Frenetisk frøkenjobb

«Frøken Julie» sliter deg ut på både riktig og gal måte.

FILM: Så, hvor mange maktkamper foregår egentlig samtidig i August Strindbergs «Frøken Julie» fra 1888?

Maktkamp
Det er maktkampen mellom arbeidsgiver og ansatt, der den ene kommanderer, men også er prisgitt den andres praktiske ferdigheter.

Det er maktkampen mellom overklasse og underklasse, der den første har et sett av uskrevne lover og kunnskaper som kan brukes til å holde den andre nede.

Det er den seksuelle maktkampen mellom kvinne og mann, der kvinnen har makten fordi hun er noe som mannen attrår, men der også mannen har makten, for med en gang kvinnen gir etter, kan han bruke det mot henne.

Og det er den økonomiske tilsvarende: den fornemme 1800-tallskvinnen har et sosialt overtak over mennene av lavere rang, men fordi hun ikke eier noe, og er prisgitt en far eller en ektemann, har de større handlingsrom enn henne.

Nedverdiget
Alle disse utkjempes mellom Frøken Julie (Jessica Chastain) og hennes fars tjener John (Colin Farrell), to nevrotikere med hudløs følsomhet overfor enhver fornærmelse og behov både for å markere og fornedre seg. De har en egen evne til å la komplekser stå og koke på svak varme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom en lang natt på hennes fars herregård gyver de løs på hverandre: Han vekselvis begjærer og forakter henne, som han har gjort siden barndommen; hun utnytter sin makt til å beordre ham med sosiopatisk iver og veksler mellom å ville forføre ham og ydmyke ham.

Hamres og jamres
Liv Ullmann, som selv har adaptert Strindbergs drama, har endret tjenerens navn fra Jean, og flyttet handlingen fra Sverige til Irland, i hovedsak til et stort kjøkken på Julies fars herregård, et soverom og et malerisk skogholt. Duellen, som flytter seg fra det ene stedet til det andre, forblir så varig og intens at det blir utmattende. Det er drøye to timer med oppsperrede, forurettede øyne, skingrende sarkasmer og dirrende underlepper, og det føles ikke et minutt kortere.

Dette er en vedvarende svakhet ved Ullmann som regissør, denne insisterende, noe selvhøytidelige følsomheten, denne dvelende, kvelende vekten ved alt som gjøres og sies. Det hamres og jamres.

Følsomheten er også en kvalitet. For Ullmann er også en ufravendt og klok filmskaper, med stor forståelse for så mangt av det menneskelige, ikke minst smertepunktene. «Frøken Julie» er aldri uinteressant. Og Jessica Chastain tåler hamringen; det er som om hvert verbale meiselhogg i dialogen bringer fram en ny nyanse i ansiktet hennes, av hån eller sårbarhet eller helst alt sammen samtidig.

Farrell er mindre stødig, og muligens feilcastet. Farrells beste egenskap er en slags nonchalant villskap, en gutteaktig ustyrlighet som gir ham en sterk karisma når den anvendes riktig. Her, som i flere seinere roller, tøyler han denne siden av seg for istedet å prøve å hente fram en alvorlig og inderlig side. Den er mye kjedeligere.

Sindig stemme
Da er det mer fascinerende å følge med på spillet og rollen til Samantha Morton; den rolige kokkepiken som må finne seg i stadig nye fornærmelser fra frøken Julies side og som taler på vegne av status quo: Som ser på systemene i verden som noe som både skaper orden og gir folk noe å strekke seg etter.

Hun er en gammelmodig, men sindig stemme i en filmverden som ellers er befolket av noen skjøre frynser av noen folk, i hendene på en regissør som elsker dem for nettopp dét.