Fremstår som fullstendig malplassert

- «Hevn» er en spillefilm laget på TV-dramaets premisser, skriver Dagbladets anmelder.

Film: En kvinne ankommer et sommerhotell i en liten avsidesliggende vestlandsbygd, og utgir seg for å skulle skrive en reportasje om hotelleieren for et internasjonalt reiselivsmagasin. I bagasjen har hun en hemmelighet, et hevnbegjær og en lang, skarp kniv.

Oppgjørets time Kvinnen har kommet for å hevne seg på hotelleieren, som for 20 år siden forgrep seg på hennes 13 år gamle lillesøster. Dette resulterte i varige psykiske problemer for søsteren, som til slutt tok livet av seg. For hotelleieren var det bare en av mange fyllekvelder, og han har på ingen måte måttet betale for sine synder. Men nå har rettferdigheten ankommet bygda, og oppgjørets time er nær.

Med et slikt utgangspunkt skulle man tro det ville være lett for Kjersti G. Steinsbø å lokke fram den rettskafne harmen hos publikum, men «Hevn» har blitt en usedvanlig uengasjerende film. Siren Jørgensen, Anders Baasmo Christiansen og Trond Espen Seim er blant skuespillerne som leverer flate og endimensjonale rolletolkninger, men til deres forsvar skal det sies at de har hatt lite å jobbe med — og mot.

Malplassert For det fremste ankepunktet mot «Hevn» er rett og slett at den ikke er en kinofilm: Det er ikke det at den mislykkes i det den prøver på så mye som at den knapt nok prøver i det hele tatt. Filmspråket dilter hele veien et par skritt etter manuset, og har ingen ambisjoner utover å fortelle historien så effektivt og entydig som mulig. Man får følelsen av å se på TV, og ikke spesielt bra TV heller.

Her finnes ingen spenning etter de innledende minuttene — ingen uforutsigbarhet eller scener som gjør publikum emosjonelt medskyldig — men heller ingen knugende følelse av at det man ser utspille seg på lerretet er uunngåelig. Historien inneholder ingen gråsoner eller nyanser, og når filmen til slutt får sin forløsning minner den mest om en statlig antivoldtektskampanje.

Når alt kommer til alt er kanskje ikke det så altfor langt unna sannheten, men i en tid da norsk film er på full fart inn i en kunstnerisk krise — som fort kan bli langvarig tatt i betraktning regjeringens nye filmpolitikk — må filmskapere som får sjansen til å lage spillefilm ville langt mer enn som så.