Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fremmedfryktløs i alle taktarter

Spellemannprisvinner Stian Carstensen (42) skulle egentlig bli arkitekt, men glemte hele tida å tegne inn bærebjelker. Det ble det musikk av.

RAILROAD BLUES: Stian Carstensens musikalske verden inneholder mange landskap og få grenser, og han er like hjemme i en banjoakkompagnert railroad blues på Bøn som med trekkspillet i en «umulig» 11/16-dans i Bulgaria. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADET
RAILROAD BLUES: Stian Carstensens musikalske verden inneholder mange landskap og få grenser, og han er like hjemme i en banjoakkompagnert railroad blues på Bøn som med trekkspillet i en «umulig» 11/16-dans i Bulgaria. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADET Vis mer

EIDSVOLL (Dagbladet): Formiddagen forhaster seg ikke på Eidsvoll.Observert fra et vindusbord i Gamle Nebbenes Kafeteria, veikrovesenets ukronte Eidsvollsbygning, fortoner grunnlovsbygda seg like stillferdig og forutsigbar som den stille flytende Vorma.

Men idyllen er skjør.

Skjenk vennlige Vorma en pjolter av smeltevann og nedbør, og hun sveller seg stri og skumskummel og setter hager, veier og kjellere under vann. Og er det ikke Vorma, kan også et annet stedlig uromoment fylle store rom: Stian Carstensen.

DENNE eidsvollsmannens viltre og virtuose utbrudd av skakkrytma trekkspillmoll med Balkan, blues og backbeat i kastene, byger av klåfingra bluegrassbanjo, ømmende steelgitar og lokalforankrede tekster med småbesk ironi kan også sette varige spor i et lokalsamfunn, og erupsjonene inntreffer jevnlig. De kan oppstå i ulike fasonger og med varierende styrkegrad.

Lokalt kan det for eksempel skje i form av geriljabandet Spyttmyra Tjuvjakt & Spellemannslag, der Carstensens dialektbreie verbalforvaltning av frodig heimstadkunnskapsarv etter far og bestefar er en sikker og lattervekkende vinner.

Nasjonalt (og litt internasjonalt) er det sjangerkryssende og hybridglade balkanspeedboogiebandet Farmers Market Carstensens mest kjente plattform, mens gammaldans/folkemusikk/bluegrasstrioen Gammalgrass og det klassisk/kabaretfunderte Music for a While er andre stikkord for den multiinstrumentelle virksomheten.

Den internasjonale delen av jobbkalenderen fylles videre opp av duoene med hhv den italienske jazzpianisten Stefano Bollani og den engelske saksofonisten Iain Ballamy samt trioen med klassisk/impro-østerrikerne Benjamin Schmid (fiolin) og Georg Breinschmid (kontrabass). Aktiviteten stopper ikke der, heller, «Buicken», samarbeidet med dikterne Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg, fotograf Lars Eivind Bones og gitarist Knut Reiersrud, er stadig ettertraktet blant arrangører; soloopptredener og studiojobbing i inn- og utland krever sitt, og «Flipp», årets jubelmottatte bestillingsverk for den 40-årsjubilerende Vossa Jazz, skal forhåpentligvis bli til album om ikke så lenge, med det arbeidet det måtte medføre.

HÅNDVERK: Stian Carstensen er virtuos på flere instrumenter, og siterer gjerne en av lærerne fra Jazzlinja, saksofonisten John Pål Inderberg: «Håndverket er viktigst, kunsten kommer av seg sjøl.» Viktig i ei tid der mange later til å tro på det motsatte, mener han. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADET
HÅNDVERK: Stian Carstensen er virtuos på flere instrumenter, og siterer gjerne en av lærerne fra Jazzlinja, saksofonisten John Pål Inderberg: «Håndverket er viktigst, kunsten kommer av seg sjøl.» Viktig i ei tid der mange later til å tro på det motsatte, mener han. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADET Vis mer

—OG så tar jeg nok en tur til Italia i sommer for å få fiksa på trekkspillet, og da tenkte jeg å lære litt mer om barokkimprovisasjon i samme slengen, supplerer Carstensen og myser skrått over marvposteien ned på gamle E6, kjent som Trondheimsveien. Der kan han nå og da påtreffes stavende av gårde på rulleskøyter i forsøk på å blidgjøre 32 års trekkspillknuget nakke- og skuldermuskulatur.

—Instrumentet vil hjem til røttene?

—Ja, til Castelfidardo, en festningslandsby fra 1200-tallet på Adriaterhavskysten og det eneste stedet i verden der det lages trekkspill som holder mål. På 1950-tallet lå det 155 trekkspillfabrikker der, i dag er det 70. De fleste er familiebedrifter og jeg har en god, sponsoraktig deal med en av dem, Bugari. Jeg har alltid spilt på Bugari, og nå har jeg et superbra instrument der stemmene er laget av stål fra russiske kanoner. Far og sønn har sittet i Moskva og klinka dem sammen, trekkspillet låter som et kirkeorgel og er en perfekt blanding av russisk krigsmaskineri og italiensk finmekanikk.

—I dag er du først og fremst trekkspiller med stort internasjonalt ry, men da du dukket opp i Farmers Market tidlig på 90-tallet, var det først som gitarist?

—Jeg begynte å spille trekkspill da jeg var 9 og slutta da jeg var 14. Trekkspill var ganske uhipt, for å si det mildt, så jeg gikk over til gitar i et satanistisk rockeband og bare mumla og så bort hvis noen sa «men spiller ikke du egentlig trekkspill?» Vi skar ikke hue? av høner og sånn, men vi hørte på Black Sabbath og alle de banda der, og på en del trashmetalgreier.

Jeg likte klassisk musikk og syntes egentlig at rockemusikk var ganske kjipt, så jeg måtte tvinge meg til å høre på det en time hver dag før jeg etter hvert begynte å like det. Og jeg spilte litt trekkspill i smug, gammaldansjobber på Rena og andre sånne steder der ingen kjente meg. Jeg hadde spilt swingjazz sammen med faren min siden jeg var ti, og tok etter hvert opp litt jazzspilling igjen.

I 91 begynte jeg på Jazzlinja ved NTNU i Trondheim. Der var det en som mente å huske at jeg hadde spilt trekkspill og foreslo at vi skulle lage et folkemusikkinspirert band. Neste gang jeg var hjemom Eidsvoll tok jeg med trekkspillet tilbake til Trondheim, og så starta Jarle (Vespestad), Finn (Guttormsen), Håvard (Lund) og jeg Farmers Market.

—Og da var veien kort til det du har kalt «truede taktarter», balkantakter med brøkinndelinger fra helvete?

—De kom allerede i første semester. Jeg kom over kassetter med det det bulgarske radio- og tv-damekoret («Le Mystère des Voix Bulgares») og Ivo Papasovs Wedding Band og kicka helt på det jeg fikk høre. Det var som en åpenbaring, og to uker seinere hadde jeg kjøpt flybilletter til Bulgaria. Håvard og jeg fikk stipend fra Jazzlinja og reiste rundt i landet med båndopptaker, trekkspill og saksofon en måneds tid og gjorde opptak. Jeg kunne ikke bulgarsk, ingen kunne engelsk, det gikk på fingerspråk og spelling og vi kom i kontakt med masse folk.

SIDEN den gang har Stian Carstensen lært seg bulgarsk, fått de «umulige» taktartene under huden etter noe han kaller en «naturstridig læringsperiode» og knyttet et vell av kontakter med ledende musikere innen flere sjangre fra hele verden. Han har spilt med «alle», fra dobroguru Jerry Douglas via stringswingvidunderet Jimmy Rosenberg til Faith No More-vokalist Mike Patton, og yrkeserfaringen inkluderer også mer enn én runde med Utlendingsdirektoratet og Fremmedpolitiet for å få samarbeidspartnere fra Øst-Europa inn i Norge til spillejobber.

—Det ble lettere etter Schengenavtalen, sier han lakonisk. —Før det måtte vi av og til smugle inn Farmers-saksofonist Trifon Trifonov fra Bulgaria via Sverige, og de stemmemystiske bulgarske damene måtte en gang synge disse fantastiske firstemtharmoniene for Fremmedpolitiet på Gardermoen for å dokumentere at de var artister. Da hadde politifolkene mer enn antydet at jeg var halliken deres.

—Du har mange venner blant sigøynermusikere fra Balkan. Hvordan ser du på den aktuelle romfolkproblematikken?

- Jeg vet hvordan de har det der de kommer fra. Det er så jævlig...virkeligheten deres er så full av fattigdom og overgrep at du kan ikke forestille deg det. Du har ikke opplevd rasisme før du har vært på Balkan og har hørt hva folk sier om sigøynerne. De er så forhatt i sine egne land, Bulgaria er ille, Romania er ille, Tsjekkia er ille, politiet raider hele landsbyer og banker opp romfolk for moro skyld. Det eneste de kan gjøre for å oppnå en viss respekt, er å spille bedre enn blekansiktene, og det gjør de.

Jeg var i en landsby der annenhver mann spilte klarinett, og når en landsby har 1500 klarinettister, er det klart at noen av dem blir veldig gode. Og siden musikken deres er bruksmusikk, spiller de mye, i brylluper og begravelser, militærfester, helgenfeiringer — ved alle anledninger.

TREKKSPILL: Ikke uhipt i disse hendene. FOTO: TERJE MOSNES
TREKKSPILL: Ikke uhipt i disse hendene. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

Parallellen til de svarte musikerne i USA i forrige århundre er så åpenbar, de fikk også underholde de hvite, men hadde ingen rettigheter. Ivo Papasov, som er tyrkisk sigøyner, fortalte at han engang fikk fengselsstraff fordi han spilte tyrkisk musikk på en restaurant. Kvarttoner var ikke tillatt, og en lokal politisjef som var til stede sørget for at Ivo og hele bandet ble arrestert på scenen. Jo, jeg skjønner veldig godt at de søker lykken andre steder enn i hjemlandene sine.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling