RADIKALT EKSPERIMENT: - Barn og unge tilbringer enormt mye tid på skolen. De er på skolen på fulltid i 13 år, fra året de fyller 6 til året de fyller 19. I tillegg gjør de lekser på kveldstid.

Dersom vi kaster et blikk bakover i historien ser vi at dette, snarere enn å være en selvfølgelighet, egentlig er et ganske radikalt eksperiment, skriver artikkelforfatteren. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX
NB! Modellklarert.
RADIKALT EKSPERIMENT: - Barn og unge tilbringer enormt mye tid på skolen. De er på skolen på fulltid i 13 år, fra året de fyller 6 til året de fyller 19. I tillegg gjør de lekser på kveldstid. Dersom vi kaster et blikk bakover i historien ser vi at dette, snarere enn å være en selvfølgelighet, egentlig er et ganske radikalt eksperiment, skriver artikkelforfatteren. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX NB! Modellklarert.Vis mer

Debatt: Skolen

Fremtidsskolen

Læreplanene i skolen skal nå fornyes. Hvordan bør skoledagen til norske tenåringer se ut i 2020? Her kommer tre konkrete forslag til hvordan skolen kan bidra til å skape et klokere og lykkeligere samfunn.

Meninger

I løpet av ungdomsskolen og den videregående skolen har en elev til sammen 5.000 klokketimer med undervisning. Det er mye tid. Du kan spasere fra Oslo til Roma nesten 20 ganger på den tiden.

Spaltist

Ole Martin Moen

Moralfilosof ved Universitetet i Oslo og grunnlegger av Humanistskolen.

Siste publiserte innlegg

Hva bør tiden brukes til? Det er et svært viktig spørsmål, for det er få ting som vil forme samfunnet mer enn hva neste generasjon gjør på fulltid gjennom ungdomsårene. Siden Utdanningsdirektoratet i disse dager arbeider med å fornye skolens læreplanverk, er dette en gylden anledning til å diskutere både hva elevene bør lære og hvordan skolehverdagen deres bør se ut.

En ting jeg har tenkt på lenge, men som jeg sjelden har snakket høyt om, er at mye av det som norske tenåringer må lære på skolen er ting som jeg ikke kan. Selv om jeg liker å tro at jeg kan ganske mye – jeg er utdannet lærer, jeg har en doktorgrad og jobben min er å undervise i filosofi på Universitetet i Oslo – så husker jeg ikke forskjellen på nynorske a-verb og e-verb. Jeg kan ikke gjøre rede for noen av verkene til Bjørnstjerne Bjørnson og jeg husker ikke når nyrealismen begynte. Det er tvilsomt om jeg kan løse et delestykke med desimaler på papir og jeg vet ikke hvordan jeg finner arealet av en ellipse. Jeg husker ikke hvorfor Kalmarunionen var viktig eller hvor mange bøker det er i Det gamle testamente. Jeg kan verken sette opp en reaksjonslikning eller et koblingsskjema.

Det er bra at barn og unge eksponeres for mye forskjellig kunnskap. De kan sitte igjen med verdifull lærdom selv etter at detaljene er glemt. Ikke desto mindre synes jeg det er underlig at mange norske elever – akkurat nå mens jeg skriver dette – sitter og strever med å forstå og huske en lang rekke detaljer som jeg, som blant annet jobber med å utdanne lærere, ikke kan.

Jeg pleier å kalle det huskeveldet. Jeg ble for alvor konfrontert med huskeveldet da jeg gikk på lærerutdanningen og hadde utplassering på en ungdomsskole i Bærum. En av de første dagene skulle samfunnsfagsklassen ha en prøve om den industrielle revolusjon, og min oppgave som lærerstudent var å oppsummere temaet i timen før prøven. Jeg forklarte for elevene at det sentrale ved industrialisering er overgangen fra muskelkraft til maskinkraft, jeg undersøkte hvilke ting i klasserommet som var laget industrielt og jeg brukte bilder til å vise hvordan hverdagen til ungdommer på deres alder endret seg gjennom industrialiseringen.

Jeg syntes selv at jeg gjorde en god jobb. Men da læreren kom og delte ut prøven, og jeg skummet gjennom spørsmålene, ble jeg stående og stirre ned i arket.

Det viste seg at ingenting av det jeg hadde sagt var relevant for prøven. Prøven handlet ikke om å forstå hva industrialisering er, hvilke konsekvenser det har hatt eller hvorfor industrialisering er viktig for å forstå dagens verden. To av spørsmålene på prøven brant seg inn i minnet mitt: Mellom hvilke to byer i Storbritannia ble den første jernbanen bygget? Var den gjennomsnittlige arbeidstiden under den industrielle revolusjon 9 timer, 11 timer eller 13 timer? Spørsmålene var tatt rett ut av læreboka. Selv om jeg året før hadde skrevet en masteroppgave som handlet om Storbritannia på 1800-tallet tviler jeg på at jeg hadde fått mer enn en 4-er på den prøven.

Hvorfor krever vi at elever skal huske så mange løsrevne fakta?

Jeg vet ikke, men én mulig forklaring kan være at en del lærere tenker at kunnskap ikke er noe mer enn en samling av løsrevne fakta. En litt snillere forklaring er at skolehverdagen er utformet på en måte som gjør at løsrevne fakta lett får mye oppmerksomhet. Lærere underviser mange timer i uka, har lite tid til for- og etterarbeid, er generalister snarere enn spesialister, må dekke mange temaer på kort tid og må sikre seg tilstrekkelig grunnlag og dokumentasjon for å sette karakter. Når man har dårlig tid er det lett å presentere enkle fakta. Samtidig er prøver med faktaspørsmål fra læreboka lette å rette og de tvinger elevene til å lese det de får i lekse.

Det er flere grunner til at det er problematisk at elever bruker mye av tiden på skolen på å huske og gjengi løsrevne fakta. Et problem er at det er fryktelig kjedelig. Et annet problem, som i større grad angår min egen arbeidshverdag, er at elever som har gått på skolen i 13 år og fått gode karakterer ofte er hjelpeløse når de begynner på universitetet.

Mange av de nye studentene husker en god del fakta, men svært få har overblikk og forståelse og ser sammenhenger mellom fag. De færreste kan skrive en tekst der de diskuterer et enkelt saksforhold ryddig og klart. De er vant til å huske og å synse, men ikke å argumentere. De sliter med å formulere et presist spørsmål, diskutere hva som taler for og imot en hypotese, revidere en hypotese og definere begreper. Det er få som kan redegjøre ordentlig for et synspunkt som de selv ikke deler. Nær sagt alle hopper gledelig fra korrelasjon til kausalitet.

Dette er ikke veldig kompliserte ting. Det er grunnleggende kognitive ferdigheter som vi trenger for å kunne forstå verden rundt oss og delta i samfunnsdebatten.

På universitetet møter jeg nivået til dem som gjorde det bra på skolen. Rundt om i kommentarfeltene på nettet møter vi minstenivået som skolen klarer å løfte alle opp til.

Hvordan kan vi lære elevene å tenke kritisk og forholde seg til sammenhenger snarere enn bruddstykker? En ting vi bør gjøre er å tydeliggjøre kritisk tenkning og tverrfaglighet i læreplanene. En annen ting vi bør gjøre, som jeg tror at vil ha enda større effekt, er å gjennomføre en liten, men viktig, endring i hva som er lærernes jobb.

En lærer har mange arbeidsoppgaver. Læreren skal være i klasserommet med elevene, svare på spørsmål, motivere, følge opp, styre diskusjoner, sette karakter, gi tilpasset opplæring, bidra til et trygt og godt klassemiljø og skape en konstruktiv relasjon mellom skole og hjem. En jobb som kommer i tillegg til det, som nær sagt alle tar for gitt at også bør tilfalle læreren, er å forberede og gjennomføre undervisning der nytt fagstoff blir forklart for elevene.

Men bør lærere gjøre det?

For å lage en best mulig introduksjon til et faglig tema vet vi at vi trenger en fagperson som, i tillegg til å være en god formidler, har inngående kjennskap til temaet og som kan bruke rikelig med tid på å forberede en gjennomarbeidet økt.

Lærere er sjelden spesialister på temaene de underviser i og de har sjelden mer enn 20 minutter på å forberede seg. 20 minutter, vel å merke, er tiden som én lærer har til forberedelse. Rundt om i Norge sitter tusenvis av lærere, alle med generalistkunnskaper og dårlig tid, og forbereder samme tema.

Vi trenger ikke å gjøre det slik lenger. Vi kan i stedet finne en ung norsk forsker som arbeider med temaet på høyt internasjonalt nivå, sette vedkommende sammen med en erfaren pedagog og et produksjonsteam og lage en video som introduserer temaet for alle.

Dette er en lett tilgjengelig og svært rimelig løsning. Vi har fremragende unge forskere i Norge som arbeider med alle temaområdene som elever lærer om i skolen. Forskere kan frikjøpes og de tjener ikke stort mer enn lærere, så selv om vi gir dem et dyktig team i ryggen og 20 ganger mer tid enn lærerne har til å forberede seg, sparer vi mye ressurser sammenliknet med at tusenvis av lærere må gjøre det samme arbeidet parallelt.

Videoer laget av forskere vil ha mange fordeler sammenliknet med dagens modell. Elevene vil få gjennomarbeidede presentasjoner med faglig oppdatert kunnskap, og vi vil få slutt på dagens forsinkelse – som ofte er på 10 år eller mer – mellom hva forskere finner ut av og hva som siger ned gjennom lærebøkene. Videoer vil også gjøre det mer gjennomsiktig for resten av samfunnet hva skolen presenterer som fakta for norske elever. I dag vet vi lite om hva elever blir fortalt bak lukkede klasseromsdører.

Alle videoer bør være offentlig tilgjengelig, slik at det som blir presentert kan bli gjenstand for offentlig debatt. Lærere bør ha muligheten til å velge å bruke videoer i begrenset grad, men videoene vil uansett være tilgjengelig også for deres elever.

Videoer kan lages i flere utgaver, tilpasset elever på ulikt faglig nivå, og de bør tekstes og dubbes til flere språk. Dette vil gi elevene ikke bare bedre forklaringer, men også mer tilpasset oppæring og mer fleksibilitet.

En ordinær forklaring gitt i klasserommet kan bare høres én gang, læreren må forsøke å treffe både elever som ligger på en 2-er i faget og elever som ligger på en 6-er og alle elevene må være der samtidig for å lytte. En elev som er syk den dagen må ofte nøye seg med lysark og notater fra en klassekamerat, og kan fort bli hengende etter. Når forklaringen er gitt i en video kan elevene se den når de selv trenger den, de kan se den flere ganger og den verdifulle fellestiden i klasserommet kan brukes til interaksjon og diskusjon.

Videoer laget av forskere vil erstatte en del av arbeidet som lærerne må gjøre i dag. Dermed vil slike videoer gi lærerne mer tid til det viktige arbeidet som uansett må gjøres lokalt, som å skape gode klassediskusjoner, gjennomføre eksperimenter og følge opp enkeltelever. I den grad videoer frigjør lærerressurser vil det gjøre oss bedre i stand til å takle lærermangelen som er varslet i årene fremover. Forklaringer gitt via videoer gjør det også litt mindre bekymringsfullt at en del lærere nå dessverre går inn i skoleverket med svake fagkunnskaper.

Vi vil selvsagt fremdeles trenge alle de faglig sterke lærerne vi kan få inn i norske klasserom. Ikke desto mindre kan både lærere og elever få en bedre hverdag dersom den delen av arbeidet som krever mest oppdatert fagkompetanse i større grad flyttes til forskere.

Vi har en myte her i Norge som tilsier at gode forskere som oftest er dårlige til å formidle til et bredt publikum. Selv om det finnes forskere som er dårlige til å formidle, har jeg til gode å møte en ung forsker som hevder seg sterkt internasjonalt som ikke også formidler eksemplarisk.

En god video laget av en forsker vil kunne ta utgangspunkt i dagliglivet og samfunnet og vise hvor det aktuelle temaet gjør seg gjeldende. Forskeren kan vise hva vi kan observere, undersøke ulike forklaringer på det vi ser og vise hvordan ulike forklaringer kan settes på prøve. Gjennomarbeidede videoer vil hjelpe elevene til å se dypere inn i og forstå mer av verden rundt dem. Forskere har kunnskapen som trengs for å gi et overblikk og se sammenhenger.

Videoene bør ha som et av flere mål å gi innsikt i hvordan forskere tenker. Dersom elever skal lære kritisk tenkning, må de se det i praksis, og dersom de skal få respekt for forskere må de eksponeres for menneskene som faktisk arbeider med forskning.

Dette forslaget vil gi forskere en helt annen plass i skolehverdagen enn hva de har i dag. Jeg frykter at mange norske ungdomsskoleelever – kanskje til og med flertallet av dem – vil ha problemer med å navngi en eneste norsk forsker.

Formidling direkte fra forskere til elever vil fostre respekt for forskning. Forhåpentligvis vil det også kunne bidra til å endre kunnskapssynet i skolen. Forsking handler om å forstå systemer og se sammenhenger, ikke om å huske løsrevne fakta. Eksponering for forskere vil også kunne utfordre et bilde mange elever sitter med, nemlig at verdens forskere har funnet ut det meste og at det forskere gjør på høyskolene og universitetene er å vite ting og fortelle andre om tingene de vet.

Jeg tenkte slik da jeg selv gikk på skolen. Etter hvert som jeg ble ferdig med studier og forskerutdanning, ble det klart for meg at realiteten er ganske annerledes: Vi mennesker står overfor store kunnskapshull som forskere og andre arbeider med å fylle.

Selv om vi vet en del om det meste, er det svært få ting vi forstår fullt ut. Vi vet ikke egentlig hvordan barn klarer å lære seg språk, hvorfor vi drømmer, hvorfor bedøvelse virker, om det finnes liv noe annet sted i verdensrommet, hva lys er eller hva sosiale medier gjør med unges psykiske helse. Vi vet ikke hvilke samfunnsendringer vi vil møte som følge av stadig mer automatisering. De som studerer mitt eget fag, filosofi, blir konfrontert med at vi ikke egentlig vet hva tid er, hva bevissthet er eller hvor frie vi er. Selvsagt har vi teorier, og vi vet ofte hva som ikke kan være riktig, men vi står likevel overfor mysterier som ikke sjelden holder oss som jobber på universitetene våkne til langt på natt.

Jeg håper at mer formidling fra forskere vil kunne bidra til at vi ikke bare forteller skoleelever hva vi vet, men vier mye mer oppmerksomhet til å formidle hva vi ikke vet. Vi må bringe elevene bort til kanten av kunnskapshullene, forklare hvorfor det er så vanskelig å tette dem, vise forsøkene som er blitt gjort og invitere dem til å bli med, enten nå eller når de blir eldre, på å prøve å besvare spørsmålene som står ubesvart.

Kunnskapen og engasjementet til unge norske forskere er ikke vanskelig tilgjengelig. Teknologien er der, forskere kan frikjøpes og det store flertallet av både elever og forskere i Norge er til og med underlagt samme styringsorgan: Kunnskapsdepartementet.

Forskere som får formidle faget sitt til hundretusener av elever vil ha stor synlighet og gjennomslagskraft. Dersom vi i tillegg gjør utforming av videoer til norske elever til et prestisjefullt oppdrag er jeg sikker på at vi vil å få et bredt spekter av gode forskere til å bidra i noen uker eller måneder for å formidle faget sitt og temaene de arbeider med.

Jeg håper at Akademiet for yngre forskere, Forskningsrådet og universitetene kommer på banen i forbindelse med fornyingen av læreplanene for diskutere hvordan vi kan bringe mer forskning inn i skolen. Mitt forslag er enkelt: Å lage en direkte kommunikasjonskanal fra forskere til elever.

Når man først lager digitalt innhold for over hundre tusen elever kan man også velge å slå på stortromma. Burde vi iblant bringe internasjonal tenkere til norske elever? Jeg tror mange vil stille opp gratis for et så stort publikum, og med en betaling på bare et par øre per elev er sannsynligheten stor for at vil kunne få nobelprisvinnere til å diskutere forskning, J. K. Rowling til å snakke om barne- og ungdomslitteratur og Nick Bostrom til å snakke om kunstig intelligens. Jeg vil tippe at NATOs generalsekretær ville vært villig til å avse 10 minutter foran et webkamera for å snakke med det som i praksis er neste generasjon av nordmenn.

Når vi skal utforme morgendagens skole bør vi ikke bare spørre oss hvordan undervisningen bør gjennomføres. Vi bør også spørre hva skolen skal undervise i. Vi kan ikke ta for gitt at skolen bare bør undervise i tradisjonelle skolefag. Kunnskapsdepartementet ser ut til å dele det synet når de slår fast i sin stortingsmelding om den pågående fagfornyelsen (pdf) at opplæringen skal gi elevene «de beste forutsetninger for å utvikle verdier, kunnskaper og holdninger som har stor betydning både i nære mellommenneskelige relasjoner og i samfunnet».

For å utvikle verdier, kunnskaper og holdninger som er viktige både i nære mellommenneskelige relasjoner og i samfunnet trengs ikke bare fag, men også øvelse i sosiale og emosjonelle ferdigheter. For å kunne bidra til å skape et godt samfunn trenger unge å lære hvordan de kan ta vare på folk rundt seg, kommunisere tydelig, ta initiativ, løse konflikter og sette grenser. Noen lærer dette svært godt hjemme, men #metoo-kampanjen viser at vi ikke kan ta slike ferdigheter for gitt.

I tillegg til å lære hvordan de kan være gode mot andre, trenger norske ungdommer å lære hvordan de kan være gode mot seg selv. Som lærer ser jeg ungdommer som trenger strategier for å stresse ned og koble av, finne energi og motivasjon, bygge gode vaner, akseptere seg selv og unngå å kaste bort livet på angstfull jakt på gunst i sosiale medier.

Jeg har selv to barn som snart skal begynne på skolen. Jeg er ikke i tvil om at det er viktigere for meg at de får gode relasjoner og lærer å kommunisere hva de tenker og føler enn at de blir gode i nynorsk og kan redegjøre for årsakene til første verdenskrig. Jeg tror de fleste foreldre tenker slik. Vi som er foreldre må huske at det i siste instans er opp til oss hvordan skoledagen i den offentlige skolen skal se ut.

I Ludvigsen-utvalgets rapport (pdf), som var startskuddet for den pågående fagfornyelsen, ble det lagt stor vekt på at elevene bør lære livsmestring i skolen. Jeg håper at dette poenget ikke koker bort i det videre arbeidet, men at vi setter av flere timer hver uke til livsmestring. For alle elever, men kanskje særlig for de som sliter litt, vil det være kjærkomment å ha tid til å ta tak i viktige spørsmål som det ikke er så mye plass til i en hektisk skolehverdag.

Deler av tiden som bør brukes på livsmestring bør elever få ærlige råd og tilbakemeldinger fra eksperter på ungdommers psykiske helse, gjerne digitalt. De bør gis redskapene de trenger for å takle utfordringene som ungdomslivet byr på. En god del av tiden bør også brukes på aktiviteter som skaper samhold, tillit og trygghet blant elevene.

En ting som har blitt klarere for meg i det siste er at behovet for livsmestring i skolen øker i takt med sekulariseringen av samfunnet. Selv om jeg er ateist må jeg vedgå at religion handler om mye mer enn overtro. Religion gir opplæring i livsmestring ved å gi eksempler på hvordan man kan takle motgang, akseptere egne begrensninger, ta vare på andre, være ærlig og ta ansvar. Mange ritualer bidrar til å lære dem som deltar hvordan de kan forholde seg respektfullt til hverandre. I stedet for å utelate livsvisdom og livsmestring når samfunnet sekulariseres, bør vi bruke psykologifaglig kunnskap for å fylle tomrommet.

Utviklingspsykologer og lykkeforskere bør spille en viktig rolle i utformingen av livsmestringsundervisningen. Vi bør imidlertid lytte til folk med en slik fagbakgrunn også når vi utformer elevenes skolehverdag som helhet. Hva slags aktiviteter bør dagene fylles med for at elever skal trives på skolen og like å lære? Det er spørsmål som vi trenger utviklingspsykologer og lykkeforskere for å besvare.

Trivselen blant norske elever er rimelig god, men den er langt fra optimal. Tallene fra Ungdata 2017 viser at flertallet kjeder seg på skolen. For dem som helt mangler motivasjon for skolefagene kan man lure på hvordan de holder ut. De må sitte på skolen dag etter dag, uke etter uke, år etter år. Som akademiker er jeg ganske god til å konsentrere meg. Likevel, dersom jeg må sitte mer enn fire timer på et seminar, kobler hodet mitt fullstendig ut – og nåde den som da hadde prøvd å nekte meg å åpne en nettleser og finne noe interessant å lese.

Jeg er i en heldig situasjon. Jeg kan bestemme selv, jeg sitter ikke på lange seminarer hver dag og jeg trenger ikke å være engstelig for at jeg snart skal få utdelt en prøve som jeg må gjøre det bra på for å sikre karrieren min fremover.

Hyppig vurdering med karakter er tungt for mange elever. For de faglig sterke kan det fungere som et jevnlig klapp på skuldra, men for dem som, av ulike grunner, sliter med å prestere på skolen kan det oppleves som et jevnlig slag i trynet. Selv om karakterer bare skal beskrive måloppnåelse, og ikke egentlig skal si noe om eleven som person, må det være vanskelig å unngå å tolke gjentatte karakterer på bunnen av skalaen som et signal på at du ikke klarer det som er forventet av deg. Å bli møtt med lave karakterer, røde streker og sure fjes i margen, på nytt og på nytt, må være uutholdelig.

De av oss som deltar i den offentlige debatten om hvordan skolehverdagen bør utformes må ta inn over oss at vi, nesten unntak, har en fortid som svært teoriflinke elever. Jeg, for min del, var god i teoretiske fag da jeg gikk på skolen, men jeg var definitivt ikke god i kroppsøving. Det var likevel ikke noe stort problem for meg, for vi hadde kroppsøving bare én dobbelttime i uken og karakteren i kroppsøving ble gitt, ikke bare på grunnlag av absolutte prestasjoner, men på grunnlag av innsats og prestasjoner sett i forhold til hver elevs forutsetninger.

Dersom du var en teoretiker slik som meg, og nå er med på å diskutere fremtidens skole, har jeg et tankeeksperiment til deg: Prøv å se for deg at du, da du var elev, gikk på en skole der det kroppslige og det teoretiske var snudd på hodet. Tenk deg at du hadde nesten bare kroppsøvingsfag, og at massevis av timer hver uke gikk med på løping, høydehopp, vektløfting, ishockey, langrenn og bryting. Tenk deg videre at du, i disse fagene, fikk karakter etter faktiske prestasjoner, mens du de to timene i uken som du hadde teoretiske fag fikk en karakter justert ut fra forutsetninger. Se også for deg at du ikke bare måtte holde ut noen dager eller uker, men måtte fortsette år etter år, og at du trengte å oppnå kroppslige prestasjoner selv om du senere ville arbeide med noe teoretisk. Bare 40 kilo i benkpress og 11 sekunder på 60-meteren? Da må du dessverre si farvel til drømmen om å bli jurist.

I et slikt system ville jeg, for min del, ha fått like stor angst for gymsaler som mange av dem som sliter i dagens skolesystem får angst for bøker. Sjansen er stor for at jeg hadde hatet skolen. Kanskje hadde jeg også hatet meg selv.

Jeg tror mange av oss teoriflinke sliter med å ta inn over oss hvor brutal skolen kan være. Tidligere slo lærere elever. Selv om ting virker mer siviliserte i dag, bruker vi fortsatt makt som kan ramme elever vel så hardt. Elever må sitte stille, høre på oss, huske det vi sier og svare riktig på prøvene vi gir dem for at vi skal slippe dem videre i jakten på en yrkeskarriere. Vi har et ordentlig balletak på dem. Det vet både vi og elevene, selv om det sjelden blir sagt høyt.

Jeg skulle ønske at vi ga elevene, både de faglig høyt presterende og lavt presterende, litt mer pusterom og mulighet til å nyte det de gjør på skolen. Jeg skulle ønske at flere elever kunne dra på en ekskursjon og ha det fint i naturen uten å måtte bekymre seg for å krysse av riktig på et medbragt oppgaveark og at flere kunne lese en bok for å ha en god leseopplevelse, uten å måtte ha i bakhodet at de må levere en rapport om tema, plott og litteraturhistorisk kontekst.

Noen sier at dersom vi letter på læringstrykket og gir færre tallkarakterer så vil elevene snike seg unna. Det har de nok delvis rett i: Jeg tviler ikke på at mange lærere opplever at elever gjør mindre når de letter på presset om å prestere. Men hvorfor er det slik? Er det fordi unge mennesker ikke vil lære om verden rundt seg, ikke vil oppleve natur og ikke vil lese når de får bøker tilpasset sitt nivå? Eller er grunnen at vi har presset dem så hardt, og fått dem til å forbinde læring med så mye kjedsomhet og stress, at de er utslitte og umotiverte, og at de uansett fremdeles presses så hardt i andre fag at de må prioritere disse fagene når anledningen byr seg?

På kort sikt hjelper det å stramme grepet. På lang sikt vet vi at ytre motivasjon dreper indre motivasjon, og at tvangslæring fjerner lysten til å lære. Derfor er tvang en farlig vei å gå, for hvis vi tar bort lysten så tar vi bort alt. Alle som jobber i skolen vet at en elev som har lyst til å lære tilegner seg mer kunnskap på en time enn hva en som ikke har lyst til å lære gjør på en uke.

Skolen kom nær ved å drepe min egen interesse for nettopp natur og litteratur. Ekskursjoner i naturfag preget av uendelige oppgaver om navn på blader, fotspor og steintyper gjorde meg mindre nysgjerrig på naturen enn jeg tidligere hadde vært. Etter at vi leste Hellemyrsfolket av Amalie Skram på videregående tok det over et år før jeg på eget initiativ åpnet en norsk skjønnlitterær bok igjen.

Det er nok sant at jeg ikke hadde pugget like mange navn i naturfag eller lest hele Hellsemyrsfolket hvis det ikke hadde vært nødvendig for å få gode karakterer. Men hvor ille hadde mangelen på pugging og lesing egentlig vært? Nå har jeg uansett glemt det jeg lærte om blader, fotspor og steintyper og det eneste minnet mitt fra Skram er følelsen av kjedsomhet og frustrasjon.

Det er mulig at Skram en forfatter som jeg hadde satt pris på å lese i dag. Det er imidlertid tvilsomt om jeg noen gang vil få lyst til å åpne en av hennes bøker igjen.

Når vi skal vurdere om vi har tid til livsmestring og tid til at elever kan få nyte flere aktiviteter uten å få karakterer på hvordan de presterer må vi minne oss selv på hvor mye tid vi faktisk har. Barn og unge tilbringer enormt mye tid på skolen. De er på skolen på fulltid i 13 år, fra året de fyller 6 til året de fyller 19. I tillegg gjør de lekser på kveldstid.

Dersom vi kaster et blikk bakover i historien ser vi at dette, snarere enn å være en selvfølgelighet, egentlig er et ganske radikalt eksperiment. I mesteparten av menneskehetens historie har ikke barn og unge gått på skole. De har forberedt seg på voksenlivet først gjennom lek, som er avgjørende for å lære sosialt samspill, og deretter gjennom å være med voksne på å sanke, jakte eller fiske, hjelpe til på et gårdsbruk, lage og reparere klær og sko, passe yngre barn eller hjelpe eldre.

Selv om samfunnet selvsagt ser svært annerledes ut i dag, skal de aller fleste elevene fremdeles ut i arbeidslivet etter endt skolegang. Vi ser imidlertid at mange sliter med å takle overgangen til arbeidslivet. Det er ikke så rart, for gjennom barne- og ungdomsårene har vi oppholdt dem i en kunstig verden der alt handler om å lære og vise frem hva man har lært.

I tillegg til å bruke flere timer i uka på livsmestring, foreslår jeg at elever fra og med det første året på ungdomsskolen bruker en hel dag i uka på å få arbeidserfaring. De kan bidra på skolen, dersom skolen har jobber som må gjøres, eller de kan gjøre en av de utallige jobbene som står ugjort i et hvert lokalmiljø. Hvor mange barnehager kunne ikke trengt en ekstra tenåring som var god med barn? Hvor mange gamle kunne ikke trengt en ung besøksvenn, noen som kunne gå i butikken for dem eller noen som kunne lære dem å bruke et nettbrett? Hvor mange unge flyktninger som har kommet til Norge kunne ikke trengt 2-3 på deres egen alder som kunne ta dem imot og hjelpe dem til å forstå det norske språket og det norske samfunnet?

Positive møter mellom mennesker i ulik alder og i ulike livssituasjoner skaper tillit, binder samfunnet sammen og er en arena for overlevering av normer og verdier. Nå lever små barn, ungdommer og eldre i stadig økende grad adskilte liv på hver sin institusjon. Noen ganger ser de hverandre gjennom vinduene. Hvorfor velger vi å ha det slik?

Vi bør slippe ungdommene ut, i alle fall én dag i uka. Det er bra for samfunnet, som trenger flere hender som kan bidra. Samtidig trenger ungdommer å kjenne at de er nyttige og duger til noe, mange trenger et avbrekk fra skolen og en alternativ arena hvor de kan oppleve mestring, alle trenger å smake på ulike typer arbeid og de fleste trenger en arbeidstilknytning som kan fungere som et springbrett videre ut i arbeidslivet.

Kanskje vil noen si at norske tenåringer ikke vil klare å arbeide. Jeg sikker på at det ikke stemmer. Men hvis det faktisk stemmer så betyr det at vi har vi laget et historisk unikt samfunnssystem der vi gjør de aller friskeste blant oss ute av stand til å gjøre noe nyttig. Dersom vi har stelt ting så dårlig i stand trenger vi enda mer arbeidstrening enn det jeg forslår her.

Vi gjør mye bra i den norske skolen. Derfor er det ingen grunn til å snu den på hodet. Likevel må vi erkjenne at skolen, slik vi kjenner det i dag, ble skapt for en annen tidsepoke.

Skolen fikk sin form i et samfunn der de fleste senere skulle ut i repetitive jobber i industrien, der alt måtte sies lokalt for å bli hørt, der det eneste mediet for massekommunikasjon til elever var lærebøker, der kristendommen var tilnærmet enerådende og der det offentlige ordskiftet var oversiktlig. Nå lever vi i en verden der mange flere skal ut i kreativt arbeid og omsorgsarbeid, der informasjonsteknologi berører alle sidene av livet, der offentligheten er preget av sekularisering og flerkultur og der ordskiftet er på vei til å fragmenteres. Skolen må endre seg for å hjelpe elevene til å håndtere, og finne sin plass i, samfunnet som vi er på vei inn i.

Elever trenger å lære kritisk tenkning og bli eksponert for hvordan vitenskap fungerer for å håndtere informasjonen som de bombarderes med på nettet. De trenger å lære livsmestring for å håndtere det å ha stadig flere valgmuligheter i en verden der gamle arenaer for overlevering av livsvisdom har blitt borte. De trenger å lære å løse praktiske utfordringer selv, ta ansvar og yte omsorg når de skal ut i fremtidens arbeidsmarked.

Tre av de viktigste tingene i livet er å kunne tenke klart, å ha det fint og å hjelpe for andre. Kanskje vi skulle forme skolen med det for øyet?

Ingen av forslagene som jeg har diskutert her er spesielt kostbare eller vanskelige å gjennomføre. Selv om vi må tenke nøye gjennom hvordan forslagene kan settes ut i praksis, er alle langt innenfor grensene for hva som er oppnåelig.

Jeg har vært med på å prøve dem ut. For fire år siden startet Thomas M. Johanson, Nina Fjeldheim og jeg Humanistskolen, en ungdomsskole i Oslo der vi realiserer disse ideene så langt som det er mulig med dagens læreplaner og innenfor dagens skolelovgivning.

På Humanistskolen har vi kritisk tenkning som en grunnleggende ferdighet i alle fag, vi lar elevene få godskrevet tid for å delta i lokalmiljøet og vi eksponerer dem jevnlig for besøk fra forskere og meningsbærere i samfunnet. Vi gir elevene hyppige møter med sin mentor slik at de får tett oppfølging, vi lar være å gi hjemmelekser slik at elevene får fri på kvelden, vi har fleksitid og i flere fag lager vi videoer der vi forklarer fagstoffet.

Siden vi er en liten skole med 60 elever kan vi selvsagt ikke legge like mye arbeid i hver video som vi kunne ha gjort dersom den skulle brukes av tusenvis av elever. Vi kan heller ikke gi plass til alle som vil begynne hos oss, og har nå en lang venteliste for inntak. Samtidig må vi, for elevene som kommer inn på Humanistskolen, fremdeles arbeide innenfor rammene som er gitt av den offentlige skolen.

En konsekvens av det som jeg selv merker når jeg underviser er at jeg noen ganger er nødt til å haste gjennom temaer, slik at alt blir dekket og jeg sikrer meg karaktergrunnlag og dokumentasjon. Det er mange ting jeg gjerne skulle ha tatt elevene med på, og som jeg er sikker på at ville ha satt varige positive spor, men som jeg må tenke meg om flere ganger før jeg iverksetter. Hvordan vil jeg kunne vurdere dette opp mot kompetansemålene i læreplanen innen tiden jeg har til rådighet? Vil det hjelpe elevene til å svare bedre på spørsmålene som de får på eksamen? Det er trist, men iblant må jeg være en kjedeligere lærer enn hva jeg gjerne skulle ha vært.

Skolen har vært avgjørende for å bygge det moderne Norge. På samme måte vil den pågående fornying av skolen være med på å stake ut samfunnets kurs videre. Jeg tror hverdagen vi gir barn og unge vil være avgjørende for om vi klarer å skape et åpent og tillitsfullt samfunn med et saklig offentlig ordskifte eller om vi i økende grad vil se et samfunn preget av isolasjon, mistenksomhet, ekkokamre og billig retorikk.

Vi har fremragende muligheter her i Norge til å bruke skolen til å møte utfordringene vi står overfor. Vi har et romslig skolebudsjett, mange dyktige lærere, god tilgang til teknologi og store sentrale ressurser. Jeg håper at flere – særlig elever – blir med i debatten om hvordan vi kan forme barn og unges hverdag for å skape et klokere og lykkeligere samfunn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook