DOBBELTSIDIG: Future på Sirkus under Øyafestivalen 2014. Etter dette har han blitt slem. Foto: Jørgen Kvalsvik / Dagbladet
DOBBELTSIDIG: Future på Sirkus under Øyafestivalen 2014. Etter dette har han blitt slem. Foto: Jørgen Kvalsvik / DagbladetVis mer

Fremtiden er bortkastet

November er den tristeste måneden. Og utroskapsballaden «Throw Away» av Future er forhåpentlig den vondeste låta du hører i høst.

Futures «Throw Away» er en ubehagelig låt. Jeg kjenner oppegående mennesker som blir fysisk dårlige av å høre på den, og jeg forstår dem godt. Det handler om utroskap av nedrigste sort, og ingen kommer heldig ut av det, minst av alt Future selv.

Atlanta-rapperen har vært musikkpressens yndling siden han slo igjennom med singelen «Turn On The Lights» fra albumet «Pluto». Der higet han etter å finne den rette jenta, og ba oss skru på lyset så det skulle bli mulig å finne henne. På oppfølgeralbumet «Honest» fra i år hadde han endelig funnet henne, drømmejenta, og han sang om hvordan han ville vise henne frem for hele verden. Hun het Ciara, var popstjerne som ham, og i sommer fødte hun sønnen hans, lille Baby Future. Future var den evige romantiker, gategutten med et hjerte av gull, og vi elsket ham for det.

Men i august, kort tid etter at Future sto på scenen under Øyafestivalen - samme natt dukket han opp på Hanneli Mustapartas Instagram-konto, glisende overskrevs på en sykkel nederst i Markveien - smalt det. Ciara brøt forlovelsen og kastet ham ut. Grunnen var utroskap. Future hadde hatt et forhold til stylisten sin, og Gud vet hvor mange andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når Future rapper om utroskap på «Throw Away» fra «Monster», den ferske mixtapen som ble sluppet gratis på halloween, er det med andre ord uhyre lett å tolke låta som en kommentar til alt det som har skjedd i Futures eget liv siden i sommer. På omslaget ser vi ham med ansiktet surret inn i blodige bandasjer, skrikende mot oss i raseri eller kanskje smerte. Han er monsteret, den forkastelige.

Men der de fleste av oss vel hadde forventet anger og selvoppgjør, får vi i stedet høre en rasende, såret mann som legger ansvaret fullt og helt på henne. Det er hun som synes at sex er viktigere enn kjærlighet, ellers ville hun ikke latt seg plage av at han lå med hvemsomhelst. Nå har han løsningen klar, og den er iskald: «Go on, fuck that nigga, get it over with

Monstermotivet antyder en todeling i mennesket, og betoner skyggesiden, det som ikke tåler dagens lys. Og det er verdt å merke seg at låta ikke bare handler om et parforhold som har gått i stykker, den er også tydelig delt i to. Midtveis byttes beaten ut, og teksten og vokalen skifter karakter.

I den første delen møter vi Future i rollen som full drittsekk på sjekkern. «It's gon' be okay okay okay now it's gon be okay» forsikrer han innledningsvis, og derfra går det selvsagt lukt til helvete. «I won't ever tell you anything your heart desires,» snøvler han ufokusert, og forteller jenta at hun er som pistolen forbryteren kaster fra seg etter ugjerningen: «Girl you know you like a pistol you a throw away.» Han fremstår som kynisk og manipulerende, smålig og slem, men ikke helt tilstede i seg selv.

I den andre delen er han om mulig enda slemmere og mer smålig. Idet beaten skifter, klarner stemmen til Future, og han henvender seg direkte til kvinnen han har bedratt: «Deep down, I believe you know you're a monster too. / Go on fuck that nigga get it over with.» Etter hvert begynner han å synge, med skjelvende stemme.

Bli ferdig med det! Slipp meg fri! Dette er monsterets bønn fra avgrunnen. Han ber ikke om at hun skal tilgi ham og løfte ham opp til seg, men om at også hun skal nedverdige seg og bli som ham, slik at de igjen kan møtes, øye til fordervet øye, buk til fordervet buk, et sted der nede i Helvete.

Ingenting tyder på at han angrer. Ingenting tyder på at det ikke vil skje igjen. Det er hun som er forkastelig, fordi hun har forkastet hans kjærlighet. Men, sier han, han tenkte på henne i går, da han ble avsugd av en «slut». Han tenkte på henne i går da han «pulte på» en «slut». Kan ikke hun bare pule på noen hun også, der oppe i Paradis? Så kan hun tenke på ham slik han tenker på henne når han puler på noen andre, og så møtes de der, i tankene, mens de puler i vei på noen fremmede?
Vær så snill?

Holdningene som vises frem i «Throw Away» er avskyelige. Ingenting av det som sies burde under noen omstendighet resultere i at den bedratte tar den utro elskeren tilbake. Forakten jeget viser er universell: den rammer henne, den rammer jentene han ligger med, og den rammer ham selv. Til den bedratte må man si: Hos denne mannen er det ingenting å hente. Hans kjærlighet er ingenting verd. Han kan umulig komme tilbake etter dette. Forkast det svinet.

Men jeg ville lyve hvis jeg sa at forakten og forvirringen hans ikke er gjenkjennelig, nettopp der den er styggest. De fleste av oss har vært — om ikke der, så i hvert fall et sted i nabolaget, der tilgivelse virker umulig og mørket sluker alt. «Deep down, I believe you know you're a monster too,» sier uslingen. Han snakker nok ikke bare til henne. Han snakker til oss. Og, sann mine ord, «Throw Away» er et mesterverk. Ikke fordi den er god, men fordi den spiller ut følelser som i all sin gru virker sanne, innenfor en form som tåler det.

En throw away er noe man kaster bort eller forkaster, noe som er bortkastet. I «Throw Away» kastes alt - jentene, forholdet, verdigheten, privatlivet, fremtiden - til hundene, i et paradoksalt og desperat forsøk på å redde det som i beste fall kan kalles en forkvaklet kjærlighet. Skru på lyset, ropte Future dengang da vi forelsket oss i ham. Nå lyser han opp alt det vi helst ikke vil se, og skjønner at også han selv er for stygg for offentlighetens lys, et monster som må gjemmes bort:  «If loving me in public ain't safe / You can take my love and hide it.» Men det kan hun neppe. Ikke etter dette.

Også  «Throw Away» er bokstavelig talt en throw away, en ikke-singel på en gratis mixtape, kastet ut til en offentlighet som slett ikke har bedt om såpass drøy kost. Men muligens er det her, i denne løsbikkja av en sang, at Future er aller mest personlig. Det siste albumet hans het «Honest», men det var ikke alltid like lett å få øye på personen bak den såkalte ærligheten. Vi ser ham kanskje nå. Dessverre. 

«Steinen som bygningsmennene forkastet er blitt en hjørnestein,» sa Jesus. Slik er det også i «Throw Away», og ironien truer med å gruslegge hvert ord i teksten.