Foto: Universal
Foto: UniversalVis mer

Frelserens ensomhet

Kendrick Lamar prøver å avskjære seg fra verden, i håp om å finne seg selv


Alle vil ha en bit av Kendrick Lamar akkurat nå. Compton-rapperen er vår ledestjerne og nye hiphop-frelser. Det finnes selvsagt gode grunner til å motsette seg en slik «salvelse», ikke minst hvis man, som meg, slett ikke mener at rapmusikken trenger å frelses sånn cirka hvert tredje år. Likevel føles tittelen mer fortjent enn på lenge med Lamar. Og ikke bare fordi det ferske albumet hans, «To Pimp A Butterfly», trolig kommer til å toppe alle årsbestelister når 2015 skal oppsummeres. Fullt fortjent. Nei, også fordi en frelsesproblematikk løper gjennom så mye av det Lamar selv har gjort. Det er bare ikke alltid så lett å skjønne hvem han egentlig prøver å frelse, oss eller seg selv.

Et av gjennomgangsmotivene i Lamars katalog er behovet for å være alene, for å skyve omverdenen unna. Og omverdenen, det er vel oss? «Bitch, don't kill my vibe,» synger Lamar, og vi synger alle med, for vi har alle vært der, hvor vi trenger avstand for å kunne være alene med oss selv og tankene våre. Og musikken er et sted der vi kan være alene sammen, gå opp i en annens ord, en annens tanker, lyden av en annens stemme, som for et øyeblikk å unnslippe oss selv.

Unnslippe oss selv for å komme nærmere oss selv, ja. Det er jo faktisk (nesten) tittelen på en annen Lamar-låt, «Cut You Off (To Grow Closer)», fra 2010-mixtapen «Overly Dedicated». Det er en langt enklere låt enn det meste han har gjort etterpå, og nettopp derfor kan den være et godt utgangspunkt for å snakke om Lamars prosjekt og hvordan det har utviklet seg. Ikke bare er denne låta prototypen til «Bitch Don't Kill My Vibe», hele personligheten hans ligger der også, i kim. Og Lamar vet det. For låta handler om hvordan han skal kunne klare å bli seg selv midt oppi all støyen fra menneskene rundt ham. Slik åpner førsteverset:

«Uh, I'm tryna learn something new 
I'm tryna find myself, I'm searching deep for Kendrick Lamar,
I read about Napoleon Hill and try to know God.»

Den unge Lamar tenker på suksess og berømmelse, og han tenker på Gud. Han nevner Napoleon Hill,  som skrev en av tidenes mest berømte selvhjelpsbøker, «Think and Grow Rich», i mellomkrigstida, da håpløsheten rådde. Der tar han til orde for at den som vil bli rik må sette seg konkrete mål og tenke og snakke dem virkelige. Det er dette Lamar parafraserer i de neste verselinjene:

«They say he the key to my blessings, and if I speak the good
Into existence, that instant my dreams will unlock
Money flow like water, I'll just wait at the dock.»

Hva hindrer ham i komme til kaia? Folk med dårlig utstråling, svarer moralisten Lamar, som har lest sin Hill. De som fyller hverdagen med støy og distraksjon og ikke deler ambisjonene dine. Løsningen er å distansere seg, å bryte kontakten: «But before your negative energy curve, bitch, Imma cut you off,» avslutter han førsteverset. Her er det selvopptatte damer som får gjennomgå, i det neste lokete kamerater. Og i det tredje er det hans egen familie som helst burde vært skåret vekk: «and if your blood wasn't running through my veins / I would prolly cut y'all off too.»

Det er harde og sårende ord, ord som vil skape den avstanden de snakker om. Det spørs om vi ikke ville blitt funnet for lette vi også. Og mye av spenningen og den kunstneriske utviklingen i Lamars musikk skal komme til å dreie seg om hvordan han oppretter den nødvendige distansen til omverdenen — for å kunne bli et selv han kan vedkjenne seg. «I'm tryna better my chances at becoming a star,» rapper han her, i 2010. Snaut fem år senere må vi kunne si at han har lykkes.

Men ensomhetsmotivet forsvinner ikke. Det blir bare sterkere. Vi har allerede vært innom «Bitch Don't Kill My Vibe,» men vi kan igjen merke oss hvor fiendtlig Lamar er der. «Look inside my soul and you can find gold and maybe get rich», åpner han, men fortsetter: «Look inside your soul and you can find out it never exists».

Sjela hans er full av gull, vår av hull.

Og det er denne stadig steilere motsetningen mellom ham selv og alle oss andre som signaliserer at Lamar er i ferd med å skjenke seg selv det nye livet han tørster etter: «I can feel the changes, I can feel a new life,» messer han. «I can feel the new people round me just want to be famous. »

Det er de nye, berømmelsestørste folka som seiler opp som hovedmotstanderen nå som jenter, kamerater og familie har havnet på trygg avstand. Trygg fordi han bokstavelig talt kontrollerer avstanden selv - ved å skrive om dem. «Good kid, m.A.A.d city» er et konseptalbum som forteller historien om hvordan Kendrick unnslipper nærmiljøets snarer, om hvordan han manøvrerer mellom fristende jenter, farlige kamerater og foreldre som sitter parkert hjemme og lurer på hvor bilen deres har blitt av. Fra og med «good kid» har Lamar nøytralisert dem han rapper om på «Cut You Off (To Grow Closer)» — ved å internalisere dem.  

Det eneste han ikke helt har styr på ennå er det nye publikumets forventninger. Det er dem han langer ut mot i «Bitch Don't Kill My Vibe,» der det vibbdrepende du-et forsøker å overtale Lamar om at han må lage radiolåter og «keep it deprived». Avskyen for overfladiske jenter, kompiser og famile har her bredt seg til den kommersielle rapmusikken, mediet Lamar må lykkes i. Denne avskyen renner over for ham i det berømte verset fra Big Seans «Control», der Lamar refser sine (navngitte) kolleger for ikke å heve seg over overfladisk dekadanse.

Det burde altså ikke komme som noe sjokk at årets kritikerroste suksessalbum, «To Pimp A Butterfly», skyr radiovennlige, tidsriktige hits til fordel for et musikalsk lappeteppe satt sammen av verdige, svarte sjangere som ikke lenger er gangbar kommersiell mynt: frijazz, P-Funk og Neo Soul. Det er en logisk konsekvens av det asketiske programmet Lamar iverksatte så tidlig som i 2010.

Det mer interessante er hvor langt han har trukket prosjektet sitt. På årets album forsøker han ikke bare å skape distanse til venner, kjærester og en dekadent hiphopkultur. På «To Pimp A Butterfly» er hele omverdenen demonisert. Djevelen er en kvinne, «Lucy», som tilbyr ham alt det han vil ha — berømmelse, sex, rikdom, etc. — men som vil hindre ham i å gjøre det han må. Hun er det rasistiske Amerika, ute etter å knuse ham. Men viktigere: hun er en del av ham selv. Albumtittelens sommerfugl lar seg ikke prostituere av omverdenen, men av hallik-larven som engang kan, eller burde bli en fri sommerfugl.

Lamar har flyttet kampen inn igjen i selvet. Jeg-et har blitt et destruktivt «du». Og det er dette indre du-et han nå må distansere seg fra, eller også anerkjenne: «Loving you is complicated,» som det heter på «u». Veien til den utopiske selvkjærligheten går gjennom selviscenesettelse. Lamar forvrenger stemmen sin, spiller ut forskjellige versjoner av seg selv, plasserer dem inn i små kapittelaktige låter der vi møter den paranoide Lamar, den seierssikre Lamar, den deprimerte Lamar, den ydmyke Lamar. Alltid til stede der det skjer, men aldri bare ett sted. Lytteren får et mylder av detaljer å fortape seg i, og alle virker de meningsfulle. Men meningen, det som binder det hele sammen, er alltid et annet sted, i en større sammenheng som vi bare så vidt, innimellom, kan føle at vi overskuer.

Helt i tråd, faktisk, med Napoleon Hill, som passet nøye på å aldri oppsummere «hemmeligheten» bak overveldende suksess i«Think And Grow Rich». Den måtte oppleves av den som var klar og søkende. Det er også det Lamar svarer den ene intervjueren jeg vet om som har spurt ham om hvordan Hill har påvirket ham. Ja vel, sier intervjueren, og skyter inn et siste spørsmål: Hva vil Lamar helst bli?

Rik eller konge?

Det finnes bare en konge, svarer Lamar, og det er Gud. Og rikdom tilhører denne verden, og derfor djevelen. Det eneste han ønsker seg er «peace, period». En indre fred som vi nok må forstå som avstand fra alle denne verdens fristelser og distraksjoner, og nærhet til den Gud han henvender seg til aller først i «Bitch Don't Kill My Vibe», den eneste han aldri forsøker å distansere seg fra, men som han likevel faller vekk fra:

«I'm a sinner who's probably gonna sin again
Lord forgive me, Lord forgive me the things I don't understand 
Sometimes I need to be alone.»

Men på det nye albumet er det ikke Jesus som er redningen. Isteden er det - kanskje overraskende - hjemmet. På «Momma» ramser han opp alt han kan og vet, bare for å konkludere med «I realized I didn't know shit / The day I came home.» I tredje vers møter han en liten gutt som minner ham om ham selv som barn. Gutten irettesetter stjernen, blant annet ved å påpeke at nettopp «Bitch Don't Kill My Vibe » slett ikke tilhører Kendrick alene nå, men er del av berømmelsen hans, og altså alt det han forøker å få på avstand. Og mellom linjene forstår vi at dette hjemmet kanskje ikke er Compton, men Sør-Afrika, som Lamar besøkte i 2014. «Momma» er i så fall Mamma Afrika, stedet der den voksne Lamar igjen kommer i kontakt med seg selv.

Lamars kjødelige mor får imidlertid også sin oppreisning, om enn på kryptisk vis. «You ain't gotta lie to kick it, nigga,» insisterer hun på «You Ain't Gotta Lie (Momma Said)», og oppsummerer tilsynelatende albumets budskap om å være seg selv for å kunne ha det godt med seg selv. Så får det heller være at mammas kloke ord egentlig er et 2Pac-sitat.

Ingenting er helt som du tror hos Kendrick Lamar. Alt er speil og gåte. Og kanskje nettopp derfor lager han perfekt musikk for den som trenger noe å fortape seg i - kanskje i håp om tilslutt å finne seg selv, dypt der inne i labyrinten.