Fresk og uhøytidelig

Monty Friedland(!) kaller han seg, hovedpersonen i Vidar Kvalshaugs «Nesten som på film». Han er litt sosialt mistilpasset. Det har mora hans sagt, «under fire øyne», rett etter at han feiret 28-årsdagen.

Sjøl har han også vært inne på samme tanken. Det mora ikke veit er at han akkurat nå er litt på sida av seg sjøl, fordi Elena, den gamle dama, nettopp har slått opp med'n. Det aktualiserer problematikken, kan man si. Men Monty har aldri oppfattet seg som noe «hverdagsmenneske», sjøl om han har hatt fast jobb og fast dame.

Noen kjernekar eller ildsjel er han heller ikke. At det bare er én Monty Friedland, var han klar over allerede for fem år siden. Han har m.a.o. relativt høye tanker om seg sjøl, men ikke så høye at han tar helt av. Problemet er at det er få eller ingen som er interessert i ham som person. Det gjelder altså om å gjøre seg bemerket på et eller annet vis. Og Monty har en plan!

Stikker av

Han vil arrangere et forsvinningsnummer, stikke av, gjemme seg bort på landet. Da vil kanskje folk få øynene opp for hvem han er. Har vi hørt'n før? Jo, så menn. Men Monty er ikke så hensynsløs at han blir borte sånn uten videre. Han vet at mor og far og lillesøster vil bli redde for ham, så han gir beskjed på forhånd. Planen kan i det hele tatt ikke realiseres sånn på et blunk sjøl om det tar bare to timer å kvitte seg med jobben.

Men for øvrig kreves det forberedelser i lange baner. Mens han er ivrig opptatt med å forberede seg dukker det ei ny dame opp på banen. Det viser seg snart at hun ikke er helt fremmed for tanken om å slå følge. Som tenkt, så gjort, Monty og Mette setter seg på toget. Som ved et trylleslag befinner de seg på et nedlagt gårdsbruk. Hund har de også skaffet seg - og kalt'n for Hamsun fordi han er brun på farge.

Gravid

Men idyllen kan ikke vare. Først drar hun, så drar han. Vel tilbake i byen kommer det til forsoning. Mette blir til og med presentert for mor og far, og de flytter sammen. Himmelen er imidlertid ikke skyfri. Monty får den gamle dama verken ut av hodet eller kroppen. Som om ikke det er nok, blir Mette gravid. Monty tumler med nye planer. Hva han egentlig vil, er ikke så godt å si. Bli berømt eller flytte på landet? Å vende tilbake til et «normalt» hverdagsliv kommer i alle fall ikke på tale.

Monty svever omkring i et tomrom. Hva han ikke vet, er at ting og saker er satt i scene bak hans rygg. Monty har vært si' til å snakke i søvne, og den gamle dama hans har vært kvikk nok til å notere ned det han har sagt. Ut av dette er det kommet de reneste noveller som hun har sendt inn til dertil egnede blader og tidsskrifter. Til slutt får hun endog antatt et filmmanus på grunnlag av Montys nattlige fantasier. Dette får vi som lesere å vite, mens Monty lever i uskyldig uvitenhet. Rent kompositorisk framkommer det ved at hvert kapittel innledes med en «prolog», satt i kursiv, der det er Elena som fører ordet.

Freskt

På sett og vis får altså Monty til slutt bekreftet at han ikke er noen hvem som helst, og historien om hans kronglete vei til berømmelse (som han i bunn og grunn ikke kan bruke til noe særlig) er freskt fortalt, rikelig spedd opp med sjargong og engelske sitater, humor og selvironi. Det er litt Erlend Loe, litt John Erik Riley - noen doser alvor, men mest uhøytidelig skjemt.

Hvorvidt Kvalshaug har tatt omgangstonen og livsholdningen til en ny ung generasjon på kornet, er jeg ikke den rette til å uttale meg om. At Kvalshaug og flere andre representerer en reaksjon mot det gravalvoret som har preget store deler av vår samtidslitteratur, er i alle fall tydelig å se. Fremmedgjøring, tomhet og virkelighetstap? Fy for den lede! Livet kan kanskje ha sine kjedelige og triste sider, men det gjør ikke saken bedre å sette seg ned og grine det vekk.

«Nesten som på film» er ikke av de bøker som setter dype spor i ens sinn, og noen særlig levetid utover bokhøsten kommer den neppe til å få, men er man trist til mote og ikke har noe bedre å ta seg til, er det ingen dum idé å slå i hjel et par-tre kveldstimer i selskap med Kvalshaug/Friedland. Gråtende i seng kommer man i alle fall ikke til å gå - det kan jeg gi mitt æresord på.