Fredsskapende arbeid i Kosovo?

93 prosent av de norske bevilgningene til Kosovo går til den militære operasjonen.

Fokus er rettet mot norsk overtagelse av ledelsen av KFOR. Generalløytnant Thorstein Skiaker og hans stab har tatt over ansvaret. Utfordringene står i kø for å sikre en fredelig utvikling i Kosovo. Med store konflikter ved grensen til Serbia og Makedonia, samt flere alvorlige hendelser inne i selve Kosovo i det siste, vet vi at KFOR vil kunne spille en viktig rolle for å skape stabilitet i regionen.

Vi humanitære hjelpearbeidere som jobber flere steder i Kosovo, ser at KFOR har en viktig rolle. Samtidig har jeg også mine kritiske bemerkninger til denne operasjonen. Det er underlig å observere den manglende politiske debatten om KFORs rolle og om de store bevilgningene til norsk KFOR. KFORs mandat er å være en fredsbevarende styrke. Dette er et viktig oppdrag, men det vi også trenger er et fredsskapende arbeid med langsiktige mål. Dette må være et arbeid som foregår uten våpen i hånd.

Det å skape fred handler om andre hjelpemidler enn bruk av våpenmakt. Det handler om å skape dialoger mellom de forskjellige etniske grupperinger og innad i de forskjellige grupper. Det handler om å skape grunnlag for sysselsetting, hvor ungdom får noe meningsfullt å gjøre istedenfor å gå på tomgang og bygge opp en frustrasjon som vil være lett å bruke i krigshissende retning. Det handler om å bygge opp et krigsherjet området og sikre at folk får et sted å bo, mat og rent vann.

Den norske militære innsatsen har ikke noen problemer med sine bevilgninger. Når vi vet at denne operasjonen koster rundt to milliarder kroner, og at Norges ledelse av KFOR fordrer en ekstrabevilgning på over 150 millioner kroner, er det underlig at det ikke er en aktiv debatt rundt dette i politiske kretser. Når 93 prosent (Stavanger Aftenblad 12. aug.) av de norske bevilgningene til Kosovo går til den militære operasjon, er det ytterst betenkelig. Hvis målet er å bygge opp Kosovo til et demokratisk frigjort område kun ved et militært nærvær, så har vi rygget tilbake i vår tro på ikke-militære midler i vårt internasjonale engasjement.

Det for meg mest provoserende, er det som kom frem i norske aviser for noen uker siden. Sammen med Skiaker har ni norske fotografer reist ned til Kosovo. Disse skal følge denne begivenheten og lage et eget norsk militært fotoarkiv. Dette koster rundt ni millioner kroner! I den militære sammenheng er dette bare småpenger, men samtidig er det noen millioner mer enn hva for eksempel Kirkens Nødhjelp (KN) får til sitt arbeid i Kosovo dette året. Hvorfor bevilgningene til norske fotografer med pistol i beltet prioriteres fremfor å bygge opp lokalt arbeid og gi rent vann til folket, er for meg helt uforståelig. At norske aviser kan skrive om dette uten at det fremkommer noen kritiske kommentarer, gir meg en følelse av at de militære bevilgninger og føringer er et fredet område.

I en tid hvor mange organisasjoner er i ferd med å trekke seg ut av provinsen, så er det humanitære arbeidet viktig med tanke på å forbedre levevilkår og gi håp i en region med mye uro. Den viktigste prioriteringen i dagens Kosovo er dog arbeidet rundt den etniske utrensningen som foregår mot minoriteter som romanifolket og serbere. I en rapport fra UNHCR og OSCE utgitt 3. april 2001, fremgår det at den etniske diskriminering og forfølgelse er mer bevisst planlagt, bedre organisert og målrettet enn den har vært tidligere. Økningen dette året av den etniske volden viser dette. Samtidig forteller denne økningen at FN har totalt mislyktes i sine gode intensjoner bygd på artikkel 1244, hvor det fremgår at Kosovo skal være et område hvor de forskjellige etnisiteter skal leve side om side i en fredelig sameksistens. Dette bør være et tankekors for det internasjonale samfunn og de store ressurser som føres inn i en FN-administrasjon og KFOR.

KN, gjennom sin internasjonale paraplyorganisasjon ACT (Action by Churches Together), gjennomfører i disse dager en evaluering av sitt arbeid i regionen. Det er viktig for oss å vite hvor vi har lyktes, hvor vi kunne gjort det bedre og hvor vi har mislyktes. Videre har de humanitære organisasjonene i mange år arbeidet med et kritisk blikk på egne operasjoner i forhold til lokal struktur og kultur (jf. boken «Do not harm»).

Det er også viktig at politikere tar seg tid til å kritisk vurdere pågående militære operasjoner som i Kosovo. Denne debatten er så langt jeg vet fraværende. Jeg håper at politikere ikke bare ønsker å sole seg i glansen av at Norge tar over ledelsesansvaret i KFOR, men også tar seg tid til en grunnleggende debatt. Det er viktig å tenke kritisk gjennom hva vi internasjonale aktører gjør med et samfunn, enten vi er humanitære organisasjoner, FN eller en militærmakt på et fremmed territorium.