Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Emma»

Frekk og leken Jane Austen-film

«Emma» minner deg om det verste i deg selv. Likevel er den lett å like.

«Emma»

5 1 6

Dramakomedie

Regi:

Autumn de Winter

Skuespillere:

Anya Taylor-Joy, Johnny Flynn, Mia Goth, Bill Nighy

Premieredato:

13. mars 2020

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

«Emma»

«Leken og frekk Jane Austen-filmatisering»
Se alle anmeldelser

FILM: Nei, dette var gøy. Altså, den som vil filmatisere en roman av Jane Austen, står overfor noen valg. De kan lene seg tungt på romantikken, slik regissør Joe Wright gjorde med sin versjon av «Pride and Prejudice» fra 2005, og gi på med lengtende blikk og disige landskap.

Eller de kan gjøre som Autumn de Winter i den nye innspillingen av «Emma»: Skape et univers der menneskene er først og fremst komiske, der de klager og gråter og intrigerer mens en armé av tjenere sørger for at deres minste behov er tilfredsstilt.

Jeg har aldri sett en Jane Austen-filmatisering som så tydelig bringer tjenerskapet inn i handlingen, og viser, ordløst, at menneskene som strever med ekteskap og arv kan konsentrere seg om disse strabasene fordi det er andre som sørger for at hverdagen ellers legges til rette for dem.

Kvikk og leken

Denne nøkterne tilnærmingen er noe nærmere Austens egen tone, som er skarp og usentimental, og i dette tilfellet er det særs vellykket. «Emma» er rasende underholdende, kvikk og leken. Hovedpersonene danser rundt i det som ser ut som forvokste dukkehus, med striper og blomster og sterke pastellfarger, og gir smått inntrykk av å være fanget i en georgiansk tegnefilm.

Mange kritikere og forskere holder på at «Emma» er Austens beste roman, skjønt den aldri har vært så populær som «Pride and Prejudice». Dette har nok å gjøre med hovedpersonen: Der Elizabeth Bennet i «Pride and Prejudice» er vettug og jordnær, er Emma Woodhouse litt vanskeligere å bli glad i. Hun er vakker, rik og intelligent, men også bortskjemt, litt selvgod, og fylt av trang til å legge seg opp i andre menneskers liv.

Elizabeth er det beste i oss selv, Emma er kanskje det verste. Men Anya Taylor-Joy, som spiller hovedrollen i den nye filmen, gjør det litt lettere å forsone seg med Emma. Det har å gjøre med at det er en sympatisk og ujålete rolletolknng, men også at Taylor-Joy åpenbart er så ung og uerfaren. Når Emma går over alle grenser, har det å gjøre med at hun er full av ungdommelig energi og overmot, ikke bare at hun er en bessewisser.

Sårbar og frustrert

Selv om denne «Emma» først og fremst er en komedie, ville den ikke fungert hvis den ikke også hadde et ømt hjerte for det menneskelige oppi alt sammen. Her får vi også en fin versjon av Emmas korrigerende læremester og mulige beiler, Mr Knightley (Johnny Flynn), som er blir mer sårbar og frustrert enn vi er vant til å se ham.

Årvåkenheten for klasse er bestandig til stede: Emma flykter fra den snakkesalige og kjedelige Miss Bates, helt til den ganske hjerteskjærende scenen der hun mister tålmodigheten og sier rett ut hva hun mener — og ender opp med å såre en som allerede står langt under henne på rangstigen. For én som kan tillate seg ikke å tenke så mye over sin egen posisjon, er det en skarp påminnelse om at når hun sparker, vil hun ofte sparke nedover.

Umulig klassereise

Blant skuespillene er det også verd å trekke frem Mia Goth, som gir en inntagende varme til Emmas venninne Harriet. Harriet er det foreldreløse barnehjemsbarnet som Emma legger sin elsk på, og får henne til å tro at hun kan gjøre det bedre på ekteskapsmarkedet enn bondegutten er forelsket i henne. Slik gjør hun det kanskje verste du kan gjøre mot en annen, ifølge Austens logikk: Hun lurer henne til å tro at verden er bedre enn hva den er, og at en stupbratt klassereise er innenfor rekkevidde for henne. Men det er det ikke.

Nei, dette var gøy.

Hele Norges coronakart