UPOPULÆRT: Det er lettere å vise en polarisert istedenfor en komplisert virkelighet, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en israelsk demonstrasjon mot Israels militære operasjon i Gaza. Foto: Gali Tibbon / AFP / NTB Scanpix
UPOPULÆRT: Det er lettere å vise en polarisert istedenfor en komplisert virkelighet, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en israelsk demonstrasjon mot Israels militære operasjon i Gaza. Foto: Gali Tibbon / AFP / NTB ScanpixVis mer

Fremmer bildene fred eller forakt?

Det er lett å forklare krigens råskap med at den andre siden er umenneskelig.

Meninger

For noen dager siden sto jeg på flyplassen i Tel Aviv. Jeg ventet på å gå ombord et fly hjem til Norge sammen med vår ni måneder gamle datter. Foran meg i køen sto en norsk familie og vi kom i prat. Det viste seg at vi begge hadde familie i Israel. Så stod vi og mumlet stille om at det jo ikke var den beste timingen å være i Israel, spesielt ikke med barn. Det skulle bli godt å komme hjem, vekk fra sirener og smell.

«Jammen er vi heldige som kan dra», tok jeg meg selv i å si og fortsatte: «Hva med familien til de fireguttene som døde på stranda i Gaza. Har de i det hele tatt fått tid til å sørge over sine døde barn mellom bombene?»

Mannen foran meg sluttet å smile. Ansiktet ble stramt og hardt, så svarte han: «Du må slutte å tro på all propagandaen. Slutt å tro på bildene du ser. IDF er i Gaza for å forhindre at du og jeg blir drept av terrorister. Det er dem som hater Israel som poster alle bildene på Facebook. Denne ensidige propagandaen fører til hat. Barna ble drept fordi Hamas brukte dem som skjold.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

All vennlighet forsvant hos meg også. Alt stresset fra de siste dagene kom over meg igjen og jeg trakk pusten. I det jeg åpnet munnen, sa mannen kort: «Ja, du får ha en fin tur.»

De rygget unna meg og stilte seg lengre bak i køen. Ti trygge meter unna.

Monologen jeg forberedte - om drepte barn, om den konstante terroren, om den kollektive avstraffelsen av palestinerne, om telefoner fra venner i Gaza som forteller om barn som har blitt sengevætere, om fravær av vann og strøm til å ta unna alt skittentøyet, om barn som blir så redde at de løper inn i vegger og brekker armen for å komme unna dronene - hang i lufta.

Monologen brant inni meg, sammen med alle bildene som har festet seg til netthinnen de siste dagene. Det han, og mange med ham, i disse dager oppfatter som propaganda er virkeligheten til 1,8 millioner mennesker på Gaza. Når journalister blir kritisert for ensidighet er det fordi de to partene i denne konflikten ikke på noen måte er likestilte. Redselen vår i Tel Aviv blekner mot den terroren mennesker i Gaza opplever.

Min medpassasjer har likevel ofte rett. Bilder av barns lidelse har blitt propaganda. Vi slutter å se barnet på bildet som datteren eller sønnen til noen, men ser heller et argument som rettferdiggjør vår mer eller mindre velrettede harme.

Før denne krigen var ordentlig i gang var folk så ivrige med å uttrykke sin frustrasjon at de postet bilder av barn som ble drept i forrige krig mot Gaza, men også bilder tatt i andre konflikter som Syria og Irak. Bildene sluttet å dokumentere en konflikt, men ble i stedet illustrasjonsbilder.

Gaza har fortsatt delvis tilgang til Internett, og jeg lurer på hvordan det føles for de pårørende å se bilder av sine avdøde fra forrige krig, mens de kjemper for å holde seg i live under denne?

Idet jeg ruller nedover FB veggen min ser jeg en blanding av bilder av smilende barn, nybakte brød, hvite strender og glade selfies. I mellom disse finner jeg et bilde av ei lita jente med livredde øyne og store blodige flenger strødd ut over et fregnet ansikt. Vi poster bildene av de skadde og de døde barna i ren fortvilelse og i mangel på andre måter å reagere. Men hva er effekten av å se disse bildene side om side med bilder av vellykkede kjernefamilier, nye kjoler og gjærbakst?

Blir vi til bedre mennesker av å se kontrastene, eller blir vi nummne konsumenter av krig? Vil freden komme nærmere de avbildede? Ville vi ha postet de samme bildene om det hadde vært av norske barn?

Neppe.

Ser Erna Solberg, Obama, og Merkel de samme bildene? Gjør det at de tenker at denne gangen har det gått for langt? At nå er tiden inne for sanksjoner? Nå er tiden inne for en boikott? Har bildene en effekt utover det at vi får vist vår indignasjon til våre nærmeste 400 venner?

Antagelig ikke.

De fleste av oss grøsser litt i det bildene farer over skjermen, så tar vi med ungene ut for å leke i hagen. I harme poster vi bilder av feirende israelere, med undertekster som «her jubler de over døde barn i Gaza».

For noen uker siden ble liknende bilder postet med palestinere som angivelig jublet over drapene på tre israelske gutter. Avhengig av hvor vi står politisk bruker vi dette som argumenter for den andre leirens iboende jævelskap. Kikker man nærmere på bildene er de ofte, men ikke alltid, tatt ut av sammenheng. Det er lettere å forklare krigens råskap med at den andre siden, hvem det nå måtte være, er umenneskelig.

Tapene på begge sider føles like grusomme og urettferdige for de familiene det gjelder. Sorgen er den samme. Det er lettere for oss å vise en polarisert virkelighet enn å fremstille mer komplekse historier.

Det var få som viste bildene fra sist lørdag der palestinere og israelere sto sammen i Haifa og demonstrerte mot krigen for så å bli angrepet av høyreekstremister. Saken ble ikke nevnt i avisene og knappest nevnt på FB.

La oss prøve å vise bilder det tar lengre tid å konsumere. Bilder som krever mer av tilskueren. La oss prøve å jobbe med vår egne evne til å gå i dybden.

I det vi gikk av flyet, min medpassasjer og jeg, kom vi hjem til den norske mediehverdagen. Jeg ser også en økende grad av hat mot jøder blandet inn med den berettigede avskyen for krigen. Min medpassasjer kommer hjem til et Norge der han er redd for å la ungene sine fortelle hvor de var i sommerferien.

Etter å ha hørt hans uttalelser om hvordan palestinere er villige til å ofre sine barn, kjente jeg et ukontrollert sinne velle opp i meg.

De gamle mytene om jøder og arabere har fått ny grobunn på Facebook også. Bildene av israelere som sitter og underholdes av bombingen av Gaza er virkelige bilder, men de utgjør knapt en promille av den israelske befolkningen. De fleste israelere er som deg og meg, de har nok med sitt.

Bildene av Hamas treningsleire for ungdom er virkelige, men når man tenker seg om, ikke ulike bilder av skytetreningen med heimevernsungdommen.

Palestinske foreldre og israelske foreldre har gjerne de samme ønskene for sine barn som deg og meg. En god utdanning, økonomisk sikkerhet og et lykkelig liv. Min medpassasjers rasisme og den rasismen hans barn møter i skolegården er vårt felles ansvar å få en slutt på.

Vi kan kanskje ikke få slutt på krigen igjennom Facebook, men vi kan holde oss for gode til å gulpe opp mørkebrunt grums om andre folkegrupper.