Fremragende trønderdans

TRONDHEIM (Dagbladet): Sammenliknet med dansekunsten er 1000-årsjubilanten Trondheim en forholdsvis ny oppfinnelse. Men at det er livskraft til tusen i begge, viser denne storslåtte jubilumsforestillingen bestilt av Trondheim Symfoniorkester.

Det er blitt mye mer enn en helaften til byens ære. «Tiden bygger byen» er noe av det gledeligste som er skjedd i norsk dansekunst på år. Nye, originale helaftens balletter av norske koreografer er ikke hverdagskost. I den hjemlige svanedammen har vi vent oss til at det er så mye enklere og billigere å importere utenlandske kopimaskiner som forsyner oss med gamle, kjente verk i versjoner som så visst ikke utfordrer noe eller noen.

Da er det herlig forfriskende med trøndere som tenker nytt og selvstendig, og som handler deretter.

Ringvirkninger

Til 1000-årsjubileet har Trondheim Symfoniorkester inngått samarbeid med komponisten Bertil Palmar Johansen og koreografene Anne Grete Eriksen og Leif Hernes i dans design. Etter to års tett, og tydeligvis gjensidig inspirerende samarbeid, presenterer de nå forestillingen «Tiden bygger byen». Om den bare danses to ganger, siste forestilling i Olavshallen er allerede i kveld, er det uansett et initiativ som kommer til å få store ringvirkninger. Sjelden ser man så mye talent samlet, og sjelden ser man en mer gjennomtenkt danseforestilling med tydelig egenart og klare siktemål.

Flotte kostymer

Tittelen er «Tiden bygger byen», og byen er selvsagt Trondheim. Temaet er ambisiøst nok, det skal handle om Trondheim ikke bare som by, men som fenomen, og «som samfunn, som sinnsstemning, som identitet, som idé, som triumf eller nederlag»! Handling er det heller lite av, her er ingen sammenhengende historie som fortelles. Det er bevegelsene og musikken som bærer bildene fritt fabulert over bestemte tidsepoker i byens historie. Pilegrimer, bybrann, Nidarosdomens helgener, borgerskapets selvbevisste rokokko på parketten, det nykronede kongeparet på skøyteisen, og i plutselige sprang er vi tilbake i middelalderen før en mekanisert og teknifisert framtid åpner for en ny tid med nye muligheter.

Ikke alt har funnet en like klar og tydelig form, ikke alltid springer tanken helt fram på scenen, og ofte forblir intensjonene i orkestergraven under dirigent Terje Boye Hansens påpasselige taktstokk. Men det gjør ikke noe lenger når alt plutselig klaffer! Som i rokokkosekvensen når Johansens musikk, dans designs koreografi og ikke minst Ellinor Flors fantasieggende kostymer leker frydefullt sammen med løssluppen stilfantasi.

Ellinor Flors bidrag til denne inspirerende forestillingen er ikke det minste. Hun har ikke bare fantasi og blikk for det oppsiktsvekkende og karakteristiske, hun kan utstyre danserne med kostymer som både forlenger og forsterker selve bevegelsene. Flor burde ha en stor framtid som kostymedesigner.

Autoritet

Så til slutt de som bærer, ikke bare Flors fantasier, men samler i seg alle synlige og usynlige tråder, hørbare og stumme stemmer: Danserne. Dans design har engasjert en sjelden flokk norske dansere. Alle sterke sceniske personligheter med stor og skapende dramatisk kraft, med humor, med fantasi og med en insisterende autoritet som slår rett over i salen. Endelig får man se et stort og særegnet talent som Ingrid Lorentzen i fri utfoldelse, enda en gang oppleve Arne Fagerholt i stormform. Sammen med Cynthia Kai Damm, Sigrid Edvardsson, Ella Fiskum, Niklas Gundersen, Bjørn Sandberg og Karl-Erik Nedregaard gjør de dette til en minneverdig aften. Også fordi de minner oss om at norske dansekunstnere har en dramatisk drivkraft og danserisk egenart som kan feie både fnugg og svaner og prinser av scenen på et blunk - hvis de slipper til.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.