Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Landsmøte i Frp:

Fremskrittspartiet er en glupsk populist

Etter fire suksessfulle år i regjering vil Frp bli Det Nye Styringspartiet. Nå ser de sultent på kommunevalget i 2019, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Det maktkritiske Fremskrittspartiet elsker makt og vet å bruke den. Siden 2013 har Siv Jensen og hennes utvalgte statsråder gjort seg uvurderlige for statsminister Erna Solbergs regjeringsprosjekt. Uten Frp, ingen regjering. I dag er det eneste reelle alternativet til fløypartiets regjeringsdeltakelse at Solberg trer til side og gir Jonas Gahr Støre nøklene til statsapparatet. Men så lenge et slikt scenario smaker ganske beskt for hele borgerlig side, går nå dagene.

Og for hver dag som går former arbeidsomme Frp-statsråder lover, normer og statsbudsjett i sitt bilde. Med stort hell, må vi si. Siv Jensen har mye å se tilbake på før hun skal rette blikket fram under helgas landsmøte. På fire sentrale områder har Frp satt store spor etter seg.

Vi kan begynne med pengebingen og Jensen selv. Finansministeren har mer enn bare dyppet tåa i bassenget. Oljepengene har fosset inn i statsbudsjettet for å gi rom blant annet 25 milliarder skattekutt og avgiftslettelser. Statsbudsjettene eser ut. Overdreven pengebruk, som før valget i 2013 ble brukt som skremselspropaganda fra de rødgrønne, ble en realitet.

Men kritikken fra opposisjonen og eksperter biter ikke. Oljefesten har forløpt helt uten politisk kostnad. For Frp er det en dobbelt seier. Ikke bare har de bevist at nasjonen består selv om partiet har finansministeren – de har også gitt etter for en urgammel fristelse: Rundt kongens bord har de satt til livs et større stykke av Statens Pensjonsfond Utland enn hva som sømmer seg.

Ketil Solvik-Olsen har spist mest. Som samferdselsminister har han gått berserk med statsfinansene i Nasjonal Transportplan, som nå overstiger tusen milliarder kroner for perioden 2018–2029. Slik blir det mil på mil med asfalt av.

Men like viktig for Fremskrittspartiets arv, er konkurranseutsetting og ny organisering. Selskapet Nye Veier og jernbanereformen er ektefødte barn av Solvik-Olsen. Begge kan ende som godt voksne i norsk forvaltning. Av Justisdepartementet kom politireformen til verden og i Landbruksdepartementet gis nå storbønder mest til livsgrunnlaget. Det er ikke småtterier av en førstereis i regjering.

En tredje seier av det store slaget, er liberaliseringen av arbeidsmiljøloven. Selv om Frp ikke var alene om det kom «oppmykingen» fra et Frp-styrt departement.

Størst av alt er likevel ikke statlig reorganisering eller oljepengebruk, men sprengkraften i innvandringspolitikken–grunnlaget for partiets gjenvalg i fjor høst. Selv om samferdsel og skatt er blitt en trygg bastion, er partiets innvandringspolitikk en nærmest uangripelig festning for opposisjonen å prøve seg på, til tross for at general Listhaug til slutt kapitulerte.

Partiets viktigste seier på feltet, er likevel ikke politikken. Den er streng nesten samme hvem som styrer, og asylstrømmen til Norge er i stor grad styrt av krefter vi ikke selv kontrollerer, som EUs avtale med Tyrkia eller mulighetene til å ta seg over Middelhavet fra Nord-Afrika.

Det er økt aksept for Frp-retorikk i opinionen og i regjeringskontorene som blir stående som partiets største seier. Den harde linja har tvunget andre partier til å handle slik de ellers ikke ville gjort. Arbeiderpartiets retoriske ørkenvandring i spørsmålet, er et godt eksempel. Solbergs stående tilgivelse for drøye utspill, et annet.

I den grad «den Solbergske parlamentarismen» blir stående kutyme for mindretallsregjeringer, er det en ganske omfattende endring av norsk politikk.

Når partiet samles til landsmøte i helga er det likevel ikke bare for å gjøre opp status. Kanskje tvert om. Selv om partiet ikke skal vedta nytt program, skal partiet bruke helga til å berede grunnen for ytterligere maktutvidelse.

Fra partiets pressekonferanse i forkant av landetsmøtet, er det to ting å merke seg: Partileder Siv Jensens mål om sakseierskap over skole- og eldrepolitikken, og nestleder Solvik-Olsens ønske om at partiets lokalpolitikere ser til regjeringskonstellasjonen for inspirasjon på kommunenivå.

For Jensens del handler det om en bekrymring for at velgere som støtter partiets innvandring- eller skattepolitikk, vegrer seg for å stemme på partiet fordi blant annet skolepolitikken er usynlig. Høyresidens fløyparti for skatt, avgift og mindre offentlig styring har med andre ord større ambisjoner enn Anders Lange.

Solvik-Olsens kongstanke er at partiet også lokalt går inn for å fordype og forankre samarbeidet med Venstre og KrF. Klarer de det kan det sikre både makt og allianser av stor verdi fram mot stortingsvalget i 2021.

Det er trolig klok og god pragmatisme fra Frp. Fordi makt er viktigst, er kompromiss, allianser og utvidelse av det politiske nedslagsfeltet nødvendig. Den glupske populisten skal blir det nye styringspartiet – og er foreløpig ikke på villspor.