medansvar. Resultatene er vanskelig å bedømme, men skiftende regjeringer har tatt høyde for tilbakeslag og videreført politikken. Den har styrket vårt internasjonale omdømme, og skjerpet vår forståelse av nasjonale og internasjonale sammenhenger og av hvordan utenrikspolitiske virkemidler kan samkjøres. Det er en bonus.

Krigføringen sammen med USA og Nato - i Afghanistan, på Balkan og i Libya - dreier seg i all hovedsak om stormaktenes interesser. Vår deltakelse i Afghanistan har lite med Afghanistan å gjøre og desto mer med forholdet til USA og Nato. Den 7. oktober 2001 var det bred internasjonal oppslutning om å eliminere al-Qaidas baser og fjerne Taliban fra makta, men så kom den fatale krigen i Irak og støtten smuldret bort. Dermed vendte det historiske mønstret tilbake, med naboer og stormakter som prøver å nekte hverandre fordeler i dette ulykksalige landet, i første rekke Pakistan, India, Russland, USA, ISAF og al-Qaida. I dag er vi aktivt med i forsøket på å redde stumpene. Debatten her hjemme føres hele tida over den lesten, men det grunnleggende problemet er okkupasjonen. Tyskerne prøvde også å vinne «hearts and minds», men nordmennene ble ikke vennligere stemt av det.

Bombingen av Serbia i 1999 stanset Milosevics overgrep i Kosovo, og noen år senere ble han sendt til Haag av serberne selv. President Clinton ivret ikke etter å løse gamle konflikter - han var mer interessert i de nye mulighetene som globaliseringen åpnet for - men sporene fra Sarajevo og Srebrenica tilsa bruk av makt. Unnfallenheten der var pinlig. Kritikken av bombingen ble derfor marginal som følge både av bakgrunn og utfall. Oppsiden var større. Én omkostning ble ignorert: Russerne protesterte så sterkt de kunne, men på den tiden syntes det risikofritt å overkjøre dem.

Krig og fredsengasjement: De siste 20 årene har vi utviklet et bredt engasjement for fred og forsoning samtidig som vi kriger sammen med USA og andre allierte og på det nærmeste har sluttet å sende personell til FN-ledede fredsoperasjoner», skriver seniorforsker ved Nupi Sverre Lodgaard. Foto: Scanpix
Krig og fredsengasjement: De siste 20 årene har vi utviklet et bredt engasjement for fred og forsoning samtidig som vi kriger sammen med USA og andre allierte og på det nærmeste har sluttet å sende personell til FN-ledede fredsoperasjoner», skriver seniorforsker ved Nupi Sverre Lodgaard. Foto: Scanpix Vis mer

I år har Norge sammen med fem andre Nato-land bombet Libya. Spissformulert har vi bombet mest og best. Vi har deltatt i en borgerkrig som kan føre til bedre styresett i landet, men veien er lang. Juryen er ute inntil videre.

Har krigsstaten Norge handlet i overensstemmelse med FN og folkeretten, tradisjonelle hjørnesteiner i norsk utenrikspolitikk?

Kosovo var i strid med folkeretten. Da sa vi «ingen regel uten unntak», og presiserte at det ikke måtte gjøres flere unntak slik at unntakene ble regelen. Russerne sa derimot at når Nato kunne bombe Serbia i strid med folkeretten kunne de gjøre det om igjen nærmere Russlands grenser. Derfor skrev de en ny militær doktrine som oppgraderte atomvåpnenes rolle i forsvaret av landet, og den doktrinen står med små endringer fortsatt ved lag.

Mens fjerningen av Taliban-regimet hadde støtte først i retten til selvforsvar og dernest i FN-vedtak, er bombingen av Libya folkerettslig tvilsom. Libya skulle være det første eksemplet på doktrinen om «ansvar for å beskytte» sivilbefolkningen mot store overgrep, men Sikkerhetsrådets resolusjon om flyforbudssone, våpenembargo og beskyttelse av sivile ble i praksis brukt til noe mer, nemlig regimeendring med militær makt. Det er mye mulig at det nye regimet vil sette Libya på en bedre fot, men den første praktiseringen av «ansvar for å beskytte» er likevel blitt et eksempel til advarsel for mange. Hvis vi regner Afghanistan som folkerettsenlig og Libya som dels innenfor og dels utenfor FN-mandatet, blir fasit for de tre krigene like mye folkerettsstridig som folkerettsenlig.

Til totalbildet hører også Norges nei til angrepskrigen mot Irak. Men hvis vi legger til bortfallet av norske bidrag til FN-ledede operasjoner - noen vil også ta med økningen i norsk våpeneksport - må oppsummeringen likevel bli at den prinsipielle normative logikken og legitimeringen fra FN og folkeretten er svekket til fordel for USAs og Natos maktpolitiske interesser. Mange mener dette var riktig av hensyn til NATO og alliansegarantien. Andre mener vi heller burde brukt pengene vi nå legger igjen i Afghanistan på bedre håndheving av våre rettigheter i nord, og begynner med bemanningen av fregattene.

Beklagelig er det i alle fall at vi har gått inn i disse krigene uten nevneverdig debatt, med Libya som det mest åpenbare eksemplet, utenriksministerens mange diskusjonsopplegg til tross. Det politiske systemet har sviktet, og mye av ansvaret faller på Stortinget.

Bred støtte: Amerikanske soldater sør i Afghanistan fyller sandsekker for å beskytte seg. Bildet er fra desember 2001. «Den 7. oktober 2001 var det bred internasjonal oppslutning om å eliminere al-Qaidas baser og fjerne Taliban fra makta, men så kom den fatale krigen i Irak og støtten smuldret bort», skriver Sverre Lodgaard. Foto: Jim Hollander/Reuters/Scanpix
Bred støtte: Amerikanske soldater sør i Afghanistan fyller sandsekker for å beskytte seg. Bildet er fra desember 2001. «Den 7. oktober 2001 var det bred internasjonal oppslutning om å eliminere al-Qaidas baser og fjerne Taliban fra makta, men så kom den fatale krigen i Irak og støtten smuldret bort», skriver Sverre Lodgaard. Foto: Jim Hollander/Reuters/Scanpix Vis mer

Rokker krigsdeltakelsen ved bildet av Norge som fredsnasjon? Spriker selvbildet og andres bilde av oss, eller veier fred-og forsoningspolitikken opp for krigstaten? Hvem vil sponse en internasjonal opinionsundersøkelse?