Freuds fosterbarn

Incestdramaet «De nærmeste» skildrer på troverdig vis hvordan den siste grensen kan tråkkes over.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Charlotte (Ine Wilmann) er en sånn kvinneskikkelse man får lyst til å gå ut etter filmen og diskutere; en sår, sammensatt, ung kvinne i opptil flere grenselandskaper som likevel er helt, fullstendig troverdig.

Allerede i Charlottes bryllupstale til venninnen Marte (Silje Storstein) smyger det seg inn en følelse av at noe er litt off. Den er fnisete sjenert og nesegrust beundrende på samme tid, hengivelsen overfor venninnen og venninnens familie, som har tatt henne til seg, har noe klamrende over seg.

Incestuøst og skjevt

Charlotte har hatt en oppvekst preget av emosjonell sult etter en uinteressert mor (Anneke von der Lippe); hun spionerer i smug på den fremmede, eldre, svenske halvbroren sin, Henrik (Simon J. Berger), som har flyttet til Oslo med familien.

Det er som om Charlotte ikke vet hvordan hun skal porsjonere eller sette grenser. Halvbroren, som ble sviket som liten da moren forsvant for å skape seg et nytt liv, har noe av det samme: En grådighet som gjør at de to halvsøsknene valser over alle tabuer, også det seksuelle.

Hjemlengsel

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.