DEN SISTE TIDEN

har svært mye av medias oppmerksomhet vært rettet mot 2. avsnitt i Stortingets innstilling om kulturmeldingen. Avsnittet er skrevet av Fremskrittspartiet, om den norske kultur kontra fremmed kultur. Det finnes nesten ingen grenser for den utskjelling vi har blitt utsatt for. Det er mulig at noe av kritikken kan ha vært berettiget - ikke det at vårt syn er feil, men vi har kanskje vært for upresise i å forklare hva vi faktisk mener.

La oss slå fast at Fremskrittspartiet ønsker at våre nye landsmenn, innvandrere av forskjellig slag, skal integreres i det norske samfunnet, og at de skal få opplæring i og kjennskap til norsk språk, til norsk kultur og til norsk samfunn. Hvis de skal fungere i Norge, må de nødvendigvis kunne kommunisere med oss som bor her, og forstå hvordan vårt samfunn og vår kultur er sammensatt. Hvis vi ikke får til dette, er resultatene, som vi vet, arbeidsledighet blant innvandrerne, konflikter, uro, rasisme, vold osv.

Norsk kultur er i utgangspunktet under press, bl.a. som følge av den økte globaliseringen. Vi er faktisk ikke et veldig stort og folkerikt land, kun 4,5 mill. mennesker. Derfor bør vi konsentrere oss om å bruke de offentlige kroner som skal brukes til kultur, til å ivareta norsk kultur - det lille vi har igjen av den - ikke bruke våre offentlige kroner til å integrere innvandrernes kultur i vår. Selvfølgelig skal innvandrerne få lov til å fortsette med sin sang, sin folkedans, sin litteratur, sine mattradisjoner osv., men vi vil ikke bruke offentlige midler på dette.