Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Frekke unger

Stadig CD-utgis nye eksempler på eksotisk nostalgi fra radioens gullalder. En utgivelse av såkalte Doffen- sketsjer reiser spørsmålet: Var ungene verre før?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PLUTSELIG KOMMER ENDA

et fjernt pust forbi fra det Woody Allen treffende har kalt «radio days», tida da radioen var enerådende etermedium. For hvert år blir vi færre i det man kunne kalle radiogenerasjonen, de som vokste opp på 1950-tallet uten TV. De som husker hvordan de ble brålagt til sengs for at mor og far skulle høre på «God aften, mitt navn er Cox» eller show i store studio med Rolf «kom nærmere da, De» Kirkvaag.

Da hadde vi selv hørt barnetimen både tidlig og seint, med barnetimeonkler og -tanter av forskjellig kaliber. Eller far hadde sittet klistret til radioen for å høre referater fra skøyteløp eller fotballkamp. Radioen var en flammende peis, der lyden blafret seint og tidlig med alt fra morgengymnastikk til kulingvarsel. Et av ukas høydepunkter var Ønskekonserten, denne rituelle blandingen av barneplater, salmer, Kirsten Flagstad, «Anna Lovinda», «Hvite Måke», «Seemann», «Genser'n til Johansen», «I Love You, Baby» med Paul Anka og «Sugartime» med Alma Cogan. Sannelig var dette traurige tider.

KANSKJE VAR DET DERFOR

ungene ble så mye verre den gangen. Frekke var de i kjeften, og ikke før hadde de rundet tenåra, så ramlet de ut på det såkalte skråplanet og ble biltjuver og knivbøller. I dag er barna sydd inn i tvangstrøyer av læreplaner, antimobbeprogrammer, fotballtrening og trusler om krisepsykiatri og tung medisinering straks de åpner kjeften for å ta til motmæle mot læreren. Slik var det ikke før. Da sto vi på gangen mesteparten av skoletida, og overlærer'n fikk knapt spist matpakka for besøk av obsternasige elever som hadde «svart» læreren, som det het. Det var radioens skyld. Det forstår jeg nå.

FOR NÅ HAR JEG

takket være Lydbokforlaget fått repetert 30 sketsjer med den evinnelige Doffen, en elleve og et halvt-åring som med Einar Sisseners skjærende stemme opponerte mot alt og alle og drev de voksne til vanvidd. Han var rosinen i Ønskekonsertens musikalske medisterpølse: Kanskje kom en Doffen-plate! Dagens niåring ler når han hører disse innslagene, han også, for dette er det morsomste han vet: Barn som er hylende frekke og respektløse.

Hvor er det blitt av dem? Den gangen var de overalt. Foruten Doffen, fikk Stompa lektor Tørrdal til å gå fra konseptene. På revyscenen raljerte Leif Juster over fenomenet problembarn. Kjell Aukrust skrev om de vanvittige ungene i Alvdal. Fra Sverige kom Astrid Lindgren med anarkistiske forbilder som Pippi Langstrømpe og Karlsson på taket, og Jens Bjørneboe skrev: «Vær ulydig! Du har ingenting å lære av å være lydig!». Eller Karius og Baktus: «Ikke gjør som mora di sier!». Og det var Hammarlund på tredjesida i Dagbladet. Han var verre enn samtlige. Ungene hans lo av voksne som skled på isen og kalte velmenende gamle damer for «bæsjekjerring».

HVA FÅR UNGENE I DAG?

Sesam Stasjon, Toget Thomas og Karsten og Petra? De er sannsynligvis fortapt.