Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fri for klisjeer

Utrolig sjarmerende debut om alt og ingenting.

BOK: Ikke minst unge Simen Hagerup, som nå debuterer med en tekstsamling som rommer «Absolutt alt». Fra essayistiske refleksjoner og fiktive leksikale katalogiseringer over tårer og hunder til bibelske rariteter, urspillregler og gåter. En samling som vel helst kler fellesbetegnelsen «Den tålmodige takstirrers drømmerier», som er en av overskriftene i boka.

Nydelig

Personlig falt jeg pladask for dette sjangerubestemmelige villskuddet, så umulig at det i hvert fall avdekker en debutant med en abnorm litterær selvsikkerhet. Men denne boka er langt mer enn litterære spillfekterier og villede rariteter. Hagerup har et blikk for det helt lille i naturen, skakke bilder som framlegges på en saklig måte. Som teksten der «man kunne tenke seg en utstilling av tårer», men der han kommer til at konserverte tårer kanskje har begrenset verdi - idet «tårer bare kan være tårer idet de felles.» Like mange overraskende og nydelige prosalyriske passasjer finner en i teksten «Dicrepanza», der Hagerup saklig beskriver et apparat som «skulle kunne beskrive fortiden ved hjelp av støv».

Konkretiserer

Hagerup kretser også rundt gåter. Men ikke de store tåkete «livsgåtene» som f.eks. en Coelho eller paret Behn/Märtha gjerne omgir seg med. Tvert om, helt konkrete gåter, som «Hvor mange såkorn må til for at kornene skal utgjøre en haug.» Og nettopp det er Hagerups styrke: Han konkretiserer bilder og skreller bort klisjeer. Her er òg tekster som legger fram saklige regler over urgamle spill, med tegnede forklaringer. Det er tekster med en dobbel bunn, der spillet selvsagt også er bilde på menneskelivet, men uten at det blir påtrengende eller banalt.

Uprivat

«Absolutt alt» er på ingen måte en formfullendt debut. Her er originaliteter som ikke er så originale, paradokser som har en tendens til å oppløse seg selv og en abnorm bruk av fremmedord som i passasjer bare blir jålete. Kanskje er det mest befriende med boka at den er så psykologisk uprivat, så lite sjelegrublende - men likevel full av eksistensielle betraktninger. Som det paradoksale at «i det øyeblikket et menneske lukker seg inn i seg selv, er verden alltid åpen».

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media