Trolig var det bare en konservativ president, solid plantet i den kolombianske overklassen med militær bakgrunn, som kunne starte fredsforhandlinger med FARC uten å bli stemplet i mediene som «kommunist i castro-chavismens og narkoterrorismens tjeneste» og presset ut eller utmanøvrert av militæret, skriver Eirik Vold. REUTERS/Jose Miguel Gomez/File Photo
Trolig var det bare en konservativ president, solid plantet i den kolombianske overklassen med militær bakgrunn, som kunne starte fredsforhandlinger med FARC uten å bli stemplet i mediene som «kommunist i castro-chavismens og narkoterrorismens tjeneste» og presset ut eller utmanøvrert av militæret, skriver Eirik Vold. REUTERS/Jose Miguel Gomez/File PhotoVis mer

Debatt: Fredsprisen til Colombia

Fredsprisvinner Santos kan bli Latin-Amerikas første konservative helt

Det var trolig bare Santos som kunne fått i land avtalen med FARC.

Meninger

Colombias president Juan Manuel Santos har fått fredsprisen for sin innsats for å avslutte den kolombianske borgerkrigen med venstregeriljaen FARC som motpart, verdens eldste pågående væpnede konflikt.

Det er ikke en uskyldsren politisk CV, for det har ikke Santos, men de enorme motkreftene og risikoene Santos har måttet forsere på veien til fred, som gjør den kolombianske presidenten til en verdig fredsprisvinner og noe så sjeldent som en konservativ latinamerikansk helt av internasjonalt format.

Hovedpersonen i kampanjen mot fredsprosessen er en annen konservativ politiker - eks-president, Álvaro Uribe - han som i sin tid utnevnte Santos til forsvarsminister i sin regjering.

Historien om de to høyrepolitikerne, og hvordan de gikk fra tett allianse til bittert fiendskap, er fascinerende i beste House of Cards-stil, men først og fremst illustrerende for hvorfor Santos fortjener prisen.

La oss begynne med Uribe. Hans store popularitet er først og fremst basert på at hans suksess med å drive den stadig mer upopulære FARC-geriljaen -og dermed også kamphandlingene og lidelsene og utryggheten de fører med seg- vekk fra urbane områder, der størsteparten av den kolombianske befolkningen bor.

Det er også i denne fasen av den kolombianske borgerkrigen, der FARC blir drevet tilbake til fjell- og jungelområdene både militært og politisk og regjeringshæren for første gang lykkes i å drepe noen av geriljaens hittil tilsynelatende udødelige overkommando, at Santos kommer inn i bildet som Uribes suksessfulle og tilsynelatende lojale forsvarsminister.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Santos vant valget i 2010, var det all grunn til å anta at krigen ville fortsette med full styrke. To år tidligere hadde Santos blitt et internasjonalt navn, da han som forsvarsminister ble tilskrevet ansvaret for et kolombiansk bomberaid på ecuadoriansk territorium, som tok livet av den antatt mest forhandlingsorienterte FARC-lederen, Raul Reyes og kanskje var på nippet til å gjøre borgerkrigen om til en internasjonal krig mot Venezuela og Ecuador.

Selv om et amerikansk regjeringsnotat utpekte Uribe som bakmann i Colombias ekstremt voldelige kokainindustri, nær alliert av narkobaron Pablo Escobar og hans tette bånd til paramilitære dødsskvadroner var kjente, pumpet USA villig milliarder av dollar inn i regjeringen hans gjennom Plan Colombia. Mesteparten øremerket til krig og kun 0,8 prosent til å finne en politisk løsning.

Det var ingen grunn til at Santos, som hadde et langt renere rulleblad, skulle miste den nødvendige økonomiske og politiske støtten fra USA til fortsatt krig, særlig på et tidspunkt der USA så Colombia som sin bastion i et Sør-Amerika, der en pågående venstrebølge hadde redusert Washingtons dominans til et historisk bunnivå. I tillegg var kolombianske massemedier unisont tilhengere av fortsatt krig.

Så sent som i 2012, da jeg dekket åpningen av den kolombianske fredsprosessen i Oslo, som frilanskorrespondent for internasjonale nyhetsmedier ble jeg personlig vitne til raseriet det fremprovoserte hos mine kolombianske kolleger at også fredsbevegelsen og ofrene for regjeringens og de paramilitæres overgrep ble gitt en internasjonal talerstol.

Dette var nemlig uhørt i et Colombia, der mediene unisont glorifiserte Uribes krigføring; fortiet presidentens bånd til de paramilitære; ignorerte fagforeningsaktivister, venstrepolitikere, fattigbønder og titusener av andre uskyldige som ble drept, bortført og torturert av regjeringshæren og de paramilitære, og stemplet fredsbevegelsen som narkoterrorister og landssvikere.

Men til tross for gunstige vilkår for fortsatt krig - Santos ville det annerledes. Det første signalet ga den nyvalgte presidenten da han gjenopprettet forbindelsene til Chávez´ Venezuela som ble brutt under forgjengeren Uribe.

Det kunne på overflaten se ut som lite annet enn god høyrepolitikk til fordel for fri handel og egen eksportindustri, og var nok det også. Men ettersom Chávez hadde gjort seg til den viktigste internasjonale pådriveren for fredsforhandlinger i Colombia, signaliserte møtet også at Santos var villig til å tenke nytt også om borgerkrigen.

Tre år tidligere hadde nemlig Chávez, på typisk Chávez-vis, skapt internasjonale overskrifter ved å tilby seg å krysse frontlinjen i den kolombianske borgerkrigssonen for å personlig overbevise FARC-ledelsen om å frigi det fransk-kolombianske gislet Ingrid Betancourt.

FARCs unilaterale frigivelser av høyt profilerte fanger, forhandlet frem av Chávez, bidro til å svekke Uribes hovedargument om at den eneste veien til fred var militær utryddelse av geriljaen.

Colombias fredsbevegelse, som frem til da var marginalisert gjennom gjennom Uribe-regjeringens undertrykkelse og medienes fortielse og mistenkeliggjøring, fikk dermed en stemme, og presset for en fredelig løsning økte fra det internasjonale samfunn.

Begge deler var trolig avgjørende for at Santos skulle våge å ta skrittet å annonsere åpningen av en fredsprosess med FARC-geriljaen i Oslo (det skulle bli Hurdal) i 2012.

Men selv ikke en voksende nasjonal fredsbevegelse og internasjonal støtte fra blant andre Norge, Cuba, Chile og Venezuela, ville vært nok til å trosse de nevnte kreftene som har stått mot fredsprosessen.

Trolig var det bare en konservativ president, solid plantet i den kolombianske overklassen med militær bakgrunn, som kunne starte fredsforhandlinger med FARC uten å bli stemplet i mediene som «kommunist i castro-chavismens og narkoterrorismens tjeneste» og presset ut eller utmanøvrert av militæret.

Og det er dette, kombinert med ekstrem politisk kløkt og vilje til fred, som gjør Santos til en ekte konservativ helt og verdig fredsprisvinner.