«HYGGELIGE TALL»: SSB blir beskyldt for å bare gi oss hyggelige tall om arbeidsledigheten blant flere innvandringsgrupper i Norge, deriblant syrere, afghanere, eritreere, somaliere og irakere. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
«HYGGELIGE TALL»: SSB blir beskyldt for å bare gi oss hyggelige tall om arbeidsledigheten blant flere innvandringsgrupper i Norge, deriblant syrere, afghanere, eritreere, somaliere og irakere. Foto: Lise Åserud / NTB ScanpixVis mer

Populisme:

Fri fugl eller høyrepopulist?

En historisk kjent praksis i populistiske ideologier er å sette fingeren på bestemte grupper, og til stadighet advare om hvordan gruppa truer majoritetens velferd, kultur, verdier og levesett.

Meninger

I ei tid da vi skriver altfor mye om altfor mange ting, kan det for dem som vil forstå, lønne seg å lese noe av det som har blitt skrevet før i tiden om oss mennesker og den verden vi lever i.

Sharam Alghasi.
Sharam Alghasi. Vis mer

Jens Bjørneboes dikt, «Ti bud til en ung mann som vil fram i verden» er et relevant eksempel. Diktet er en leksjon om populismens essens; trangen til å bli sett, og veien dit. En ung mann som skal fram i verden, foreslår Bjørneboe, skal ha evne til å vurdere, eller rettere sagt finne ut hva folk flest kjøper, hva de vil høre, for deretter å gi dem det de vil ha.

Trangen til å bli sett og likt, slik Bjørneboe beskriver, er grunnleggende i forståelsen av populistiske ideologier. En historisk kjent praksis i populistiske ideologier er å sette fingeren på bestemte grupper, og til stadighet advare om hvordan gruppa truer majoritetens velferd, kultur, verdier og levesett. De vi populært kaller innvandrere, nærmere bestemt befolkning fra fattige og politisk ustabile verdensstrøk, utgjør en slik gruppe.

Vi er alle godt kjent med elementer fra det norske politiske landskapet som i flere tiår har advart oss mot innvandrere. Innvandrere med potensiell evne til å ødelegge alt det gode som er historisk bygd i dette tilnærmet perfekte landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne tankegangen begrenser seg ikke til det politiske landskapet; det er rimelig å påstå at dagens norske samfunn er preget av høyrepopulistiske ytringer hvor felles er bekymringer om et Norge som er i ferd med å gå til grunne, grunnet innvandring. Å fortelle om innvandrernes økonomiske, kulturelle, og religiøse belastninger for det norske samfunnet er altså intet kritisk standpunkt, men temmelig main stream, det vanlige vi til stadighet blir servert.

Innvandringstemaet gir i dagens Norge ubegrensede muligheter til de som vil opp og fram i verden, for de som vil bli sett, hørt og kjøpt. En enkel framgangsmåte er å gi skylda til innvandrere og innvandringen, og etterlyse «åpenhet», eller be samfunnsinstitusjoner om «å legge fakta om innvandreres belastning for det norske samfunnet på bordet».

Da er du med. Da blir du titulert som samfunnsdebattant, du får mange følgere på sosiale medier, blir invitert til å holde foredrag, og får priser for å være uredd. Det du imidlertid, og i realiteten står for, er verken åpenhet, eller en reell kritisk posisjon, men det som er i vår tid blitt til det vanlige, det som «gir daglig brød». Et faktum, dessverre.

Nå nylig stilte en av våre samfunnsdebattanter spørsmål ved om vi kan stole på Statistisk sentralbyrå (SSB). I VG beskylder han SSB for å bare gi oss hyggelige tall om arbeidsledigheten blant flere innvandringsgrupper i Norge, deriblant syrere, afghanere, eritreere, somaliere og irakere. Med andre ord for å sensurere virkeligheten.

Videre bekymrer vår samfunnsdebattant seg over høy arbeidsledighet blant somaliske kvinner hvor fire av fem etter lengre opphold i Norge fortsatt er arbeidsledige. Denne frie stemme, stemmer ikke Frp, får vi vite. Han vil gjerne ha «fakta på bordet», slik at høyreekstreme ikke får vann på mølla, blir vi fortalt.

Altså påstår mannen vår seg ikke å være Frp-er eller høyrepopulist, men paradoksalt nok etterlyser han samme fakta som både Frp og andre høyrepopulister, og til dels høyreekstreme, i flere tiår flittig har anvendt i salg av sin fullkommenhet og berettigelse til folket; at det er nettopp de som besitter sannheten når det gjelder norsk innvandring.

Han, Frp og andre høyrepopulister deler samme ideologi, og den samme posisjonen i kampen om å bli sett. De etterlyser stadig fakta om hvor mye innvandrere fra fattige strøk koster oss, hvor mange av dem som voldtar, og hvor mange av dem som dreper, listen er lang. Og denne gangen er det SSB som skal legge kortene på bordet ved å tallfeste hvor ille forholdene egentlig er.

Men tilbake til innvandrernes arbeidsledighet: det er ingen bombe at afghanere, somaliere, syrere, irakere eller eritreere er langt mindre sysselsatte i Norge sammenliknet med for eksempel nordmenn. Det er heller ingen sensasjon at det er langt færre somaliske kvinner i arbeid sammenliknet med andre grupper i dagens Norge. Dette er faktisk tilnærmet allmenn kunnskap. Videregående skoleelever, flyktningkonsulenter, norsklærere, universitetsstudenter, og folk flest på gata, er klare over skjevhetene vår samfunnsdebattant etterlyser.

Det samme gjelder han selv. Han kjenner utmerket godt til faktaene om de forholdene han etterlyser. Det hadde jo vært høyest merkelig hvis han fikk tall som dokumenterte større sysselsetting blant for eksempel afghanere sammenliknet med nordmenn. Han hadde da ingen bruk for tallene, og hele hans eksistens som samfunnsdebattant hadde mistet legitimitet.

Vår samfunnsdebattant er altså veldig selektiv når det gjelder innvandring. Det er de mørke tallene, de brukbare tallene, han er ute etter. Det er da på sin plass å stille spørsmålet om vår samfunnsdebattants konfrontasjon med SSB skal forstås som en intellektuell praksis med det målet å tjene opplysnings- og rettferdighets idealer i vårt samfunn, eller som en uredelig polemikk som tjener en spesifikk ideologi, nemlig den høyrepopulistiske ideologien.

Det er forståelig hvis vår samfunnsdebattant insisterer på sin kritikk av SSBs manglende representasjon av virkelighetene om den norske innvandringen, at han faktisk tjener opplysnings- og rettferdighetsidealer. Da vil jeg be han etterlyse flere fakta som kan kaste lys over den lave sysselsettingen blant afghanere, syrere, irakere, somaliere eller eritreere:

1. Hvilke fakta sitter vi med når det gjelder de vestlige maktenes ustabiliserende handlinger i land som Syria, Irak eller Afghanistan, som legger samfunnene i ruiner, og tvinger millioner av mennesker til flukt?

2. Hvilke fakta sitter vi med når det gjelder våre evner, og Norges evner, til å tilrettelegge for et bedre liv for mennesker som våre allierte har vært med å tvinge ut på flukt?

3. Hvilke fakta sitter vi med når det gjelder forutsetningene mennesker fra utsatte land, besitter for å få muligheter for reell deltakelse i arbeid- og samfunnsliv i Norge?

4. Og hvilke fakta sitter vi med når det gjelder strukturell, diskriminerende praksis i vårt samfunn når det gjelder folk med annen bakgrunn, særlig folk med muslimsk bakgrunn?