Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fri meg fra fakta-fiksjonen!

Intervjueren spør med begeistring forfatteren: «Brukte du lang tid på å sette deg inn i området?» Sist bokhøst var «området» alt fra stavkirkebygging og birøkt til kaosteori og farologi. I bøkene ble vi belært side opp og side ned i slikt omfang at kritikerne døpte dem digresjonsromaner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som regel viser jeg bøker respekt - er de gode, får de plass i bokhylla. Men digresjonsromaner har jeg ingen tålmodighet med lenger. Jeg er begynt å rive ut sidene med fakta-fiksjon. En haug utrevne ark. Jeg griper i blinde:

«Det er ein forynga og dynamisk samskipnad Gro Ruud på denne måten kjem inn i leiinga av. Frå 1985 til 1991 veks omsetninga i AUF frå 4,5 til 21 millionar. Talet på tilsette aukar til mellom 35 og 40 personar. Den sosialdemokratiske ungdomsorganisasjonen har lønnsutbetalingar i same storleik som ei mellomstor norsk bedrift. Tilmed medlemstalet veks. Bistands- prosjekt i Den tredje verda utgjer ei ny og økonomisk uoversiktleg side ved verksemda. I tillegg til dei store lønns-utbetalingane kjem betydelege utgifter til omfattande internasjonal reiseverksemd, evaluering av reiseverksemda og solidaritetsarbeid.»

Ett slikt avsnitt i en bok kan ikke kalles diktning. Det er ubegripelig at Kjartan Fløgstad gjennomhuller Kron og mynt med denslags! Hva gjorde at jeg kjøpte boken? En intervjuer i P2 spurte Fløgstad om hva som satte ham på tanken å måle høyden opp til himmelen. Fantastisk, tenkte jeg, den boken må jeg lese.

Og det er riktig at Fløgstad funderer over himmelhøyden, men perlen skjules under en bråte sidefyll.

Øystein Rottem anmeldte Kron og mynt :

«Hva handler så Kron og mynt om - sånn dypest sett? Tja, det er det ikke lett å si med rene ord... Å utrede de mangfoldige tematiske sammenhengene krever imidlertid mange ord og er ingen lett sak. Med lett hjerte overlater jeg derfor denne oppgaven til framtidige hovedfagsstudenter.»

Rottem skriver videre at boken «inneholder flere essayistiske og sakprosaaktige innslag enn vanlig er - redegjørelser for tendenser i billedkunst og kunsthåndverk, rene billedanalyser, osv».

Fakta-fiksjon er blitt en egen litterær gren.

Kanskje må ansvaret legges for Umberto Ecos føtter.

Men Eco er en vitenskapsmann, semiotiker, som velger å anvende dikterens grep til formidling av sitt fag. Det betyr ikke at diktere straks bør ty til vitenskapen når de vil spre sine tanker. Og det betyr heller ikke at skjønnlitteratur skal bli oppslagsverk.

Nordmenn er i verdenstopp i kjøp av leksika. Forklaringen er at leksikon byr sikkerhet til vårt kalvinistisk plagede folkeferd: «Her vet du hva du har å holde deg til! Svart på kvitt!» Kanskje er dette grunnen til at forfattere av digresjonsromaner velger fakta framfor ånd når de tolker verden - de mistror ånden og setter fart i Caplex-disken i PC-en i stedet.

Men blir det skjønnlitteratur av slikt? Dikter man ved å skrive av og klippe og lime i andres bøker og tekster?

Hege Duckert spør, lettere imponert, Erik Fosnes Hansen om den leksikale spennvidden i hans seneste mursteinsroman: «Researchen din må ha vært enorm?»

Fosnes Hansen svarer: «Researchmengden er vel en slags kompensasjon, jeg har jo ingen utdannelse utover folkeskolen. Hvis du går langt nok inn i noe, som for eksempel i renessansens malerteknikk, begynner til slutt også det å handle om alt.»

Fra A til Å er det nettopp dette et leksikon forsøker å gjøre. Men bør fiksjonen etterligne leksikonets mål ved å favne alt? På bokomslaget til Fløgstads bok finner vi én setning: «Alt i alt i eitt og alt.» På et eller annet plan ønsker begge disse mursteinsforfatterne altså å skrive om alt. Men Fosnes Hansens bok handler ikke om alt, selv om Jens Andersens panegyriske anmeldelse viser til et utrolig innhold:

«... (siden skal vi også) ... blive kloge på farologi (læren om fyrtårne), entomologi (insektlære), gastronomi, videnskabskritikk, trolddomskunst, naturmedicin, kaoskoeffisienter, renæssancekunst, antallet af hundebid i New York i årene 1955- 59...»

Jens Andersen sidestiller dette «med Blixen og Hamsun på deres beste». Nei! Blixen og Hamsun formidlet ånd, ikke fakta. Deres fiksjon kysser evigheten ved å holde seg for god for fakta. Disse penneføre skribentene dykker i sjelen framfor å gå langs reolene på Universitetsbiblioteket og gjøre seg notater.

Hamsun kommer opp fra sitt sjelsdykk og skriver en enkel liten setning: «Glede er ikke moro.» Og jeg får føde for sjel og tanker i lang, lang tid - fordi den lille setningen stiller min samtid i grelt relieff. Derimot skumleser jeg Fosnes Hansens utredninger, fordi disse er alment tilgjengelige, i motsetning til Hamsuns funn. Den innsikt i menneskesjelen Hamsun deler med meg er ualminnelig - den er ikke leksikal, den er født av selvopplevelse.

Det ble et ufortjent oppstyr da Beretninger om beskyttelse ikke ble innstilt til Brageprisen. Til gjengjeld fikk Fosnes Hansen Den norske Bokhandlerforenings pris for 1998. Anne Enger Lahnstein overrakte prisen, og sa at «Vi har alle et ansvar for produksjon og formidling av bøker. Litteratur skal ikke regnes som en hvilken som helst vare, men knyttes til fastpris og et desentralisert forhandlernett». Utmerkelsen var vel en trøst for Fosnes Hansen da Brageprisen glapp.

Vår tid kalles informasjonssamfunnet - men dermed må ikke vår litteratur fylles med informasjon - den behøver ikke favne alt før den kan handle om alt.

Dagens mursteinslitteratur er i krise. På 1600-tallet var den japanske litteraturen i krise: Bøkene var blitt for lange, de var uleselige. Haiku-diktet ble reaksjonen. Dette skulle skapes innenfor strenge rammer: tre linjer, på totalt 17 stavelser. Diktet måtte vise til en årstid, en sansepåvirkning, en utvikling i naturen - og skulle knyte denne hendelsen til vårt ønske om å forstå vår omverden. Alt innen 17 stavelser! I tillegg ble det fullendt om skrifttegnenes form og lydene de skapte støttet haiku-dikterens intensjon.

Fløgstad åpner kapittel 7 i Kron og mynt slik: «Ein komet er ein isklump, forureina av stein og støv, som streifar innover i solsystemet og rundar sola. Når kometen nærmar seg sola, riv solvinden laus støv og gassar som dannar komethalen.» Kanskje skal dette leses som et vitenskaps-haiku, men setningene forurenser boken og driver meg fra forfatteren. Skulle ikke du måle avstanden til himmelen, Fløgstad? Hvorfor leker du vitenskapsmann, når jeg undres hva du vet om din sjel? Kometer går jeg ikke til deg for å bli klok på.

Jeg tar en bok fra fakta-reolene i mitt bibliotek. Det viser seg å være Amundsens Nordvestpassagen om «Gjøa»-ekspedisjonen. Jeg stikker en finger mellom sidene og finner følgende: «Silla var atter ute og fik hvalper. Dennegang behandlet hun dem med større forsiktighed end sidst og fik derfor beholde dem. Da de var tre uker gamle, tok vi dem fra moren og satte dem ind i et skap ombord. Det var nu ganske rørende at se Silla, da hun blev sat ut på isen. Vi havde en maskinleider utenbords, som vi mennesker havde vanskelig nok for at gaa i; men den ulykkelige mor krabbet seg opefter den og fandt ungerne sine igjen. Intet holdt henne tilbake, ja hun havde sikkert gaat gjennom ild for at forenes med sit avkom.»

Flaks? Jeg finner flere slike beskrivelser.

Dersom en skjønnlitterær bok åpnet slik, ville jeg lest og lest... og lest. Jeg finner det ironisk at en «kvasivitenskapsmann» kan glimte til med bedre litteratur enn dagens forfattere.

Tekstbehandlingsprogram, CD-leksika, internettsøk - forholdene ligger til rette for flere faktagjennomganger leserne «kan bli kloke på». Det lesende publikum synes å være enig i at dette er skjønnlitteratur. Og utgiverne ligger flate for grepet, i jakten på den norske Umberto Eco. Men i jakten på skjønnlitteratur vil jeg anbefale at forlagene søker forfattere som tyr til bloddrypp framfor leksika når de skal måle avstanden til himmelen og til helvete.