Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fremtidens forlag

Den fremste kapital forleggere kan utvikle for sine eiere og for samfunnet, er nettopp den intellektuelle.

Bøker er bøker enten de publiseres på papir eller elektronisk. Uavhengig av publiseringsform trenger tekster mange typer bearbeiding og utvikling. Et manus trenger sine konsulenter og kritikere før det utgis. Så mye respekt må man vise den offentlige sfære, det som utkommer skal ha høy kvalitet. Å sikre det er en av forlagenes hovedoppgaver. Dersom de ikke er interessert i å dyrke den enda bedre, da vil forlagene være truet. For det er mange som kan være minst like flinke til å produsere og distribuere bøker som forlagene. Det er ikke der deres legitimitet finnes. Tar de derimot den redaksjonelle utfordringen, og kommer mer i støtet innen nettpublisering, vil de være viktige også i den akselererende elektroniske kunnskapsalderen. For nye publiseringskanaler trenger i høyeste grad radikal seleksjon og redigering av form og innhold.

Én del av forleggernes kompetanse er å gjøre de vanskelige, ofte omstridte og sterkt selektive valgene om hva som skal utgis i bokform, blant en enorm mengde manuskripter og prosjektforslag. Utfordringen er aktivt å finne frem til prosjekter som både holder høy kvalitet og som har klart bokpotensial - som har en idé og et fokus, som sier noe nytt, eller sier noe gammelt på nye måter. Jeg konsentrerer meg om det faglitterære forleggeriet her. Sakprosa utgjør 80 prosent av de ca. 6000- 7000 bøkene som utgis i Norge hvert år.

En annen altavgjørende oppgave for en forlegger er å være med på å utvikle og diskutere en forfatters ideer, og å finne forfattere til prosjekter forlaget selv skaper. En redaktør må kunne tilby sterk kompetanse og mest mulig erfaring som kritisk leser. De fleste forfattere ønsker seg motstand av et mer systematisk og tekstnært slag enn det er mulig å få av fagkolleger. Den sjangerbevisste, helhetlige kommentaren, tilbakemeldingen og kritiske motstanden som en forlegger må investere, utgjør en kompetanse som ofte ikke finnes andre steder.

Vi har fått flere aktører og sterkere konkurranse i norsk fagbokforleggeri de siste årene. Det har ført til en tilsvarende økning i antallet uredigerte bøker der forlagsinnsatsen begrenser seg til setting og trykking. Resultatet er ikke blitt flere fremragende fagbøker som evner å sette spor etter seg. Tempoet og titteltallet er bare så mye høyere: Det pøses ut hundrevis av uferdige bøker som forfattere og utgivere hadde trengt mer tid og krefter til å gjøre virkelig gode, og ikke bare akseptabelt bra. Og det finnes ikke kapasitet til oppfølging av den enkelte bok etter utgivelse.

Boken må bli et mer eksklusivt medium i kvalitet og kvantitet. Forlagene har en spesielt stor oppgave i dag i å synliggjøre de nye muligheter for differensiering i dagens enorme mangfold av publiseringskanaler. Norske forlag er ikke i front her, for å si det forsiktig. Av lærebøker vil mye bli publisert elektronisk i løpet av få år. Forhåpentligvis færre titler enn i dag, for det er verken marked eller behov for den voldsomme produksjonen av lærebøker på alle utdanningsnivåer. Så finnes det mange typer fagbøker som ikke er skrevet som lærebøker. Solide monografier (enkeltstudier) vil fortsatt stort sett komme mellom to permer. Andre typer faglitteratur bør i langt mindre grad bli publisert i bokform. Ikke fordi de selger lite, men fordi så mange rett og slett er overflødige som bøker.

Publiseringstempoet i forskningsmiljøene tiltar, men det betyr ikke at forlagene bør utgi stadig flere bøker. En avhandling kan ofte ikke bli en god bok. Og flere og flere forskningsinstitusjoner ser raskt fordelene og innsparingene ved å publisere sine artikkelsamlinger, konferanserapporter, festskrift, oppdragsforsknings-resultater og skriftserier elektronisk i stedet for som bøker. Slike tekster blir nesten aldri gode bøker, de spriker i mange retninger og har veldig utydelige målgrupper. Mer utstrakt nettpublisering ved universiteter og høyskoler vil hjelpe godt med å få ned antallet bøker. Da kan norske forfattere og fagforleggere bruke kreftene på for eksempel den innholdsrike, fortellende sakprosaboken som rekker frem til interesserte innen en rekke forskjellige fag og profesjoner. For det finnes en lang rekke kunnskapsrike og kresne akademiske del-offentligheter i Norge.

Når forskningen så til de grader spesialiseres som i dag, må fagforleggerne tenke i motsatt retning: ikke-spesialisering. De må publisere det som når lenger ut enn ett fagmiljø, og utgi forfattere som gjør det tilsynelatende smale tilgjengelig for flere, uten å banalisere. For slik litteratur finnes det nå betydelige lesergrupper i et samfunn med sterkt stigende utdanningsnivå.

Det vil så godt som aldri være store penger å tjene på å utgi bøker i Norge, verken for forfattere eller forlag. Det er for mange som skal dele den såkalte bokkronen, og forleggeri er tidkrevende og arbeidsintensivt. Men det er slett ikke noe galt i at en førsteklasses fagbok i Norge selger bare 300- 400 eksemplarer. Det skjer ofte. Likevel er det ikke disse bøkene det bør bli færre av. Oxford University Press regner det som en suksess hvis de selger 1000 eksemplarer i hele verden av en god humaniorabok. Fagbokforleggerne må alltid vise vilje til å satse på forfattere som skriver bøkene som intuitivt virker så viktige at de kan bli stående og kanskje kommer til å bety noe, nå eller senere. De må finne frem til og utgi de unge, nye skribentene som kan bli de neste generasjoners Stein Rokkan, Fredrik Barth, Hans Skjervheim og Nils Christie.

Den fremste kapital forleggere kan utvikle for sine eiere og for samfunnet, er nettopp den intellektuelle: å få være med og påvirke menneskers tenkemåte. Det er et langt større privilegium å være med på å fremme nye tanker enn å skape nye formuer. Norske forlag trenger eiere med slike interesser. Eiere som innser at forlagene ikke først og fremst er privat eiendom som man kan skalte og valte med. De er samfunnsinstitusjoner som i høy grad også tilhører de ansatte, forfatterne, redaktørene, leserne - offentligheten.

Støtteordningene for faglitteratur-utgivelser er viktige, men beskjedne sammenlignet med skjønnlitteraturen. Et norsk fagforlag må derfor alltid være økonomisk sunt. En drift som er generelt lønnsom er forutsetningen for å kunne drive forlag, blant annet for å investere i alle bøkene som ikke selger titusener, men som bringer frem nye tenkemåter. Slike bøker utgir norske forlag svært mange av, langt flere enn de fleste tror. Det spørs om det varer. Det er trist hvis forlagsledere får det for seg at hver eneste utgivelse må vise økonomisk overskudd på kort sikt. Da får ikke lenger viktige utgivelser med lave salgstall bli subsidiert av de mer lønnsomme. Hvis lønnsomhet blir et mål i seg selv, er ikke forlagene lenger kulturinstitusjoner. Lønnsomhet må utelukkende være et redskap for å realisere mer permanente verdier enn profitt.

For en tid siden leste jeg et intervju med to trendanalytikere. De mente forlagsbransjen ikke gjorde jobben sin fordi den ikke så på forhånd at en bok som Jostein Gaarders «Sofies verden» kom til å bli en kjempesuksess. Selv hadde de skjønt det i flere år. Men vil vi ha en trendoppdatert bokbransje som vil dyrke sikre vinnere? Ofte fortjener leserne en rar og sær bok som ingen hadde fått del i hvis ikke en forfatter og et forlag hadde tro på at den var viktig uansett hvor mange lesere den ville få. Det er disse to tingene norsk forleggeri er avhengig av: Forfattere som lever for hver bok de skriver og utgir. Forlag som kan foredle ideer til beste for kresne kunnskapssøkere.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media