I løpet av ungdomsskolen og den videregående skolen har en elev til sammen 5.000 klokketimer med undervisning. Det er mye tid. Du kan spasere fra Oslo til Roma nesten 20 ganger på den tiden.

Hva bør tiden brukes til? Det er et svært viktig spørsmål, for det er få ting som vil forme samfunnet mer enn hva neste generasjon gjør på fulltid gjennom ungdomsårene. Siden Utdanningsdirektoratet i disse dager arbeider med å fornye skolens læreplanverk, er dette en gylden anledning til å diskutere både hva elevene bør lære og hvordan skolehverdagen deres bør se ut.

En ting jeg har tenkt på lenge, men som jeg sjelden har snakket høyt om, er at mye av det som norske tenåringer må lære på skolen er ting som jeg ikke kan. Selv om jeg liker å tro at jeg kan ganske mye – jeg er utdannet lærer, jeg har en doktorgrad og jobben min er å undervise i filosofi på Universitetet i Oslo – så husker jeg ikke forskjellen på nynorske a-verb og e-verb. Jeg kan ikke gjøre rede for noen av verkene til Bjørnstjerne Bjørnson og jeg husker ikke når nyrealismen begynte. Det er tvilsomt om jeg kan løse et delestykke med desimaler på papir og jeg vet ikke hvordan jeg finner arealet av en ellipse. Jeg husker ikke hvorfor Kalmarunionen var viktig eller hvor mange bøker det er i Det gamle testamente. Jeg kan verken sette opp en reaksjonslikning eller et koblingsskjema.