Frekk som faen

Monotont og heseblesende privat.

Smella går på høygir når kjeftesmella Anne-Kat. Hærland nå debuterer som sceneartist. Går og går og går, det står ikke på verbal-akrobatikken når TV-kjendisen går i stå som standup. Når Anne-Kat. Hærland er på frifot og på sitt beste, spinner hun lekent og ikke sjeldent elegant spissete kommentarer ut av en usannsynlig kombinasjon av absurde assosiasjoner og praktisk snusfornuft.

Da blir kjeftesmella uforutsigbar, og da først slår hun til så det suser i salen.

Det hender det skjer på Smuget, men det er såpass sjelden at du får god tid til å studere hva som mangler mens hun drikker veldig mye vann og røyker mange sigaretter.

Ut på dato

En ting er at både nyhetens interesse og sjokkeffekten for lengst er gått ut på dato når hun for n-te gang proklamerer: «Ja, jeg har ligget med Ari Behn!», men det begynner tydeligvis å bli slitsomt å toppe sine egne orale vulgarismer.

Hva slår f.eks. kveldens høydepunkt: «Jeg hadde sagt ja til oralsex med Rosemarie Köhn for 100000 kroner. Klart det!»

Uten praktiske scenefaglige forutsetninger eller kompetanse blir Anne-Kat. Hærlands egotripp en privat ekstremsport hvor det gjelder å overgå seg selv. For uten motspill og motforestillinger i Thomas Giertsens manglende regikorrektiv, får hun ingen nye utfordringer.

Røykepause

Showet er stykket opp med videosekvenser fra det intime privatliv med råtassen og ektemannen, det gir om ikke driv og rytme, så i hvert fall Anne-Kat. Hærland selv en røykepause hvor hun kan puste ut.

Før det er på'n igjen med mer puling og porno, litt slanking, bibellesning og litt utdriting av damer hun ikke liker, som f.eks. Mia Gundersen og Mari Maurstad. Ja, ja, så vet vi det. Raker det oss?

Full kontroll er målet og meningen her. Da er det litt sårt å se en så begavet kvinne gå i dekning bak seg selv - i forsøk på selvironi. Kontrasten mellom kjendis-kjeftesmella Anne-Kat., den tøffeste og råeste piken i klassen, og hjelpeløsheten alene på scenen, blir påtrengende privat.

Men som hennes kollega i scenefaget, Aase Bye, pleide å si: «Det er jo frivillig...»