Freud, Marx og postmodernismen

Hvilken relevans i det postmoderne samfunn har Freud og Marx? Individualisering og fragmentering har ikke gjort behovet for psykoanalysen mindre. Og globalt har det oppstått nye klassemotsetninger som kan aktivere marxismens ideologikritikk på nytt.

SIGMUND FREUD OG KARL MARX regnes av mange som to av gigantene i vitenskapene om menneske og samfunn. Freud var den som utviklet psykoanalysen, en ny dyptpløyende måte å tilnærme seg menneskesinnet på. Han ville avsløre våre selvbedrag gjennom å gå inn i underbevisstheten vår. Marx analyserte den kapitalistiske produksjonsmåten, også i dybden. Han satte seg fore i hovedverket «Kapitalen» å avsløre utbyttingsmekanismene i kapitalismen, hvordan arbeiderklassen systematisk ble utbyttet av borgerskapet, de som eide produksjonsmidlene. Det er derfor noe felles i disse gigantenes prosjekter, nemlig forsettet om å avsløre, om å gå bak falske forestillinger. Psykoanalysen kan også beskrives som en kjærlighet til sannheten. Målet med analysen er at pasienten skal kunne oppnå et sannere og mer realistisk bilde av seg selv, sin personlige historie og sine sosiale relasjoner. Dette blir samtidig en frigjøringsprosess for individet. Marx ville også avsløre og avkle, nemlig det borgerlige samfunn og den falske bevisstheten vi blir del av i dette samfunnet. Psykoanalysen og marxismen, eller bedre, de demokratisk og anti-autoritære oppfølgerne av Marx, har derfor hatt én forestilling felles, at det eksisterer en sannhet eller en virkelighet som ikke er umiddelbar innlysende for oss, men som vi kan få tilgang til gjennom kommunikativ refleksjon og ideologikritikk. Sannheten ligger ikke «der ute», i seg selv, vi er også selv med på å skape den i denne prosessen. Iboende i både Freuds og Marx, tenkning er også at det finnes en form for sunn menneskelighet og sunt samfunnsliv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SÅ KAN MAN STILLE spørsmålet: Har denne tenkemåten, det å søke og få fram en underliggende sannhet den samme relevans i dag, med et helt annerledes samfunn, noen kaller det postmoderne, og med individer som har fått nye utfoldelsesmuligheter? Er det så sikker at det finnes noen sannhet om det enkelte menneske? Er noen menneskelige væremåter nødvendigvis sunnere enn andre? Hvem skal i så fall avgjøre det? Og, hva er det gode samfunnet? Hvem skal i dag frigjøres, og til hva? Dette var postmodernistenes spørsmål i det som ble 1970- og 1980-tallets sentrale intellektuelle debatt i akademia. Innenfor litteratur, arkitektur, kunst, samfunnsvitenskap og filosofi reiste man de store spørsmålene om sannhet på nytt. Man hentet inspirasjon fra den tyske filosofen Friedrich Nietzsche (1844-1900) som med sin relativisme utfordret samtidens forståelse av sannhet. Ingen ideer er mer sanne enn andre, alle er uttrykk for maktinteresser og søker sannhetsstatus. For postmodernistene dreiet det seg om ulike perspektiver og synsvinkler. Det finnes ikke lenger entydige sannheter.

DET MODERNE vitenskapsbaserte samfunnets sterke tiltro til sann vitenskap, til å finne sannheten bak det umiddelbare, har ført til mye elendighet. Såvel Freud som Marx og andre moderne tenkere ble skyteskiver for postmodernistene. Veldig klart kom dette fram i Jean Francois Lyotards (1924-1998) oppgjør med «De store fortellingene i historien», i «The Postmodern Condition» fra 1979: Den moderne tradisjonslinjen - fra Hegel, som så på det moderne samfunnet som et sted der fornuften virkelig kunne realisere seg, med Marx som snakket om arbeiderklassens frigjøring, og Freud som ville frigjøre individet - har bare resultert i fordervelse og terror. Strebenen etter realiseringen av de store prosjektene har endt i katastrofe, i stalinisme og verdenskriger og dyrkelsen av det store egoet. Vi må derfor vende oss mot de små fortellingene, skrev Lyotard, til mangfoldet av hverdagslige livsformer og språkspill og gi opp den store higenen etter sannheten. Det (post)moderne mennesket er ikke opptatt av å bli frigjort, det har ingen kjerne eller essens å nå fram til, det konstruerer selv sin identitet, om vi følger postmodernistene.

HVA SKAL vi så si om postmodernistenes kritikk av moderne tenkere som Freud og Marx? Jeg tror vi må trekke inn sosiologien og forsøke og forstå den samfunnsmessige bakgrunnen for postmodernismen og dens kritikk for å kunne svare på dette. Postmodernismen vokste fram da de tradisjonelle vestlige klassesamfunnene var på hell, dvs da industrisektoren tapte terreng i forhold til servicenæringer, ny kunnskapsbasert næringsvirksomhet, osv. Klassestrukturene var under omforming og ble mer utydelige, den geografiske og sosiale mobiliteten økte, omskifteligheten og uforutsigbarheten i samfunnet tiltok. Med den polsk-engelske sosiologen Zygmunt Bauman kan vi rette fokus på individualiseringen og fragmenteringen, på nye risiko og ny usikkerhet for individet i det han kaller det postmoderne samfunnet eller den flytende moderniteten. Endringene var også tett koblet til framveksten av nyliberalismen og renessansen for en sterk tiltro til markedskreftene. En kraftig vekst av det private konsumet var også en del av dette bildet. Og vi fikk sammenbruddet for østkommunismen og Vestens motpol, og dermed - i hvertfall for en periode - en ny diskreditering av marxismen. Både Freud og Marx forholdt seg til dype motsetninger i kulturen, til det moderne fremmedgjorte individets konflikter med autoriteter rundt seg, den strenge far, læreren, bedriftsherren, osv. Marx sentrerte rundt klassekonflikten, det moderne samfunnets drivkraft. Et sett av dype motsetninger var utgangspunktet for begge tenkerne. Individ vs. samfunn, arbeider vs. kapitalist og etter hvert, kan vi tilføye, mann vs. kvinne, by vs. land, det globale vs. det regionale og lokale, mennesket vs. naturen.

I DAG har det skjedd noe med disse motsetningene. De er blitt forandret, men har ikke forsvunnet. Postmodernistenes feilslutning er etter mitt syn at disse motsetningene har blitt mindre interessante. Fortsatt eksisterer det dype strukturelle motsetninger som kan gjøres til gjenstand for refleksjon og «avsløres». Det finnes fortsatt klassemotsetninger og dyp sosial urettferdighet å avsløre, slik den kjente franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2004) har gjort. Det har oppstått nye typiske former for konflikter mellom individet og de sosiale omgivelsene, jamfør f. eks. narscisismedebatten, debatten om det selvdyrkende individet, anført av den tyske sosialpedagogen Thomas Ziehe på 1980-tallet. (Post)modernitetens individualisering og fragmentering har ikke gjort behovet for psykoanalysen mindre, på det personlige plan. Globalt betraktet har nye klassekonstellasjoner oppstått mellom ledende sjikt i næringsliv, finans og offentlig sektor i de rike landene - og - de nye underklassene i de samme landene og u-landenes fattige masser. Ikke minst dette siste kan aktivere marxismens ideologikritikk på nytt. Derfor, etter mitt syn, er både Freud og Marx høyst relevante i dag, kanskje mer enn noensinne. Postmodernismen har også utvilsomt brakt med seg nye innsikter, men står også for viktige avsporinger når en ikke finner særlig interesse i dype konfliktdimensjoner i samfunnet.