UVENTET VINNER: «Dheepan» er et thrilleraktig drama om en tidligere tamiltiger som flykter til Frankrike - og dermed går fra en slagmark til en annen. I kveld vant filmen den prestisjetunge Gullpalmen under Filmfestivalen i Cannes.
UVENTET VINNER: «Dheepan» er et thrilleraktig drama om en tidligere tamiltiger som flykter til Frankrike - og dermed går fra en slagmark til en annen. I kveld vant filmen den prestisjetunge Gullpalmen under Filmfestivalen i Cannes.Vis mer

Fremst blant likemenn

Gullpalmevinner Jacques Audiard er god, men har vært bedre før. Tomhendte Joachim Trier vil komme sterkere tilbake.

Meninger

Det var en overraskelse, det var det. Men alt ville vært overraskende i Cannes i år. Etter nær fjorten dager med interessante, originale og likevel få helt gjennomførte filmer, der ingen skilte seg ut som et åpenbart mesterverk, ga Coen-brødrenes jury den gjeve Gullpalmen til Jacques Audiards «Dheepan». Og egentlig er det et valg det er vanskelig å være opprørt over, selv om det er dét Cannes-kritikere i sin alminnelighet higer etter å være.

«Dheepan» er en krysning av innvandrerdrama og gangsterfilm. Borgerkrigen på Sri Lanka er over og tapt, og den tidligere tamiltigeren Dheepan (Jesuthasan Antonythasan) slår seg sammen med en tilfeldig ung kvinne han møter i en flyktningeleir. De tar med seg en foreldreløs jente for å kunne utgi seg å være familien i de falske passene de har fått tak i, og kommer seg til Frankrike. Der får Dheepan jobb som vaktmester i et kommunalt leilighetskompleks der lokale narkohøvdinger rår. Snart oppstår det skarpe situasjoner der han fristes til å ta krigererfaringene fra Sri Lanka i bruk, samtidig som han strever med de komplekse relasjonene innad i den falske familien. I tause, drømmeaktige blaff kommer lengselen etter det varme hjemlandet frem, gjennom glimt av gnistregrønne palmeblader og det store, rolige ansiktet til en elefant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regissør Audiards film er nærmest en oppvisning i narrativ kontroll fra en overbevisende dyktig historieforteller. «Dheepan». Audiards film er dypt alvorlig, men aldri tung: Tempoet er raskt, følelsen av stigende fare umiskjenneiig. Fingerspissfølelsen er fininnstilt for spenningsfylte relasjoner, som naturligvis oppstår når Dheepan begynner å se på den utålmodige liksomkonen på en annen måte, og hun på sin side innleder en litt forskrekket flørt med en ung narkobaron som hun nok aner er farligere enn han fremstår.

Så er det ikke til å komme unna at Audiard har vært bedre før. Han har laget et mesterverk, og det er ikke «Dheepan», det er det oppslukende fengselsdramaet «Profeten», som Dagbladets kritikere kåret til årets beste film i 2009.

Slik sett ville det kanskje vært artigere å gi en av de andre prisene til «Dheepan», og gi den høyeste utmerkelsen til det som kanskje var nærmest å være en forhåndsfavoritt: Ungarske «Son of Saul», en slags marerittaktig psykologisk thriller fra Auschwitz som kompromissløst følger perspektivet til hovedpersonen Saul, som er satt til å jobbe med å skyfle andre jødiske fanger inn i gasskamrene og rydde vekk eiendelene deres til lydene av rop og hamring etter at dørene har blitt låst. Mens et fangeopprør er i emning forfølger Saul sitt eget, høyst personlige og besettende prosjekt, i en oppslukende og ubehagelig film som fikk kritikerne til å skrive at Holocaust-filmen (hva nå det egentlig er) aldri ville bli det samme igjen. Regissør László Nemes spillefilmdebuterer utrolig nok med «Son of Saul», som er laget med en nesten påfallende selvtillit og overbevisning.

Nemes fikk juryens andrepris i Cannes i kveld. Det er utrolig for en grønnskolling, og det er nesten utroligere at det føltes litt som en avspisning.

Men med de fleste prisene var treffsikre dartpiler fra Joel og Ethan Coens jury. Mange var i etterdønningene etter prisutdelingen forurettede over at kinesiske Hou Hsiao-Hsien ikke fikk en av de gjeveste prisene for «The Assassin», en slags slåsskampmettet politisk fabel fra 800-tallets Kina, en sen festivalfavoritt. «The Assassin» har da også de mest åndeløst vakre bildene jeg har sett på kino på lenge, og en lukket og dragende hovedperson i den kvinnelige snikmorderen Yinniang, som har blitt dårlig behandlet ved provinshoffet hun nå angriper. Men de labyrintinske intrigende var utmattende å forsøke å få oversikt over, og det virket riktigere at Hsiao-Hsien ble belønnet for sine fabelaktige bilder, dansende slåsskamper og dialoger mer enn for helheten.

Skuespillerprisene var begge innertiere. Prisen for beste mannlige skuespiller gikk til Vincent Lindon i «La loi de marché», eller «Markedets lov», en nøktern, minimalistisk liten film om Thierry, et middelaldrende medlem av den europeiske arbeiderklassen, som er blitt gjort overflødig på den gamle arbeidsplassen og har store problemer med å finne en ny. Filmen viser Thierry kun i situasjoner der han må holde maska overfor andre: Han får brutale tilbakemeldinger av noksagtene på arbeidssøkerkurset, blir forsøkt prutet ned til beinet når han prøver å selge campingvogna for å holde seg økonomisk flytende og får en jobb der han må overvåke kollegaene sine. Den ene situasjonen er mer presset og ydmykende enn den andre, men det er ingen Thierry kan gi uttrykk for ubehaget overfor, for han er avhengig av de andre i rommet. Men Lindon får likevel frem frustrasjonen, sinnet og kampen for å holde på verdigheten i umulige kår, i en eminent hovedrolle i en film som nok beveget seg på en for liten skala til å bli vurdert for de store prisene.

Like lykkelig var det grunn til å være på vegne av Emmanuelle Bercot, som vant for beste kvinnelige hovedrolle i «Mon Roi», regissøren og skuespillerinnen Maiwenns siste film, som ble avfeid av en rekke kritikere og cineaster som et ståkete melodrama mens festivalen stod på. Men «Mon Roi» hadde hele tiden sine pasjonerte forsvarere - jeg var en av dem - og det gjorde godt å se Bercot belønnet for en gi-jernet-rolle som juristen som forelsker seg i en skamløst karismatisk restauranteier, og kjemper seg gjennom et stormfullt samliv der grenser tråkkes over og hun stadig går eller truer med å gå - for så å sveives inn igjen av den uimotståelige ektemannen. «Mon Roi» er en intens, klok og dyp utforskning av utfordringene ved nettopp å finne den store lidenskapen - fordi den som er mest hengitt, også er maktesløs, prisgitt den andres lyster og altfor villig til å tro på at det kommer til å bli bedre.

Bercot delte prisen med Rooney Mara for «Carol», en lesbisk kjærlighetshistorie fra femtitallet basert på Patricia Highsmiths roman. Mara spilte mot Cate Blanchett i en film som i motsetning til «Mon Roi» var en unison kritikerfavoritt, elegant og velkomponert, men som for noen av oss også virket flatere, mer distansert, enn kastevindene hos Maiwenn. Men Maras sjenerte, tilkneppede lidenskap, som ikke helt hva den er eller hvor den skal gjøre av seg, kommer så fint frem, og den dyktige Mara har fått med seg enda en fjær i femtitallshatten i det som er en av de spede Hollywood-karrierene som virker mest verd å følge med på.

Så var det også gledelig at enda en kjærlighetshistorie, den spinnville «The Lobster», ble belønnet med tredjeprisen. «The Lobster», som har Colin Farrell femten kilo over matchvekt i hovedrollen, konstruerer en parallell virkelighet der single mennesker sperres inne på hotell og tvinges til å finne en kjæreste. Hvis ikke vil de forvandles til et dyr. Gjennom sine underlige og aldri forklarte regler får filmen frem noe fundamentalt om både å ville ha kjærlighet og ikke å ville ha den, om å føle seg presset til en samlivsnorm, om å forsere romantiske følelser og å skjule den. Ingen perfekt film, men en av de som sitter lengst i systemet.

Joachim Trier var ikke av dem som ble kalt tilbake til Cannes for å få pris i kveld. Det var heller ikke forventet. Mot slutten av festivalen syntes konsensus å være at «Louder Than Bombs» lå omtrent midt på palmetreet hva angikk de tyve konkurrerende filmene: Ingen holdt den som gullpalmefavoritt, samtidig som den åpenbart lå godt over bunnsjiktet som blant annet rommet den forbløffende grunne og sentimentale «The Sea of Trees», Gus Van Sants drama med Matthew McConaughey i hovedrollen, og det bisarre, pompøse og popartinspirerte incestdramaet «Julien og Marguerite».

Det Trier hadde til felles med mange av sine medregissører i Cannes i år var at han har vært bedre før. «Louder Than Bombs» er en observant og innsiktsfull film, men lesset på for voldsomt. Resultatet kjentes litt tungt. Men noe av det den store diskusjonen om film som Cannes-festivalen genererer, kan brukes til, er å finne tilbake til årsakene til at folk som Audiard og Trier ble lagt merke til i utgangspunktet. I likhet med «Profeten» er både «Reprise» og «Oslo 31. august» verd et gjensyn. Og i en regntung norsk maimåned kan det bli flere streamingvennlige kvelder, der man kanskje, hvem vet, plutselig kan få lyst til å se en historie som prøver å tøye både tilskueren og filmmediet. Og da har Cannes-festivalen noen gode anbefalinger å komme med.

RYSTET CANNES: Den forbløffende selvsikre debutfilmen «Son of Saul», en slags marerittaktig psykologisk thriller fra Auschwitz, var en gullpalmefavoritt.
RYSTET CANNES: Den forbløffende selvsikre debutfilmen «Son of Saul», en slags marerittaktig psykologisk thriller fra Auschwitz, var en gullpalmefavoritt. Vis mer
BLENDENDE VAKKER: De utsøkte bildene og de dansende slåsskampene i «The Assassin» gjorde at mange trykket det kinesiske historiske dramaet til sitt hjerte. I kveld fikk filmen regiprisen.
BLENDENDE VAKKER: De utsøkte bildene og de dansende slåsskampene i «The Assassin» gjorde at mange trykket det kinesiske historiske dramaet til sitt hjerte. I kveld fikk filmen regiprisen. Vis mer
INDRE TRYKK: Vincent Lindon ble belønnet for sin fabelaktige, ordknappe rolle som kranføreren som plutselig blir arbeidsledig og strever med å være uønsket på det moderne arbeidsmarkedet i «La loi de marché», «Markedets lov».
INDRE TRYKK: Vincent Lindon ble belønnet for sin fabelaktige, ordknappe rolle som kranføreren som plutselig blir arbeidsledig og strever med å være uønsket på det moderne arbeidsmarkedet i «La loi de marché», «Markedets lov». Vis mer
FORTJENT PRIS: Den vanskelige kjærlighetshistorien i «Mon Roi» fikk mange kritikere til å snøfte, men for de som syntes filmen var både intens, dyp og klok, var det godt å se Emmanuelle Bercot få pris for beste kvinnelige skuespiller.
FORTJENT PRIS: Den vanskelige kjærlighetshistorien i «Mon Roi» fikk mange kritikere til å snøfte, men for de som syntes filmen var både intens, dyp og klok, var det godt å se Emmanuelle Bercot få pris for beste kvinnelige skuespiller. Vis mer
BELØNNET FOR LESBISK ROMANSE: Bercot deler prisen med Rooney Mara, som uten for store fakter spiller forvirret og forelsket i «Carol».
BELØNNET FOR LESBISK ROMANSE: Bercot deler prisen med Rooney Mara, som uten for store fakter spiller forvirret og forelsket i «Carol». Vis mer
SURREALISTISK PARALLELLVERDEN: Colin Farrell, John C. Reilly og Ben Wishaw spiller single som jaktes, sperres inne og tvinges til å finne en kjæreste i finurlige «The Lobster», som til fulle fortjente tredjeprisen.
SURREALISTISK PARALLELLVERDEN: Colin Farrell, John C. Reilly og Ben Wishaw spiller single som jaktes, sperres inne og tvinges til å finne en kjæreste i finurlige «The Lobster», som til fulle fortjente tredjeprisen. Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook