Fri fra TV-ens tyranni

Olav Rokseth (43) har greid det. Fra en tilværelse som misbruker helt til i fjor, er han idag fullstendig befridd fra fjernsynets makt over livet hans. Tør du?

Bøkene du skulle lest støver ned i bokhylla. Vennekontakten begrenser seg til det årlige julekortet. Og den eneste tida på døgnet du snakker noenlunde skikkelig med ungene dine er halvtimen mellom Barne-TV og Dagsrevyen.

Tida er inne. Innrøm for deg selv at du har et dop-problem. Du må se tv. Hver dag. Gjerne flere timer om gangen. Kvelden blir liksom ikke helt den samme uten.

Sannheten om deg er like brutal som den er skremmende: Fjernsynet har kontrollen. Den styrer kveldene dine. Du er hekta. Avhengig. Slipper ikke fri, selv om du gjerne vil. Tomhetsfølelsen bare øker i livet ditt. Sløvheten slipper ikke taket.

- TV fylte livet mitt med tomhetsfølelse, sier Olav Rokseth.

GÅR DET AN Å SNAKKE

om TV-titting slik, som et rusproblem på linje med sigarettsug, spillegalskap og pillemisbruk?

- Ja, så definitivt. Akkurat som i andre misbrukersituasjoner trenger også TV-seeren stadig sterkere og større doser for å få det samme kick'et ut av for eksempel voldsfilmer. På sikt kan dette føre til en permanent avhengighet. Det sier medieforsker og førstelektor ved Høgskulen i Volda, Asbjørn Simonnes. Situasjonen for de ca 3,5 milloner nordmenn som hver eneste kveld ser omtrent 2 1/2 time på TV er, ifølge ham, temmelig nedslående:

- Som TV-seer befinner du deg det meste av tida i en passiv konsumsituasjon, som gjør at fjernsynet er herre over deg -  og ikke omvendt. Fjernsynsforskningen fra USA viser oftere og oftere til det som kalles «addiction» -  altså avhengighet. Det betyr at du som TV-seer befinner deg i en tvangssituasjon du ikke klarer å komme ut av. Dagens TV-produsenter spiller selvfølgelig helt bevisst på dette, blant annet gjennom sine endeløse fortsettelsesserier.

Simonnes forteller at hjerneforskere har studert aktiviteten oppe i topplokket på mennesker som ser mange timer TV i ett strekk.

- Forskningen viser at aktiviteten i venstre hjernehalvdel, altså den kreative, nesten stopper helt opp. Man går inn i en dvaleliknende tilstand, med veldig lavt bevissthetsnivå.

OLAV ROKSETH,

informasjonssjef og redaktør i Syklistenes Landsforbund, kuttet ut fjernsynet i fjor. Da hadde han lenge kjent på faresignalene:

- Jeg opplevde i årevis at jeg kunne bruke hele kvelden, nesten hver kveld, på det jeg vil kalle halvgod underholdning. Programmer som ikke handlet om noe som helst og aldri lærte meg noe nytt. Likevel klarte jeg sjelden å skru av apparatet før programmet var over. Vanligvis la jeg meg først etter midnatt, med en temmelig tom følelse inni meg.

Tre dager i uka bor datteren på seks år sammen med Rokseth, ellers bor han alene. Til tross for redselen om å føle seg enda mer alene, bestemte seg for å innlede et ekspriment:

- Jeg tok mål av meg til å kutte ut fjernsynet i tre måneder. I begynnelsen savnet jeg Dagsrevyen, naturprogrammene sammen med datteren min og en god film i ny og ne. Målet mitt sto likevel fast: Jeg hadde bestemt meg for at kjedsommeligeheten skulle være fruktbar.

Og:

- Sannheten er at det gikk mye lettere enn jeg hadde trodd. Jeg oppdaget at dette handler om å endre sine vaner. Tidligere hadde det vært en vane å se på tv, derfor fortsatte jeg å gjøre det. Men nå har jeg gjort det til en vane å ligge på sofaen, høre på radio, musikk, lese en bok eller skrive. I dag er abstinensproblemet så godt som borte. Å kutte ut fjernsynet handler om å tørre å endre vanene sine. Sier han. Men romantiserer ikke livet uten TV:

- Jeg opplever at jeg ganske sakte er i ferd med å finne tilbake til en slags ro. Jeg begynner å få tilbake kontakten med meg selv. Men jeg har ikke fått lest en røys med bøker og hørt en haug med musikk, slik jeg trodde på forhånd. Så dype endringsprosesser tar lang tid. Likevel opplever jeg det som en stor forbedring av min tilværelse.

FOR DE FLESTE AV OSS

høres det liksom ikke fullt så tilforlatelig ut å kutte ut Seinfeld, Sportsrevyen eller nyhetene. Vi er jo glade i det, for søren! Vi opplever det som en form for nytelse. En måte å slippe unna alt jaget på. Slippe å tenke, rett og slett.

Kristin Mosaker Granborg, som er avvenningsekspert i Statens tobakksskaderåd, bekrefter Rokseths erfaring: Nemlig at oppbruddet fra en avhengighetssituasjon handler om å endre faste mønstre og tillagte vaner:

- Å avvenne seg en uønsket atferd handler om å endre livsstil. Det gjøres gjennom å flytte på små brikker. Hvis TV-en har pleid å stå rett foran god-stolen, bør du flytte på apparatet. Bort i et hjørne, for eksempel. Siden kan du flytte fjernsynet til et annet rom, for siden å sette det ut i boden. På den måten gjør du det stadig vanskeligere for deg selv å falle tilbake til dine faste fjernsynsvaner.

Og kanskje er det noe sånt vi ønsker oss, nesten alle sammen? Sånn at bøkene igjen kommer ut av hylla, og venner inviteres oftere på besøk.

Men utviklingen går i stikk motsatt retning:

- Tidsbruken på så vel avislesing som boklesing går stadig nedover. De høy utdannede anno 1998 leser mindre enn de lavt utdannede for 15 år siden. TV-bruken i løpet av 90-tallet, derimot, har økt med cirka en halv time pr. dag, forteller forskningsleder Sigurd Høst ved Institutt for Journalistikk i Fredriksstad.

Det betyr 180 flere timer foran titteskapet i året.

- Ordene taper kampen

mot bildene fordi de krever en større grad av energi, egeninnsats og konsentrasjon, sier Asbjørn Simonnes i Volda.

Han er skremt over det faktum at barn og unge ser mest fjernsyn. Hele 95% av disse ser TV hver dag, mens tallet for hele befolkningen er 84%.

- Dette er ille. For barn er konkret tilbakemeldig og en direkte toveis-kommunikasjon helt avgjørende. Å gjøre barna til fjernsynsnarkomane for selv å slippe unna en innsats som voksen, burde dagens foreldre ikke tillate seg.

Men Simonnes ser flere veier ut av uføret:

- Av dagens medier er TV utvilsomt det minst stimulerende for barna. Nintendo-spill, for eksempel, har en mye større grad av interaktivitet i seg. Det kan hele familien spille sammen. Både CD-rom og Internett er også langt å fortrekke. Disse aktivitetene stimulerer barnet til en langt større grad av problemløsning og intellektuell aktivitet.

DEN FJERNSYNSBEFRIDDE

barnefaren Olav Rokseth er veldig opptatt av perspektivet til barna:

- Det slo meg tidlig i avvenningsprosessen at det var meg som hadde introdusert datteren min til å bli avhengig av barne-TV. Tenk det! I de første ukene etter at jeg hadde slutta, gikk hun noen ganger ned til naboen for å se på noen barneprogrammer. Nå er det helt slutt med det. Og hun uttrykker overhodet ikke noe savn.

For sin egen del er Olav Rokseth ikke i tvil om riktigheten av sitt eget valg:

- Nå kan jeg ligge og glane i taket en halv time uten å gjøre noe som helst. Og det er sååå deilig. Jeg har nemlig sluttet å misbruke meg selv.