Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Frelsesarmeens problem

FRELSESARMEEN: I Dagbladet 19. januar kritiserer Per Fugelli Frelsesarmeen i sitt innlegg «Den tause armé». Kritikken går på manglende politisk arbeid for rettferdighet og kamp mot fattigdom og kapialkreftene i samfunnet. Han skriver at Frelsesarmeens sosialpolitiske tradisjon har vært død som en stein lenge, og at armeen er en veldedig puddel alle vil klappe.

Fugelli treffer godt. Som tidligere offiser i Frelsesarmeen kjenner jeg organisasjonen. Den sitter inne med kunnskap og erfaring om samfunnets skyggeside, men er alt for lite politisk aktiv og er for lavttalende som samfunnsrøst. Frelsesarmeen har lang tradisjon for å være partipolitisk nøytral, og dens offiserer har ikke adgang til å stille på partipolitiske lister ved kommune, fylkes- og stortingsvalg. Det betyr ikke at organisasjonen ikke kan involvere seg i mye sterkere grad i samfunnspolitikk generelt. Armeen sitter på verdifull innsikt og bred kompetanse, men aktiverer den av en eller annen grunn ikke.

Kan grunnen til den forsiktige linjen Frelsesarmeen har valgt være redsel for å miste folkets godvilje? Eller er det prinsippet om partipolitisk nøytralitet som ligger som et hinder, uten egentlig å være det? Det dreier seg jo ikke om partipolitikk, men om å være en aktiv deltaker i samfunnsdebatten. Eller kan det være at selv Frelsesarmeen, som jo består av mennesker, kan bli innhentet av høyrekrefter og det kapitalistiske samfunnet i en slik grad at den som organisasjon i Norge gradvis blendes? Er Frelsesarmeen i Norge i ferd med å miste sin visjon, ideologi og engasjement? En organisasjon er tross alt ikke mer enn hva dens medlemmer gjør den til i praksis. Armeens slagkraft er ikke så stor som den kunne vært, med tanke på medlemsmassen, tradisjonen og kompetansen. Også i denne veldedige kristne organisasjonen er uttrykket «de få gjør jobben de mange burde gjort» beskrivende. Dette kommer spesielt til uttrykk lokalt.

Frelsesarmeen er en forholdsvis tung organisasjon som historisk sett har hatt stor grad av indre kontroll og hierarkisk styre. På godt og vondt. I nyere tid er nok ikke dette vegen å gå. Det dreper engasjement og innsatsvilje. Noe som igjen fører til dårlig dialog og hindrer nødvendig organisasjonsutvikling. Armeen har tatt noen gode grep som må få tid til å virke, men dette kom svært seint i gang. Med en hierarkisk ledelsesmodell uten demokrati av nevneverdig grad, med hyppige topplederskifter, er det vanskelig å skape en forutsigbar utviklingsprosess.

Norge trenger Frelsesarmeen. Ingen tvil om det. Men trenger Velferdsstaten Frelsesarmeen slik den framstår i praksis i dag? Det fester det seg mer tvil om. Armeen kan bli den reformatoren William Booth en gang grunnla, men da må en større grad av motivasjon, vilje, mot og idealisme elskes fram først. «Frelsesarmeen gjør så mye godt!» Helt sant. Men Frelsearmeen trenger en indre reformasjon for å gjøre det gode på en riktigere måte, sett i et samfunnsmessig perspektiv. Og den må gjerne lytte mer til Per Fugelli.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media