Fremmede i Finnmark

«Sammenlignet med andre deler av verden, der krigshandlinger mellom ulike etniske grupper og kamp om områder har preget livene til mennesker i generasjoner, har man i Finnmark klart å leve sammen uten at det har vært grepet til våpen.»

Vi har gjennom arbeidet med forskningsfeltet prostitusjon i Finnmark gjort oss noen erfaringer med de mekanismer som holder grupper av mennesker - det være seg russiske kvinner eller ungkarer - fast i stigmatiserende og dehumaniserende fiendebilder. Samtidig har vi sett et lite påaktet arbeid, der det i ulike lokale sammenhenger blir gjort forsøk på å bryte med forestillingene om fremmede som fiender, noe vi i denne kronikken ønsker å rette søkelys mot.

En av vår tids store utfordringer er knyttet til hvilke begreper og diskurser vi trenger for å utvikle og utbygge i en verden av globale prosesser der mennesker, ideer, politiske ordninger, makt og avmakt og økonomiske forskjeller i større grad enn noen gang er i flyt. Finnmark er en region med lang historie knyttet til disse utfordringene. Dette er en region som historisk har vært preget av flyt både når det gjelder mennesker og makt, hvor ulike nasjonalstater og kirkesamfunn har søkt å utøve innflytelse. Ulike «innvandrere» fra sør i Norge og fra nabolandene har i århundrer flyttet inn, av nød eller eventyrlyst - og delvis fortrengt den samiske befolkningen. På godt og vondt har regionen vært preget av ulike etniske gruppers konflikt så vel som samarbeid om ressursforvaltning og bruk av områder. Mange, ikke minst samiske mennesker, har gjort smertefulle erfaringer og har individuelt så vel som kollektivt sår som kan knyttes til denne situasjonen. Samtidig er det mulig å se historien i et annet lys. For kan det være slik at nettopp disse fortellingene gjør at her er noe å lære - her finnes det erfaringer og ordninger som er utviklet over tid - noe som er viktig i forhold til det som nå er utfordringen for stadig flere bydeler eller lokalsamfunn i Norge, så vel som i resten av Europa? For sammenlignet med andre deler av verden, der krigshandlinger mellom ulike etniske grupper og kamp om områder har preget livene til mennesker i generasjoner, har man i Finnmark klart å leve sammen uten at det har vært grepet til våpen. Her har eksistert ulike sosiale ordninger som har knyttet mennesker sammen til fellesskap på tvers av eksisterende riksnorske diskurser om oss , nasjonen : de edle og rene nordmenn og de andre : samer, kvener og russere fra slutten av forrige århundre.

Prostitusjonstrafikken vi har hatt i Finnmark etter at grensen mot Russland falt, er et eksempel på at vi har skilt mellom dem og oss ved å gjøre russiske kvinner til russiske prostituerte og norske menn til horebukker . Mange har ment mye og sterkt om hvordan trafikken skulle beskrives og hvilke tiltak som burde iverksettes, og slik bør det være i et demokrati. I så henseende er de situasjonene som prostitusjonen i Finnmark skapte, gode eksempler på oppegående lokale offentligheter som viser initiativ, oppfinnsomhet og handlingsdyktighet - riktignok kanskje noen ganger på bekostning av nyanser og blikk for kompleksitet. Men det er forhold som lokalsamfunn kan håndtere og leve med, fordi man kjenner hverandre i ulike settinger og relasjoner. Den ivrige og kompromissløse politikeren er også tante, søster og datter, kollega, jaktkamerat og venn. For forskere og formidlere, derimot, er det et maktpåliggende ansvar ikke bare å kontekstualisere fenomener, men også gi stemme til og målbære oppfatninger og ordninger som synliggjør variasjon og verdighet i folks ulike måter å mestre livene sine på. En som selger/kjøper sex, vil på samme måte som lokalpolitikeren inngå i flere relasjoner, og slik sett både erfare og erfares som en person med forskjellige former for samhandlingsmønstre.

Marianne Lien har med utgangspunkt i studier fra Båtsfjord pekt på hvordan sosialt samvær og fellesskap etableres, også mellom folk som har svært ulik bakgrunn. I norsk samfunnsforskning har sosial samhandling basert på likhet - i betydning av å være det samme - blitt beskrevet som et kjennetegn ved norske sammenhenger. Forenklet sagt innebærer dette ikke at norskinger nødvendigvis er like, men at det som måtte eksistere av forskjeller, blir puttet under teppet, fordi det oppleves som uhøflig å gjøre dem tydelige, samtidig som den enkelte kan oppleve det som smertefullt å bli konfrontert med at vi nå ikke er så like likevel. Fellesskapet kommer under press.

Sosialt samvær og sosiale enheter i Finnmark etableres ikke med utgangspunkt i de samme kriteriene, men har tvert om i seg mye større rom for at folk er forskjellige og for at disse forskjellene kan være synlige. Når Lien leter etter det som blir limet i finnmarksfellesskapene, og hva som lager grenser mot andre, finner hun at matgaver er viktige. Som forskere har vi som Lien erfaring med at mat er en viktig gave og et vesentlig byttemiddel i mange sosiale sammenhenger. Både kokfesk, røykalaks, tørrkjøtt og andre delikatesser som vi har vært privilegerte og inkluderte nok til å nyte godt av. Gavene er en vesentlig del av limet og erstatter fellesskapets likhet i betydningen «å være det samme». I mange sammenhenger er finnmarksfellesskapene gode mobiliserbare fellesskap med store potensialer til å inkludere dem som kommer som fremmede eller flyktninger til regionen. Finnmarkingene har ganske eksklusive kollektive erfaringer med hva det å være flyktninger innebærer. Disse kollektive erfaringene utgjør potensialer for fellesskap, for opplevelse av solidaritet og identifikasjon. I mange sammenhenger er disse mulighetene mobilisert, så mange slags fremmede - både forskere, søringer, tamiler og russere - blir tatt imot og gitt den samme menneskelighet som man gir seg selv. I tillegg til at man som sagt kan bli gitt anledning til å tre inn i de fellesskap der man, om man er heldig og opptrer med klokskap, kan få tilgang på gaver og alle verdens herligheter, selv om dette forutsetter at man må kunne bidra med noe i retur. I andre situasjoner kan det være forhold som gjør at disse anledningene ikke byr seg. Fremmedfolk forblir fremmedfolk - og dermed også rimelig isolert. Og vi , som ikke er fremmedfolk, går glipp av den kompetanse og de kvaliteter som kunne ha beriket våre lokalsamfunn og våre liv på så mange måter.

Russiske innvandrere og russisk arbeidskraft har vært en viktig ressurs i mange lokalsamfunn og bedrifter i Finnmark, men det er vanskelig å bryte gjennom de barrierer som innvandrerlovgivningen setter for mulighetene for at dette skal kunne realiseres. Diskursen om russisk prostitusjon har i noen sammenhenger låst de russiske kvinner fast til kategorien prostituert. De har blitt stigmatisert og opplevd å få sin frihet begrenset. Debatten om russisk prostitusjon har samtidig vært med på å vedlikeholde den symbolske grensen mellom Russland og Norge, og dette bør ses i forhold til mer generelle diskurser om de fremmede, i et Norge og et Europa som blir stadig mer multikulturelt.

Finnmark kan ses innenfor et slikt perspektiv, der det gjøres et vesentlig arbeid blant folk for å finne frem til nye løsninger på måter man kan leve sammen på. I Kirkenes er veiskiltene i dag på både norsk og russisk, og dette har skjedd uten nevneverdig diskusjon og konflikt. Vi er av den oppfatning at det burde legges til rette for forskning på disse prosessene. Med fokus på brytning og konflikt, men samtidig på daglig forflytning og endring av kategorier og ordninger som gjør plass til mennesker fra øst som flytter over grensen og slår seg ned i regionen. Vi er av den oppfatning at det i dag gjøres et spennende arbeid med å skape ordninger, mønster og sammenhenger som gir rom for den fremmede. Dette arbeidet kan vise seg å være utviklingen av gode modeller for integrasjon, som kan ha overføringsverdi til andre steder og andre kontekster der man står overfor tilsvarende utfordringer.