Frekkhet og kunnskap

Dagbladets mest åpenbare trekk i framtida? Antakelig en rendyrking av den såkalte Dagblad-schizofrenien. På den måten vil Dagbladet fortsatt komme til å spille en sentral rolle i den norske offentligheten, sier medieforsker Martin Eide ved Universitetet i Bergen.

Dagbladet 130 år

- En avis som Dagbladet kan ikke finne seg en nisje. Den må ri flere hester samtidig, postulerer Eide, og beskriver rittet som «kombinasjonen av det å være i underholdningsbransjen og det å drive en interessant journalistisk eksperimentering ut fra mer tradisjonelle journalistiske idealer». - Dagbladet ivaretar sin rolle ved ikke bare å være ledende innen undersøkende, kritisk journalistikk og meningsjournalistikk, men også gjennom sin mer løsslupne, underholdende journalistikk, det jeg kaller løssalgspopulisme. Dette siste er kanskje ikke så ærerikt, men ikke desto mindre interessant, sier han, og tilføyer: - Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig at norske populæraviser bidrar til å sette dagsorden for den etablerte offentlighet, og ikke definerer seg ut av den ved å overlate oppgaven til en annen type aviser.

- Dagbladets tradisjon og ideologiske grunnlag omtales som «kulturradikalisme». Har dette begrepet noen mening i dag og for framtida? - Nå i Verdikommisjonens tid kan det jo virke som om det får sin renessanse. Autoritetskritikk og kritisk holdning til det å ville påtvinge andre sine egne verdier, er kulturradikale trekk som neppe har utspilt sin rolle. Andre deler av den kulturradikale tradisjonen, for eksempel evnen og muligheten til å forarge eller støte folks bluferdighet, tviler jeg derimot mer på. En kulturradikalisme for en ny tid vil nok måtte sikte seg inn mot det politisk korrekte mer enn mot det moralsk korrekte. Og så viktig som den kulturradikale tradisjonen er for Dagbladets selvforståelse, er det åpenbart at avisa vil forsøke å holde den i live.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hva med selve journalistikken i en avideologisert tid? - Som erstatning for de tradisjonelle politiske ideologier, mener jeg at det har oppstått en journalistisk over-ideologi, en «journalisme». I «journalismen» dyrker journalisten sin egen «nøytrale» helterolle og hjelper «folket» med å utfordre «makten». Mitt håp er at Dagbladet framover utvikler journalistikken, ikke journalismen. Dagbladet må gjerne gå videre med den litt perfide stilen, den kombinasjonen av frekkhet og kompetanse som ligger så godt til rette for Dagbladet, men journalistene bør huske at frekkhet uten kompetanse blir til patetisk journalistikk, og at kompetanse uten frekkhet blir altfor kjedelig.

- Ser du spesifikke saker som kaller på en slik journalistikk? - Det er vanskelig å peke på bestemte saker. Men én grunn til å gå den veien, med journalistisk sjangerblanding og kompetanse og frekkhet i riktig balanse, er at publikum forandrer seg. Avisa henvender seg til et publikum som er mer blasert enn tidligere fordi det har sett det meste før. Samtidig er leserne mer kunnskapsrike og vil i lengden ikke la seg avspise med likegyldigheter. Og de vil ikke finne seg i å bli snakket ned til som om de var mindre begavet.

- Snart kopler folk sammen datamaskinen og TV-apparatet hjemme i stua. Hva tror du om avisas framtid og rolle i det kommende informasjonssamfunnet? - Jeg pleier å si at jeg tror avisene vil overleve, men det er kanskje litt idealistisk og naivt. Uansett bør de rendyrke sånt som ikke egner seg som lesning fra en skjerm, da sikter jeg til avisenes evne til å gi bakgrunn, kommentar, analyse.

- Er samfunnsdebatten på vei tilbake til avisspaltene for fullt? I en periode har det jo ikke vært helt stuerent, særlig i akademiske kretser, å delta i avisdebatter? - Det er ikke tvil om at den holdningen fortsatt stikker ganske dypt. Mange er redde for å få skitt på fingrene ved å gå ut i den store offentligheten. Det har å gjøre med at mange debattanter føler seg brukt av avisene. Når de først går ut med et innlegg eller utspill, blir de fort fanget opp i mediedramaturgien og blir plassert i disse sjablongmessige rollene. I lengden blir det utilfredsstillende å forsøke å hevde en ærlig mening, bare for å bli plassert som aktør i et medieregissert spill og en ofte veldig forvrøvlet debatt. Det frister ikke til gjentakelse, og i dette ligger en utfordring for journalistikken.

- På hvilken måte? - Jeg synes norske journalister altfor ofte nøyer seg med å spille rollen som impressario. Får de iscenesatt en konflikt, får to parter til å skyte mot hverandre, er jobben liksom gjort. Da har de en god sak og ferdig med det. En utfordring, blant annet for Dagbladet, består i å gjenvinne forståelsen for at journalisten i tillegg må ha et formidlingsansvar. Og da holder det ikke med den utvendige uavhengighets-patosen som er så utbredt blant journalister, da kommer de ikke unna det å skaffe seg kunnskap og kompetanse. Det blir helt nødvendig for å kunne formidle på en fornuftig måte.