Fremmedgjorte foreldre

OPPDRAGELSE: Aldri før har så mange eksperter stått parat til å fortelle oss ferske foreldre hvordan vi skal håndtere ungene våre. Likevel har vi aldri hatt en så usikker generasjon foreldre som den vi ser i dag.

Torsdag 4. oktober forteller Dagbladet over en dobbeltside om en søvnløs småbarnsfamilie som har funnet svaret ved å oppsøke profesjonell hjelp. Den tidligere barnesykepleieren og helsesøsteren Karin Naphaug har gjort business av sin kunnskap og er i dag privatpraktiserende søvnterapeut. «Det var veldig tøft de første dagene» forteller mora i huset og forklarer at hun satt med stoppeklokke ute i stua mens sønnen skrek – slik søvnterapeuten hadde befalt. I dag er familien lykkelig over å ha fått tilbake nattesøvnen. Men ikke alle eksperter støtter Naphaugs såkalte «skrikekur». I Dagbladets artikkel advarer spesialpedagog Anne Carling mot å la barna gråte seg i søvn og er kritisk til at det er «klokka og ikke følelsene som avgjør om foreldrene skal gå inn til barnet.» Så hvilke råd kan vi egentlig stole på?

Samme dag som Dagbladets søvnartikkel står på trykk, forteller Aftenpostens aftenutgave om lange ventelister på samlivskursene som arrangeres for nybakte foreldre. Dette bare

få uker etter at avisa under overskriften «Slitsom lykke» skrev om helsestasjonene som rennes ned av frustrerte og engstelige foreldre på jakt etter de riktige rådene. Aldri før har så mange eksperter stått parat til å fortelle oss ferske og forvirrede foreldre hvordan vi skal håndtere ungene våre. Aldri har informasjonen vært mer omfattende eller tilgjengelig. Og likevel; kanskje har vi aldri hatt en så usikker og fremmedgjort generasjon foreldre som den vi ser i dag. Nå vi samtidig bor i et land med en av verdens beste permisjonsordning, er det lett, slik enkelte gjør, å konkludere med at dagens foreldre er selvsentrerte egoister. Men framfor å avfeie oss som sutrete, kan det være interessant å se på hvorfor en hel generasjon opplever akkurat dette akkurat nå. For sier ikke disse kollektive erfaringene også noe om samfunnsstrukturer i endring, nettverk i oppløsning og vårt samfunns måte å organisere seg rundt reproduksjon på?

Et vennepar fra Tsjetsjenia, som for tida er bosatt i Norge, ble både forbløffet og irriterte da de erfarte at det var staten, gjennom helsestasjonen, som skulle gi råd om hvordan de skal oppdra barna sine. Samtidig stusser de over bokhyllene i norske hjem som bugner over av foreldre- og barn litteratur. Hvorfor skal noen andre, til og med ukjente, oppdra barna våre? spør de. Når vi forsøker å forklare vårt behov både for bokhylla og barselgruppa, forteller de at da de fikk sitt første barn, fikk farmor sitt siste. Mor og svigerdatter var gravide samtidig. Dermed blir det selvfølgelig overflødig å skulle søke kunnskap andre steder. Da vår egen bestemor ble mor for første gang, i Vik i Sogn i 1942, fødte hun sin sønn hjemme. Dagen etter var svigermor, søster og nabokjerringer på plass med barselgrøt, hjelp til husstell, og sikkert veldig mange gode råd. Ikke bare trådte bestemor inn i et fellesskap av kvinner som hadde egne erfaringer å dele, hun realiserte også sin identitet som kvinne. Hun var blitt mor og hadde levd opp til mye av det som omgivelsene forventet av henne.

I dagens Norge er det naturlige fellesskapet rundt foreldre og barn utarmet, og de nettverkene som finnes er gjerne flyttet inn i institusjoner. Vi har kanskje verdens beste økonomiske permisjonsordning, og det er et stort gode, men de emosjonelle støtteordninger er det verre med. Ofte sitter mormor opptatt i et møte, naboene er på jobb, søster befinner seg på andre kanten av landet, mens bestevenninna reiser jorda rundt. Far skal erstatte mye av det kvinnefellesskapene ivaretok tidligere. Og far er ikke bare viktig, han er unik og uunnværlig. Men det at staten har kjøpt far fri i en 14 dagers periode i begynnelsen av foreldrekarrieren, kan likevel ikke erstatte erfarne kvinner som står oss nær, som vil oss vel, og som selv har vært gjennom det samme. Våre nye sosiale felleskap er barselgruppa og helsestasjonen. Dette er ordninger som på sitt beste kan være arenaer for kunnskapsoverføring, informasjon, bekreftelse og støtte. Men samtidig er dette konstruerte sosiale felleskap, bestående av mennesker som man ikke nødvendigvis har noe til felles med utover den nye rollen. Fellesskapet kan derfor også bli en arena for sammenligning, konkurranse, trange normer og mye moral.

Der bestemor og vår Tsjetsjenske venninne hadde deltagende og nære omsorgspersoner, har dagens nybakte foreldre Gro Nylander i hylla, og "Foreldre og barn" på nattbordet. Vel og bra for en generasjon som er vant til å orientere seg og lete etter svar i litteraturen og blant eksterne kilder. Men dagens foreldre er også flasket opp med å være kildekritiske, se utsagn fra flere sider og drøfte. Som vist innledningsvis finnes det alltid barneoppdragelsesteorier som slår hverandre i hjel. Ekspertene vet alltid best og rådene er ofte ispedd en god dose «du-er-ikke-god-foreldre-hvis-du-ikke»-kommunikasjon. Pekefingrene er lange og spisse, foreldrene blir sårbare og usikre. For hvilke råd kan vi egentlig stole på? Dagens ferske mødre og fedre har ofte levd mange år som voksne uten barn. Vi har gjerne identiteten vår knyttet til mestring av arbeid og fritid, og til vårt valgte vennenettverk. I den nye foreldrefasen – permisjonstida – tas vi så vekk fra disse arenaene hvor vi tidligere har hentet bekreftelse på vår identitet, og vi har i liten grad kontakt med disse tidligere identitetsdannerne det første året.

Samtidig fremstilles det å få barn fortsatt som svært naturlig. Og det er naturlig, i betydning den fysiske evnen til forplantning som ligger i de fleste av oss. Men det å få barn er ikke spesielt naturlig i betydningen «hverdagslig» for noen av dagens foreldre. Generasjonen som nå forsøker å finne sin rolle som foreldre, har ikke levd tett på verken liv eller død. Å ha barn, å leve med barn er heller ikke en naturlig del av vårt samfunns voksne hverdag. Og når dette året utenfor arbeidslivet er over, skal vi tilbake til en hverdag som sjelden ser den nye kunnskapen og erfaringen som en aktiv ressurs, mens barnet skal isoleres i ytterkanten av voksenlivet, først i barnehagen og så på skolen. Det er nærliggende å si at vi nå ser en generasjon mødre og fedre som er fremmedgjort i foreldrerollen. Det er ikke slik at vi gjennom å få barn har realisert den eneste voksenbiten av identiteten vår, verken i forhold til hvordan vi forstår oss selv eller hvordan samfunnet ser på oss.

Vi har dette ene året til å vasse i foreldreskap, enten alene eller sammen med andre som også liker babygym og babysang og babybio. Men vi trer ikke inn i et naturlig sosialt fellskap hvor vår nye viten og erfaring blir tatt i mot av og delt med mennesker i nære relasjoner som vil oss vel. Nettopp ved at vi som individ og samfunn har mistet dette, er det heller ikke rart at foreldre er usikre, at helsestasjonen og søvneksperter opplever stor etterspørsel etter gode råd, eller at mange av oss rett og slett er litt ensomme der vi går – isolert fra resten av samfunnet – trillende på den nye og overveldende Lykken, godt pakket nede i den vitenskaplig konstruerte vogna som verken skal gi babyen trekk, for mye stimuli eller hikke.

EGOISTER: - Når vi gbor i et land med en av verdens beste permisjonsordninger, er det lett å konkludere med at dagens foreldre er selvsentrerte egoister, skriver kronikkforfatterne. Foto: SCANPIX
EGOISTER: - Når vi gbor i et land med en av verdens beste permisjonsordninger, er det lett å konkludere med at dagens foreldre er selvsentrerte egoister, skriver kronikkforfatterne. Foto: SCANPIX Vis mer
Fremmedgjorte foreldre