Frekkas!

Janet Jacksons tiende studioalbum byr på drøye tekster og friske beats, akkurat som vi liker det.

CD: I likhet med sin mer beryktede/berømte bror, er Janet Jacksons tidligere bedrifter så imponerende at en ny utgivelse alltid møtes med store forventninger. Og når disse så ikke innfris, er det liksom greit - fordi det hun har prestert i fortida er steike solid.

Riktig retning

Det begynner å bli en stund siden Janet slo gjennom for alvor med formidable «Control», et av åttitallets aller beste popalbum. Det er nesten like lenge siden hun med stort hell forsterket R&B-popen med tunge beats og gitarer på «Rhythm Nation 1814». Og «Velvet Rope», med sine elleve år, er den siste virkelige klassikeren i Jacksons backkatalog. En tittel den beholder, enn så lenge.

De tre foregående skivene, «All For You» (2001), «Damita Jo» (2004) og «20 Y.O.» (2006), var alle skuffelser. Det samme kan man si om «Discipline», hvis man ikke velger en hyggeligere innfallsvinkel, og kaller Def Jam-debuten et skritt i riktig retning. For selv om plata ikke er lytefri, er den hennes beste på 00-tallet.

Frekk i kjeften

Og det er en hel del å glede seg over. Ja da, 22 spor - skits og interludes inkludert - er i meste laget, selv om moroa er over på bare 54 minutter. Men minst halvparten av låtene duger, og et knippe er riktig gromme. For eksempel «Feedback», som byr på fresk munnbruk og ubetalelige metaforer. Janet er «heavy like a first-day period» og oppfordrer til å «strum me like a guitar, blow out my amplifier». På tittelsporet ytrer hun et sukkersøtt ønske om å bli disiplinert i kveld, for hun har vært slem og tatt på seg selv. Kanskje hun bør begynne å omtale seg selv som Miss Jackson? Denne gangen er hun i hvert fall mer nasty enn på lenge.

Klassisk Jackson

«2Nite» byr også på mer informasjon enn man strengt tatt behøver om visse deler av Janets anatomi. Men litt griseprat forhindrer ikke låten å være det sprekeste våre Stargate-gutter har levert siden, tja, Rihannas «Don’t Stop the Music», som den minner om. Slikt varmer et norsk hjerte.

MISS JACKSON: Janet har skuffet med sine tre foregående utgivelser, men denne er et skritt i riktig retning. Arkivfoto: UNIVERSAL
MISS JACKSON: Janet har skuffet med sine tre foregående utgivelser, men denne er et skritt i riktig retning. Arkivfoto: UNIVERSAL Vis mer

Balladen «Can’t B Good» er det stikk motsatte av hva tittelen lover, den er til og med best på skiva. En klassisk Jackson-låt, med typisk «er det Janet eller Michael som synger?»-vokal, fengende refreng og et slentrende groove i bånn. Her har sutrekoppen Ne-Yo overgått seg selv på låtskriverfronten, kan han ikke tilby Michael noe liknende? «Rock With U» er dessverre ikke storebrors gamle schläger, men noe nesten like overraskende: en ekte housebanger med 4/4-beats og drivende synther. Sjangeren kler henne.

Smurfesang

Som sagt er ikke alt verdt å juble over, det er noen slappe ballader og formelbaserte forsøk på gulvfyllere innimellom. «So Much Betta» er verken det ene eller det andre, men nevnes fordi den må være det nærmeste Janet noen gang har kommet galskap. Og ikke på den gode måten. Låten er en hysterisk morsom blanding av smurfesang og futuristiske beats, men blir grusomt irriterende idet latteren legger seg.

Konklusjonen er likevel at hovedprodusent og ektemann Jermaine Dupri endelig har gjort det samme for frua som han klarer å gjøre for de fleste andre artister han jobber med. Materialet Janet jobber med her er bedre enn på lenge, og med et såpass erfarent team rundt henne, kan det ikke gå helt galt. Da blir tanken på at den stutt-tjukke og ikke spesielt attraktive Dupri har inspirert det saftige tekstinnholdet en rimelig pris å betale.